ÅPENBARINGSTIDEN

Vingårdssøndagen

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                   Litteraturliste

 


1. rekkes tekster:

Jer. 9,23-24

1. Kor. 9,24-27

Matt. 20,1-16

 

Til dagen

Vingårdssøndag eller Søndag Septuagesima, som den het før, er den første av de faste søndagene som avslutter åpenbaringstiden. I gamle dager var det starten på før-fasten, som startet 70 dager før påske. Dagen har nå fått navn etter 1. rekkes evangelietekst, lignelsen om arbeiderne i vingården, Matt. 20,1-16.

Det handler om å være Guds medarbeidere, og tekstene peker på ulike sider ved dette. GT-teksten fra Jeremia forteller om hvilke kvaliteter Guds medarbeidere skal ha, de skal kjenne Gud og hans vilje. I epistelteksten oppfordrer Paulus oss til å kjempe for å vinne den aller største prisen, Guds frelse, kransen som aldri visner. Det handler også om Guds nåde på denne dagen. Dagens kollektbønn taler, som evangelieteksten, om kallet til arbeid i Guds rike, men også om å ikke sette sin lit til fortjenesten, men til nåden. Her ligger spenningen denne dagen, mellom vår tanke om lønn etter fortjeneste og Guds tanke om nåde.

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Liknelsen er særstoff for Matteus og den er en del av den foregående disippelsamtalen. Den rammes inn av de nesten likelydende ordspråkene i 19,30 og 20,16. Slutten av kapittel 19, vv. 16-30, handlet om forholdet til rikdom og eiendom. Samtalen endte med spørsmålet om hvordan Gud lønner dem som har forlatt alt for å følge Jesus. Her fortsetter Jesus med å utdype sitt svar på spørsmålet om hvordan Gud lønner. Liknelsen består av tre deler, i første del, vv. 1-7, fortelles om hvordan arbeiderne blir engasjert til arbeidet i vingården, andre del er utbetalingen av lønnen, vv. 8-10 og den siste delen, vv. 11-15, omhandler diskusjonen mellom de første arbeiderne og husbonden. Tyngdepunktet i liknelsen ligger i denne avsluttende dialogen og da spesielt v. 15. Til slutt avsluttes liknelsen, slik den begynte, med en tydning, v. 16.

V. 1 innleder liknelsen på vanlig måte med ”himmelriket kan liknes med …”, jfr. Matt. 13,24.31.33.44.45.47; 18,23; 22,2; 25,1. Himmelriket liknes her med hele liknelsen som følger, og ikke spesielt med eieren. Husbonden, oikodestpothV, går ut på markedsplassen for å leie arbeidere for dagen, som kan arbeide i hans vingård, ampelwna. ”Vingården” var en kjent metafor for Israel, jfr. Jes. 5,1-7; Jer. 12,10 og ”eieren” er da en metafor på Gud. Vingårdens eier gjør en avtale med noen arbeidere, v. 2, og de starter på dagens arbeid, og skal få 1 denar etter endt arbeidsdag. Avtalen var helt etter tidens normer og lønnen var en normal dagslønn. Tre ganger til, vv. 3.5.6, går husbonden til markedsplassen og leier inn arbeidere. Disse avtaler han ikke noen fast sum med, men sier bare at de skal få ”det som rett er”, v. 4. Det er tydelig at eieren har et stort behov for arbeidskraft, det kan tyde på at det er tiden for innhøsting. Dette kan spille på et eskatologisk element for avsnittet. De siste arbeiderne blir hyret inn så sent som i den ellevte time, v. 6, og de blir spurt om hvorfor de fortsatt sto der. Deres svar er merkelig, v. 7, og skaper egentlig en rekke spørsmål, slik som hvorfor husbonden ikke hadde hyret disse tidligere, hadde han ikke oversikt over hvor mange han trengte denne dagen og så videre. Disse spørsmålene, uansett hvor interessante de er i seg selv, er irrelevante for liknelsens hensikt.

Når kvelden kommer, v. 8, skjer lønnsutbetalingen, jfr. 3. Mos. 19,13; 5. Mos. 24,15, slik vanlig var for dagarbeidere. Husbonden gir forvalteren beskjed om å kalle til seg arbeiderne og gi dem lønn, de som hadde begynt å jobbe sist, skulle få lønn først. Her skjer noe uvanlig, i det at de som bare har jobbet en time får utbetalt sin lønn først, v. 9, og de får en denar for arbeidet. Det er ikke vanskelig å forstå at når så de som har jobbet hele dagen kommer fram for å få sin lønn, v. 10, så forventer de å få mer. Etter den avtalen de inngikk om morgenen fikk også de en denar hver. Ingen urett har blitt gjort mot dem, de har fått betaling i henhold til den avtalen de har inngått med arbeidsgiveren før arbeidet startet.

Nå begynner murringen, betalingen står ikke til forventningen, og de går til husbonden og klager, v. 11. Uten noen innledning går de rett på sak, v. 12, og legger fram sitt ærende. Husbonden tiltaler dem med ”venn”, etaire, jfr. Matt. 22,12; 26,50. Han begynner med å vise til at de har fått lønn slik som de hadde avtalt på forhånd. Dernest, v. 14 viser han til sin egen vilje til å utbetale den samme lønnen til han som begynte sist. Til slutt, v. 15, peker han på at han må ha lov til å disponere sin eiendom slik han selv ønsker og konkluderer med at de ikke har grunn til å se ”med onde øyne på” at husbonden velger å gi de som begynte i arbeidet sist mer enn de fortjente i lønn. Uttrykket ”med onde øyne” er her brukt for å beskrive misunnelse, sjalusi og manglende generositet. Arbeiderne, som begynte ved daggry viser seg smålige.

V. 16 er en gjentagelse av ordspråket i 19,30, men her har leddene byttet rekkefølge, nå omtales de siste først. Dette svarer til Luk. 13,30, der tilsvarende utsagn er brukt i en sammenheng hvor Israel har blitt stilt opp mot hedningefolkene. Et viktig spørsmål for tolkningen av liknelsen er hvem ”de første” er. Det kan ligge nært å tenke at de første er Israel, jfr. Luk. 13,28-30, og da blir de siste hedningene. På mange måter passer dette godt inn i Matteus’ situasjon. Problemet er imdilgertid at spenningen mellom jøde- og hedningekristne overhodet ikke er antydet i sammenhengen. I rammen av Jesu liv er denne adressen og et slikt sikte vanskelig å tenke seg. Ser vi på liknelsen om den bortkomne sønnen og da spesielt den hjemmeværende sønnens misnøye, Luk. 15,29f, kan de ”førstes” misnøye minne om dette. Den liknelsen er fortalt av Jesus som et selvforsvar mot fariseerne som anklaget han for å spise sammen med tollere og syndere. Da kan liknelsen om arbeiderne i vingården tenkes å være en liknelse talt til fariseerne som en advarsel mot dere misnøye og misunnelse mot at Jesus ga tollere og synder adgang til Guds rike. Også denne tolkningen kommer i konflikt med den sammenheng liknelsen står i. Disiplene er de som liknelsen er rettet til, det er de som er tilhørere og det er de som her står i fare for å bli smålige, jfr. Peters spørsmål i 19,27. Liknelsen advarer mot rangstrid i disippelflokken eller kirken, Matt. 20,20-28; 23,8-12.

Liknelsen poengterer at Gud er annerledes enn en menneskelig arbeidsgiver, han lønner annerledes og han lønner rikelig. Hos Gud skal de siste bli de første og de første de siste. Gud gir alle sine medarbeidere full lønn, uansett når de har startet i jobben, det gir frimodighet til å kalle stadig nye til arbeid for hans rike.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Himmelrikets urettferdighet (etter C.H. Martling)

1.     Den er urettferdig fordi at den setter barmhjertighet foran rettferdighet

2.     Den er nådefull fordi at den setter nåden foran merittene

3.     Den er trøstefull fordi at den setter mennesket først

 

Lønn etter utført arbeid

-         i forhold til arbeidstid og arbeidets omfang

-         i forhold til arbeidsgiverens gunst

-         i forhold til arbeidets art – i Guds rike får alle samme lønn = full lønn

 

Salmeforslag

NoS 269 – Overmåte fullt av nåde

 

Salmelister

 307

270

 

 

 

748

878

 

 

 

    591

78,1-2

 

 

 

409

695

 

 

 

710

645

 

 

 

 

658

 

 

 

277

716