ADVENTSTIDEN

3. søndag i adventstiden

2. rekke

 

 

Hjem                                              3. søndag i adventstiden – hovedside

Eksegese

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

 

 

 

Luk. 3,7-18

 

Oversettelse og tekstkritikk

 

 

Eksegese

Etter de to innledende kapitlene med Jesu fødsel og barndom følger Lukas opp med fortellingen om hvordan Jesu gjerning forberedes, 3,1-4,13. Lukas begynner med å plassere Døperen Johannes inn i handlingens sentrum, 3,1-20. Samtidig er dette avsnittet nært knyttet til det tidligere materialet om Johannes i Lukas 1. Deretter forskyves Johannes ut av sentrum igjen, 3,19-20, og Jesus kommer inn, 3,21-4,13. Jesus må forberedes innfor den oppgaven han har, først gjennom dåpen, 3,21-22 og så gjennom fristelsen, 4,1-13. Mellom disse fortellingene har Lukas plassert opplysninger om Jesu alder og slektsforhold, 3,23-38. Vi finner paralleller til fortellingene om Døperen Johannes og Jesu dåp hos de andre synoptikerne og også hos Johannes. Luk. 3,7-9 har sin parallell hos Matt. 3,7-10, mens Luk. 3,10-14 er særstoff. Luk. 3,15-18 har paralleller i Matt. 3,11-12 og Mark. 1,7-8, men begge disse er kortere enn Lukas.

Lukas bruker mer tid på å fortelle om innholdet i Johannes budskap enn på å beskrive selve dåpen, 3,7-18. Dette peker på Johannes’ rolle som en herold for godt budskap, jfr. Jes. 40,1-9 og gjør det også mulig med tolkning av dåpens rituelle innhold. Dåpen ses på som en overgangsrite i det folk kommer bort fra sine vanlige liv for å ta del i Johannes’ undervisning gjennom dåp, de gjennomgår en omvendelsesdåp som tegn på deres nye/fornyede forhold til Guds vilje og de vender tilbake til sine vanlige liv etter å ha akseptert utfordringen til å leve i henhold til det som forventes av sanne barn av Abraham. Døperen Johannes’ tale om eskatologisk krise, 3,7-9, leder til to typer av spørsmål fra hans tilhørere. Først er spørsmålet hvordan de skal forberede seg selv, 3,10-14 og så videre til spørsmålet om Johannes er Messias, 3,15-17. Dette avviser Johannes, samtidig som han betoner behovet for å være forberedt.

Versene 7-9 er knyttet sammen med den foregående introduksjonen av Døperen Johannes med et “derfor”, som ikke er oversatt i vår norske oversettelse. Denne nærheten til det foregående er viktig da det tydeliggjør Johannes-dåpen som en omvendelsesdåp. Vv. 4-6 er sitat fra Jesaja 40,3ff (jfr. lesetekst for denne dagen, Jes. 40,1-5) og knytter her Døperens gjerning til denne profetien.  Akkurat som Jesaja, se Jes. 1,10-17, går Døperen mot misbruk av religiøse ritualer og hevder at deltakelse i slike ikke i seg selv gir fritak for dommen. I stedet må de nå vende om og gå inn i den rituelle akten som dåpen er, og samtidig forandre sin levemåte og leve i henhold til Guds vilje etter å ha blitt døpt. I v. 7 navngir Døperen folket som “ormeyngel” og understreker med det deres håpløse situasjon. De har en mulig vei og det er omvendelsens vei, slik som han presenterer den. Her blir jødene, Abrahams barn kalt barn av ormene, giftige slanger. Å være barn av noe er å dele karakter. Slangen som motiv møter oss allerede i syndefallsfortellingen, 1. Mos. 3, og den er slu og står Gud imot. Veien til å la slangen stå som symbol for djevelen, Åp. 12,9, er ikke lang, men megetsigende. Lukas har allerede begynt å peke på den store konflikten i sin fortelling som den mellom to makter, lyset (relatert til Gud og Jesus, jfr. Luk. 1,78f; 2,8f) og mørket (som indentifiseres med Djevelen). Til slangen ligger kvaliteter som giftig, fiendtlig til alt levende og ond og dette er mer enn nok for at Døperens Johannes’ skal stille spørsmålet “Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme?”. “Vreden som skal komme” henspiller på dommen på Herrens dag, jfr. Sef. 1,14-15; 2,1-2; Mal. 3,2-3.19; 1. Tess. 1,10.

I v. 8 setter Døperen opp to alternative måter å respondere. Døperen Johannes råder til å velge den første og ikke den andre måten, slik undergraver han en av de viktigste og mest utbredte pilarene i jødedommen på denne tiden, nemlig Israels selvforståelse som Guds folk. Døperen Johannes insisterer på at Abrahams barn ikke kan identifiseres ved fødsel, men gjennom vår respons på Guds nådige initiativ. Folket kan beskrives på samme måte som landskapet de har kommet til for å møte Johannes, tomme, uproduktive og livløse. De trenger til en forandring for å bære frukt som viser til deres relasjon til Gud.

Døperen fortsetter med to advarsler overfor folkemengden. Først (v.8b) forteller han dem at de kan bli byttet ut med steiner, hvilke kan gjøres til Abrahams barn. Døperen Johannes assosierer her til Guds mulighet til å gi Abraham et barn, 1. Mos. 18,14, til tankegangen om at steiner er brukt som bilder på guder, jfr. Apgj. 17,29, til utvelgelsen ag dannelsen av en nasjon, Guds folk, i forbindelsen med Exodus og overgangen over Jordanelven, sammen med de steinene som ble brukt til å minnes denne begivenhet, til det faktum at Guds løfte til Abraham var blitt realitet i Lukas’ fortelling, jfr. Luk. 1,55.73, i det Gud igjen har vist sin evne til å få barn, jfr. 1,37 og til ekkoet fra Jes. 51,1b-2. Døperen peker på Guds mulighet til å skape nye mennesker, til å reise opp liv fra livløshet, jfr. Esek. 37,1-14. Muligens skal vi også i denne referansen til skapelse av barn ut av livløse steiner, se et løfte til hedningene. For å kunne bli betraktet som “Abrahams barn” er det i følge Døperen nødvendig å følge Guds vilje.

I v. 9 kommer den andre advarselen, nemlig dommens mulighet. Døperen gir oss her to bilder for å tydeliggjøre at hans budskap handler om her og nå og ikke handler om noe som kan utsettes. Det første bildet, “hvert tre som ikke bærer god frukt” vil bli hogd ned, er en metafor på dommen som vi også finner hos Jes. 10,33-34, og senere hos Jesus, Luk. 13,6-9. Ordet “allerede” understreker nødvendigheten av umiddelbar respons, dette er ikke noe som kan utsettes til i morgen, for Guds dom er nært forestående. Det er allerede klart, særlig ut fra Simeons ord, Luk. 2,34-35, at dommen som Døperen er opptatt av er fokusert på Jesu komme. Konteksten tydeliggjør også “god frukt” som “frukt som svarer til omvendelsen”, se v. 8 og illustrert i vv. 10-14. Det andre bildet Døperen Johannes bruker er det med ilden, et bilde som er kjent for oss også fra GT, se Mal. 4,1 hvor Herrens dag blir liknet med en brennende ovn, i hvilken “alle frekke og alle som gjør urett” skal brenne, og Jes. 66,24 (jfr også Luk. 3,18), hvor de som har gjort opprør mot Gud skal dømmes til uslokkelig ild. Ved å linke disse bildene til det nåværende, slik Johannes gjør, og ved å insistere på at de som virkelig justerer sin livsførsel etter Guds vilje viser riktig handlemåte, aksentuerer Johannes nødvendigheten av å være rede her og nå.

V. 10 er folkets spørsmål til Johannes “Hva skal vi da gjøre?”, og dette blir så repetert av tollerne i 3,12 og soldatene i 3,14, og av en dommer i Luk. 10,25, et medlem av Rådet i Luk. 18,18, tilhørerne i Jerusalem i Apgj. 2,37, en fangevokter i Apgj. 16,30 og en ivrig jøde i Apgj. 22,10. Dette spørsmålet understreker relasjonen mellom Luk. 3,10f og disse hendelsene og demonstrerer på en klar måte at Guds tale nødvendiggjør en respons. Hva skal så de gjøre som mener at de har vendt om? Svaret kommer Døperen med i v. 11, der han sier at den som har en ekstra kjortel skal dele med seg. Dette forutsetter at tilhørerne er av en slik økonomisk klasse at de faktisk kan være i stand til å ha mer enn et sett med klær. Døperens svar er ikke noe annet en det man allerede kan finne i Skriften, for eksempel Jes. 1,10-20; 58,6-7. Sett med Lukas’ øyne er det å vise omsorg for sultne og nakne ikke noe annet enn å følge Moses og profetene, jfr. Luk. 16,19-31. Det er viktig å se at her hos Lukas, som i Skriften, er denne handlemåten ikke utgangspunktet for å tilhøre Guds familie, men mye mer en manifestasjon av denne relasjonen. Døperens budskap skiller seg imidlertid ut med sitt eskatologiske perspektiv.

Vv.12-13 fokuserer på det samme spørsmålet som i v. 10, men nå er det noen tollere som stiller det. Døperen Johannes holder fast at de skal fortsette i sin jobb, men at omvendelsen må komme til syne ved at de ikke tar mer betalt enn de har rett til. Dette åpner opp for Lukas’ overraskende positive karakterisering av tollere i den lukanske fortellingen. Også tollere mottar omvendelses-dåpen og tilpasser seg til Guds vilje, jfr. Luk. 7,29-30.

V. 14 stiller opp soldatene, ved siden av folket og tollerne. Hvem disse soldatene er er ikke gitt, de kan være jødiske soldater i tjeneste for Herodes, men de kan også være hedninger i slik tjeneste. Ingenting i konteksten sier at det må være jødiske soldater, så her er det åpent. Døperen svarer med å låne et språk som står til soldatenes militære tjeneste og ber dem slutte med slik som på mange måter karakteriserte de militære, i det de manipulerte den lokale befolkningen til egen vinning.

Etter å ha hørt døperen Johannes tale var hele folket fylt med forventning, v. 15. Det de hadde hørt var så sterkt at de faktisk lurte på om Johannes kunne være Messias. Vi får ikke høre noe om hvordan Johannes kunne vite at folket lurte på dette, men det er tydelig at han er oppmerksom på det og svarer på deres antagelse, v. 16. Etter Johannes skal det komme en som er sterkere og større enn ham. Johannes gjør det klart at Messias er ham overlegen når det gjelder status – Johannes anser seg ikke engang være verdig til å være hans slave som løser remmen på sandalene hans. Johannes karakteriserer seg selv som en budbringer eller profet som forbereder veien for han som skal komme. Han uttrykker seg på en måte som minner om Mal. 3,1; 4,5, samtidig som han bekrefter sin rolle i henhold til Luk. 1,17.76; 3,4-6. Johannes mener også at Messias er sterkere enn han selv, hvilket tydeligvis handler om en høyere status og framfor alt hans dåp. Messias skal døpe med ”Hellig Ånd og ild”. Den Hellige Ånd har vi allerede møtt flere ganger i Lukas 1,5-2,52, der Ånden bemyndiger og veileder. For Lukas har Ånden så langt dels vært en manifestering av eskatologisk velsignelse og dels en bemyndigende tilstedeværelse som er veldig viktig for Guds frelsesplan. Her spiller dette fortsatt med, samtidig som også aspekter som renselse kommer inn her. Ild kan også ha denne betydning. Luk. 3,16 kan lese som parallelt med Apg. 1,5 og 11,16. Det er tydelig at Lukas så utgytelsen av Ånden på pinsedag som en oppfyllelse av Døperen Johannes’ løfte. Det er imidlertid også mulig å lese det på en annen måte, som om det handler om to dåp, en med Den Hellige Ånd og en med ild. Dette sammenfaller med Jesu ord i 12,49.

Språket Døperen Johannes bruker i v. 17 forutsetter at prosessen med å rense kornet allerede er ferdig, selv om bildet generelt blir tatt for å handle om denne renselsen. Det som da gjenstår er å rydde treskegulvet og dette er det Johannes taler om. Messias rolle blir da å erklære eller bestemme dommen over folket på bakgrunn av deres respons på Døperen Johannes. Her legger Johannes til rette for en forventning om en umiddelbar dom, hvilket ikke blir tilfellet når han som skal komme kommer. Døperen Johannes lurer også senere på om Jesus virkelig er den de venter på, jfr. Luk. 7,18-20.

V. 18 oppsummerer fortellingen om Døperen og hans budskap. Døperen Johannes’ budskap kommer inn under overskriften “godt nytt”, en beskrivelse som helt klart står til Lukas’ presentasjon av Johannes som en Jesajanks herold, jfr. Jes. 40,3. 9; 52,7; Luk. 1,19; 3,3-6.

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Etter CH Martling:

Den bekymredes oppbrudd

1.     Å finne seg selv

2.     Å se sin neste

3.     Å finne den vei der Herren kommer

 

Salmeforslag

NoS 12 – Rydd vei for Herrens komme

NoS 396 – Jeg råde vil alle i ungdommens dager

2008 297 – I et skur ved Betlehem

 

Salmelister