ÅPENBARINGSTIDEN

2. søndag i åpenbaringstiden

1. rekke

 

 

Hjem                                          2. søndag i åpenbaringstiden – hovedside

Eksegese

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

 

 

 

Matt. 3,13-17

 

Oversettelse og tekstkritikk

v. 15 - dikaiosunh - rettferdighet

Kan stå for Guds rettferdige krav til mennesker og uttrykke den norm for menneskelig livsførsel eller den lovoppfyllelse som gjør mennesker rettferdige for Gud, Matt. 5,20; 6,1. Kan også stå for Guds rettferdighet i betydningen Guds frelse, parallelt med ”Guds rike”, 5,6.10; 6,33. Her er begge betydningene mulige – enten Jesus vil la seg døpe for å oppfylle Guds rettferdige krav, eller Jesus vil la seg døpe for å oppfylle Guds løfte om frelse og rettferdighet.

 

Eksegese

Matteus går fra fortellingene om Jesu barndom til fortellinger om forberedelser til Jesu virke, 3,1-4,11. Først forteller han om Døperen Johannes, 3,1-12 og så Jesu dåp, 3,13-17, og til slutt fortellingen om Jesu fristelse, 4,1-11. På denne måten blir fortellingen om Jesu dåp en overgang fra Johannes til Jesus, her overleverer Johannes stafettpinnen til Jesus. Fortellingen om Jesu dåp består av tre deler, først en innledning, v. 13, så Døperens reaksjon, vv. 14-15 og til slutt Jesu dåps egenart, vv. 16-17. Teksten hos Matteus er svært lik Mark. 1,9-11, men dialogen mellom Døperen og Jesus, v. 14f er særstoff for Matteus. Hos Markus og Lukas er tiltalen fra himmelrøsten til Jesus i 2. person, mens Matteus gjengir den som en proklamasjon i 3. person. Bare Lukas nevner Jesu bønn i forbindelse med dåpen. Hos Johannes finner vi ingen direkte gjengivelse av Jesu dåp, men han har en klar parallell hvor Døperen vitner om at han så Ånden komme ned over Jesus og erklærer at han er Guds Sønn, Joh. 1,32-34. Dåpen er innledningen til Jesu offentlige gjerning, slik det uttrykkelig sies i Apg. 1,22 og 10,37f.

V. 13 knytter sammen fortellingen om Jesu fødsel med den om Døperen, og gir informasjon om hvor Jesus kom fra og hvorfor han kom til Jordan, til Johannes. Døperen Johannes vegrer seg mot å døpe Jesus, v. 14, og vil hindre ham, diekwluen. Årsaken til at Døperen vil hindre Jesus kan enten være at han allerede så ham som den syndfrie og derfor ikke trengte en dåp for de botferdige, Matt. 3,11, eller at han rett og slett ikke ønsket å døpe en som var større enn ham selv og hans egen vanndåp kunne ikke måle seg med den dåp i Ånd og ild, som ville komme, 3,11. Dialogen mellom Jesus og Johannes i vv. 14-15 forekommer bare hos Matteus og indikerer en form for forlegenhet hos Døperen. Jesus viser i sitt svar, v. 15, at han så på dåpen som en del av Guds plan. Uttrykket ”må”, prepon, blir her brukt på samme måte som i andre tekster om det som må skje ut fra Guds vilje, jfr. Matt. 16,21 par; Luk. 24,7.26; Apg. 17,3. Jesus begrunner at han må døpes med at det må skje ”for å oppfylle all rettferdighet”. Hos Matteus er rettferdighet, dikaiosunh, et hovedord, mens det ikke brukes i de andre synoptiske evangeliene. Til betydningen her, se ovenfor. I Matt. 21,32 er også de to samme tolkningene mulige, og kanskje klinger begge betydningene bevisst med. ”All rettferdighet” står da for Guds rette vei og plan for sitt folk og for hans nådige frelseshandling som hans utsendinger må fullføre i lydighet. For Jesus var det en ydmykelse å bli døpt av Johannes. Dåp og lidelse henger sammen, Luk. 12,50; Rom. 6, for Jesus må gjennom begge, dåpen for sin jordiske gjerning og lidelsen og døden for sin himmelske. Jesus innleder sin gjerning gjennom å bli døpt av Døperen Johannes og solidariserer seg på den måten med syndere og han vil bære deres synder.

I likhet med Markus forteller Matteus om det som skjedde etter at han ”steg opp av vannet”, v. 16-17. Poenget med fortellingen er samhørigheten mellom dåpen og Åndens nedstiging over Jesus. I Jesu dåp knyttes den forutsagte Åndsdåp sammen med Johannes’ dåp. Åpningen av himmelen minner om det visjonære innblikk i Guds verden som det fortelles om i Esek. 1,1 og Apg. 7,56. Her handler det mer om at Gud åpenbarer seg og vil gjøre en ny gjerning på jorden, slik det skal skje i endetiden, Åp. 19,11. Den åpne himmelen peker også på kommunikasjonen mellom Faderen og Sønnen, jfr. Joh. 1,51. Bildet med duen som symbol på Ånden er ikke kjent fra andre steder i skriften, men i Matt. 10,16 brukes duen som bilde på det rene sinn. Siden Ånden ut fra GT er en særlig utrustning for profeter og konger må Åndens komme i forbindelse med Jesu dåp ha å gjøre med at Jesus utrustes for sin Messiasgjerning, Jes. 11,2; 42,1; 61,1; Luk. 4,18. V. 17 taler om ”en røst fra himmelen”. I GT tales det ofte om en røst fra himmelen i forbindelse med at Gud åpenbarer seg, 2. Mos. 19,19; 5. Mos. 5,22-27; Jes. 6,8; Dan. 4,31. Den proklamasjon røsten kommer med om Jesus som Guds elskede Sønn er en kombinasjon av fraser fra GT, ”min Sønn”, Sal. 2,7 (om den davidiske konge, som adoptert sønn av Gud), den ”elskede”, 1. Mos. 22,2 (om Isak), og ”som jeg har behag i”, Jes. 42,1; 44,2 (om Guds tjener). I GT brukes Guds sønn om Messias flere steder, se 2. Sam. 7,14; Sal. 2,7; 89,27f, men tittelen betegner en stilling Messias har fått gjennom ”adopsjon” – en særlig utrustning. Når Jesus kalles Guds Sønn i NT handler det om det helt spesielle forholdet mellom Jesus og Gud, Sønnen og Faderen, 11,27. Her i forbindelse med dåpen blir det egenartede ved Jesu stilling poengtert ved at han også kalles den ”elskede”.  Ordet svarer til den ”utvalgte” i Jes. 42,1, jfr. Matt. 12,18. Himmelrøsten kommer med en slags programerklæring for hele Jesu gjerning. Jesus er Messias, innsatt som frelseskonge for sitt folk i samsvar med løftene, men han går lidelsens vei.

Jesu dåp og den kristne dåp. Gjennom å bli døpt viser Jesus at han stiller seg solidarisk med syndere som vender om, samtidig som han anerkjenner Døperen Johannes’ dåp. Døperens dåp er et uttrykk for Guds vilje med sitt folk. Jesus er annerledes enn alle de andre som lar seg døpe og hans særstilling bekreftes ved Åndens utgytelse og ved røsten fra himmelen. Himmelrøsten proklamerer Jesus som Guds Sønn med ord hentet fra sentrale tekster i GT. Jesu dåp er begynnelse, innvielsen, til hans død, stedfortredergjerningen. Her ved Jesu dåp legges grunnlaget for den kristne dåp.

 

 

Dogmatisk analyse

 Jesus – Frelseren; Herrens lidende tjener, Jes. 53; Guds lam, Joh. 1,29.36; 1. Pet. 1,19; Joh. Åp. 5,6; 12,11. – linken til Jesu lidelse og død, han ”som bærer verdens synd”.

Guds Sønn; hebr. sønn en som får sin identitet bestemt gjennom et tilknytnings- og avhengighetsforhold; om Israels-folket, 2. Mos. 4,22; Jes. 43,6; Hos. 11,1; Preeksistens, ”Gud sendte sin Sønn”, Rom. 8,3; Gal, 4,4; kfr. Joh. 3,16; Johanneisk, Faderen og Sønnen, Joh. 5,19ff; 1. Joh. 2,23f og andre steder.  Messias = Guds Sønn, 2. Sam. 7,14; Sal. 2,7; 89,27f.

Åndens gjerning i forbindelse med Jesu dåp, Matt. 3,11 par.

Liturgisk analyse

 Det er under to uker siden Nyttårsdag, Jesu navnedag. Husk linjene og navnets betydning, Herren frelser. Det er ham Døperen nå peker på og sier: ”Se, der er Guds lam,”.

 

Prekendisposisjoner

Til familiegudstjeneste se ”I morgen er det søndag”, Laila Riksaasen Dahl.

Å gjøre oss til ett med Guds rettferdighet (etter C.H. Martling)

1.     Med sin dåp gjør seg Kristus til ett med oss

2.     Med vår dåp til Kristus blir vi til ett med Guds rettferdighet

3.     Vårt liv fra dåp til død skal være et liv i Guds rettferdighet

 

Salmeforslag

NoS 121 – Her ser jeg et tålmodig lam

 

Salmelister

 98

93,1-4

 

 

 

105

93,5-7

 

 

 

    591

    336

 

 

 

321,1-3

299

 

 

 

650

 

 

 

 

658

 

 

 

 

598

596