FASTETIDEN

4. søndag i fastetiden

3. rekke

 

 

Hjem                                                4. søndag i fastetiden – hovedside

Eksegese

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

 

 

 

Joh. 6,24-36

 

Oversettelse og tekstkritikk

v. 26 shmeia - tegn

Jesus bruker ordet ”tegn” to ganger i Johannes, her og i Joh. 4,48. I 4,48 handler det om kravet på tegn og under. Her derimot vil Jesus at folket skal tolke hans under som ”tegn” og ikke som materiell tilfredsstillelse.

v. 35 egw eimi - jeg er

Formelen brukes i gresk litteratur i ulike sammenhenger, den kan besvare spørsmålet ”hvem er du?”, om et menneskes identitet, eller spørsmålet ”hva er du?”, om hennes kvalifikasjoner, eller den kan brukes som svar på spørsmålet ”hvem handler det om?”, om å kjenne igjen. Her handler det egentlig mest om den tredje måten, det er Jesus som er det brød som det her tales om i vv. 31ff, jfr. Joh. 8,12; 10,7.9.11.14; 15,1.5.

I GT er formelen den guddommelige selvåpenbaring og befaling, se særlig 2. Mos. 3,6.14. Samme formel finnes hos profetene, f.eks. Jes. 51,12.

 

Eksegese

Kapittel 6 er en vel avgrenset enhet som handler om Jesus som livets brød. Allikevel er det vanskelig å se hvordan kapitlet passer inn i sammenhengen. Teksten begynner med et under, Jesus metter fem tusen, vv. 1-15. Rett etter fortelles det om et annet under, Jesus går på vannet, vv. 16-21. Så følger en lang diskusjon mellom folket og Jesus om livets brød, vv. 22-59. Denne diskusjonen foregår på andre siden av sjøen, i Kapernaum, v. 25, ja i synagogen der, v. 59. Samtalen innledes med en kort fortelling om hvordan folket følger etter Jesus til Kapernaum, vv. 22-24. Selve samtalen kan inndeles i fire deler. Første del er vv. 25-27, der det blir beskrevet hvor viktig det er å søke Jesus, Menneskesønnen som gir evig liv. I andre del, vv. 28-40, blir det tydeliggjort hvordan Guds verk utføres hos dem som tror på Jesus som Guds brød fra himmelen. Det gjøres med bakgrunn i manna-underet i ørkenen. Tredje del, vv. 41-51 viser på hvilken måte Jesus er brødet fra himmelen og fjerde del, vv. 52-59 tar eksplisitt opp hentydningen til nattverden. Kapitlet avsluttes med en beskrivelse av disiplenes reaksjon, vv. 60-71.

Det skulle bety at vårt tekstutdrag, vv. 24-36, består av følgende deler; v. 24 en innledning, som beskriver hvor det foregår, i Kapernaum, vv 25-27, som er en beskrivelse av hvor viktig der er å søke Jesus, Menneskesønnen og til slutt, vv. 28-36, som handler om Jesus som brødet fra himmelen.

Hos synoptikerne finner vi ikke noen direkte parallelltekster, derimot finner vi tematiske likheter. Kravet om tegn som nevnes i Joh. 6,25-34 finner vi også i Mark. 8,11-13. Talen om brødet i Joh. 6,35-59 har en viss likhet med Mark. 8,14-21.

Johannes bruker bilder i sine fortellinger. Når folkemengden har fulgt etter ham til Kapernaum griper Jesus muligheten og stiller den forgjengelige maten i kontrast til den maten som gir evig liv. Det antydes en motsetning mellom det brød som Moses gav i ørkenen og det brød som Faderen gir fra himmelen. Evig liv og himmel settes opp mot forgjengelighet og ørken. Igjen taler Johannes om noe dypere, om en dypere hunger, slik han i kap. 4 talte om en dypere tørst. Denne hungeren og tørsten kan ikke stilles gjennom forgjengelig mat eller drikke.

Etter brødunderet på ”den andre siden” av Tiberias-sjøen har disiplene og Jesus gått derifra. Mange mennesker var imidlertid igjen der dagen etter, v. 22 og når de nå ser at Jesus og disiplene fortsatt er borte begynner de å lete etter dem. De reiser av gårde til Kapernaum, v. 24. Hvorfor de velger å reise til Kapernaum er ikke forklart. Stedet var på en måte Jesu ”hovedkvarter” i Galilea. Det kan også være at folket var fra Kapernaum og hadde fulgt etter Jesus og disiplene fra byen og over til den andre siden av sjøen. I v. 17 blir det sagt at disiplene dro over til Kapernaum, og det kan noen av folkene ha fått med seg. Uansett er det ikke oppsiktsvekkende at det er til Kapernaum folket drar for å lete etter Jesus.

Temaet å lete etter Jesus og finne ham (eller ikke) spiller en viktig rolle hos Johannes, jfr. Joh. 1,38ff; 7,34-36; 13,33; 20,15. Folket spør etter hvordan Jesus har kommet seg til Kapernaum. Jesus gir ikke noe direkte svar på det, men han antyder at han har en annen måte å komme dit på – som Menneskesønnen, utvalgt av Faderen for sin oppgave, v. 27. Hos Johannes er Menneskesønnen den som stiger ned fra himmelen, Joh. 3,13, for å ”stige opp dit hvor han var før”, Joh. 6,62. I sitt svar kritiserer Jesus folket for deres måte å lete etter ham på, v. 26. Vi ser en motsetning mellom vv. 25f og vv. 14f. I vv. 14f så folket Jesus som Profeten og de ville gjøre ham til konge. Her tiltaler de Jesus som Rabbi, lærer. I v. 14 forstår folket Jesu under som ”tegn”, shmeia, på Jesu spesielle oppdrag. Allikevel forstår tydeligvis ikke folket hva tegnet faktisk innebar, siden Jesus i v. 26 kritiserer dem for deres måte å søke ham. Her blir det tydelig at folket tross alt ikke har forstått hvilket tegn Jesus gjorde når de spiste seg mette. Jesus peker på at det er på grunn av det fysiske at de nå kommer, ikke det åndelige, Guds frelsestilbud gjennom Menneskesønnen. Den føde Jesus taler om i v. 26 er å gi den troende evig liv, det er frelsens gave som han kommer med og som skal tas imot i tro. Det handler om samme gave som omtales i samtalen med den samaritanske kvinnen, Joh. 4,14, (se også 3. søndag i åpenbaringstiden, 2. rekke). Der framstilles den symbolsk som vann, her som brød. Denne føden gir Jesus etter at han er blitt forherliget, Joh. 7,39. På samme måte som den samaritanske kvinnen misforstår Jesus i starten gjør folket det nå. De tegn Jesus gir skal ikke beskues som ytre skuespill, men som en innbydelse til å tro på den sannhet som han åpenbarer. Sammenligner vi med Jes. 55,2 (2. søndag i fastetiden, 3. rekke), der det står ”Hvorfor bruker dere penger til det som er brød, og lønnen for deres arbeid til slikt som ikke metter?”, finner vi likhetstrekk. Herren inviterer sine til å bli mette på hans ord. (Teksten er en del av synagogens lesning fra profetene etter påske.) Jesu samtale med folket videre, vil tydeliggjøre i hvilken forstand de troendes hunger kan bli mettet, Joh. 6,30ff.

Johannes lar gjerne samtalene føres framover gjennom at et ord som virker dunkelt tas opp igjen. Jesus har oppfordret folket til å arbeide for den føde som består, v. 27. Folket spør nå videre ut fra sin jødiske bakgrunn, hva de skal gjøre for å utføre dette Guds verk, v. 28. Igjen viser de at de ikke har forstått hva det handler om, at det handler mindre om å gjøre noe enn å ta imot. Folket spør hvilke gjerninger de skal gjøre, mens Jesu svarer at det er kun en gjerning. Jesus forteller at det de skal gjøre er å ta imot Guds verk gjennom å tro på ham som Gud har sendt, v. 29. Johannes kommer her nært opp til de paulinske tankegangene om tro gjennom Guds nåde. I neste vers spør folket om et tegn, slik at de kan tro. Det virker som om forfatteren ikke har tenkt denne samtalen i etterkant av brødunderet. Muligens vil forfatteren ta hensyn til kravet om tegn i Mark. 8,11-13. Vi har allerede sett likhetstrekkene med fortellingen om den samaritanske kvinnen i Joh. 4. Folkets krav er ikke umulig, selv i nær tilknytning til brødunderet. De har sett et tegn og de har vist at de ikke har forstått det rett, til tross for at de i første runde tolker det som at Jesus er Profeten, v. 14. Brødunderet var en bekreftelse på Jesu autoritet, men folket forstår ikke, så med henvisning til forfedrene og Moses som gav dem brød i ørkenen, v. 31 spør de etter et nytt tegn, v. 30. De spør etter hvilket bevis Jesus har for at han er større enn Moses. Jesus mettet 5000 mennesker en gang, mens Moses mettet et helt folk i førti år, 2. Mos.16,13-20. På en måte som er typisk rabbinsk går Jesus imot deres påstand. Det er ikke Moses som er gavens opphavsmann, giveren, v. 32. Gud er opphavet til både mannaunderet og det brød som gir verden liv, altså Jesus selv, vv. 32f. Her omtaler Jesus Gud som ”min Far” og omtolker det som tilskrives den gammeltestamentlige guden. Siden han også korrigerer folket gjennom å nevne det ”sanne” brød, er ikke tanken på bønnen Fader vår langt unna. I den finner vi både tiltalen til Faderen og nevnelsen av brødet for dagen som kommer.

Nå vekkes folkets interesse for det brød som Jesus taler om, v. 34, og på samme måte som den samaritanske kvinnen, Joh. 4,15, viser de en begrenset innsikt i hva Jesus har sagt. Derfor åpenbarer Jesus seg nå tydelig med hjelp av et ”jeg er”-uttrykk, v. 35. Bakgrunnen til formelen finner vi i GT og betegnelsen på Gud (Jahve), 5. Mos. 32,39; Jes 43,10; 52,6. Det gjelder å i Jesus kjenne igjen hva Gud en gang lovte. Jesus er brødet som kommer fra himmelen, Joh. 6,41.48.51. Til forskjell fra brødet i ørkenen, Joh. 6,49, er Jesus som Guds vishet et brød som virkelig metter. Igjen ser vi likheter med Jes. 55, nå vv. 1f, der viktigheten av å bli mett gjennom Guds ord framheves. Selv om ikke Guds ord er nevnt eksplisitt går også tankene til prologen hos Johannes, med Jesus som Ordet. I Ordspråkene sier Visdommen: ”Kom og spis av min mat, og drikk av den vin jeg har blandet.”, Ordsp. 9,5, og kombinerer her mat og drikke. I v. 35 kombinerer også Johannes hungeren og tørsten, behovet for mat og drikke. Antagelig er han også påvirket av sitt syn på nattverden, der man både spiser brødet og drikker vinen.

Jesus er altså livets brød. Lenger ut i evangeliet kaller han seg for ”verdens lys”, ”døren”, ”den gode hyrde”, ”det sanne vintreet”, ”veien, sannheten og livet” og ”oppstandelsen og livet”, Joh. 8,12; 10,7.9.11.14; 11,25; 14,6; 15,1.5. I alle disse tekstene viser Jesus seg som Guds endelige åpenbarer.

Jesus avbryter sin åpenbaring av seg selv gjennom å rette en viss kritikk til tilhørerne igjen. Akkurat som i v. 26 peker han på at de bare ser til det ytre, brødet de har fått, men ikke ser det underliggende, troen som dette tegn inviterer til.  

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Brødet for dagen som kommer (etter C. H. Martling)

-         Det er jordens brød til kroppens liv

-         Det er himmelens brød til verdens liv

-         Det er livets brød til evig liv

 

Salmeforslag

NoS 873 – Jeg er livets brød