ÅPENBARINGSTIDEN

Vingårdssøndagen

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

5. Mos. 8,7.11-18

1. Kor. 3,4-11

Luk. 17,7-10

 

Til dagen

Vingårdssøndag eller Søndag Septuagesima, som den het før, er den første av de faste søndagene som avslutter åpenbaringstiden. I gamle dager var det starten på før-fasten, som startet 70 dager før påske.

Det handler om å være Guds medarbeidere, 1. Kor. 3,9, og med den tro vi har, arbeide for Gud i verden. Samtidig handler det om Guds nåde.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 7 - tis ex umwn - hvem av dere

Formuleringen finner vi flere steder hos Lukas, 11,5.11; 12,25; 14,28; 15,4, og er karakteristisk for materiale både fra Q og L. Tilhørerne blir adressert personlig og tvinges til å ta stilling til det som blir fortalt dem. Den legger en hverdagslig hendelse som basis for en åndelig undervisning.

 v. 9 - diatacqenta - var pålagt

Det finnes noen varianter på avslutningen på verset. Noen tekstvitner legger til autw, mens andre fortsetter med ou dokw. De sterkeste tekstvitnene, bl.a. Sinaiticus, har ikke noen av disse avslutningene. Sannsynligvis er det tillegg som ikke er opprinnelige, siden det ikke er enkelt å forklare hvordan de skulle ha blitt borte i så mange tekstvitner.

v. 10 - acreioi - uverdig, unyttig

Her betyr verbet sannsynligvis ”uverdig” og er ganske enkelt et uttrykk for beskjedenhet og understreker meningen av doulos, tjener, slave.

Eksegese

Tekstavsnittet er fra den delen av evangeliet som fører fram mot Jerusalem, Luk. 9,51-19,10. Kapittel 17 starter med at Jesus underviser disiplene, vv. 1-10. Her er det en blandning av flere ting og det mangler en indre logikk, hvilket tyder på at materialet kommer fra flere ulike kilder. Først er det et råd til dem om forførelsens farer, vv. 1-3a, som følges av en forklaring av nødvendigheten av å tilgi hverandre, vv. 3b-4. Deretter svarer Jesus på oppfordringen om å gi apostlene større tro, vv. 5-6, for til slutt å tale om nødvendigheten av en ydmykhet i forhold til utførelsen av tjenesten, vv. 7-10.

Vi finner ingen paralleller til vv. 7-10. Til innledningen, vv. 5-6 har vi paralleller i Matt. 17,19-21 og Mark. 9,28-29. Liknelsen korresponderer dog med liknelsen i Luk. 12,35-37, men står i skarp kontrast til den, da den indikerer at Gud vil behandle sine tjenere med takknemlighet.

Uten noen form for avbrekk i forhold til det foregående, beskriver Jesus hvordan en slave, etter å ha fullført sitt arbeid på marken, må fortsette arbeidet innendørs. Det å ha utført sitt arbeid betyr ikke at man er berettiget til belønning, og slik er det også for disiplene. Når de har gjort det Gud har pålagt dem kan de ikke komme med noe krav til ham.

Liknelsen kan forstås som et angrep på den jødiske attityden, som spesielt kom til uttrykk hos fariseerne. De argumenterte med at den som hadde utført et godt arbeid kunne forvente en belønning av Gud.  På den måten satte de Gud i gjeld til mennesker og det er en umulighet å gjøre. Dette betyr ikke at Gud ikke kan behandle sine tjenere med takknemlighet, jfr. Luk. 12,35-37. Det er attityden hos mennesket som er feil.

Konteksten taler for at liknelsen er adressert til disiplene og ikke til fariseerne. Slik kan den godt forstås som en advarsel til kirkeledere som har denne attityden, at deres tjeneste for Gud gjør dem berettiget til belønning og til å være stolte over hva de har gjort.

Det er ingen grunn til å anta at avsnittet ikke er autentisk. Se ovenfor om innledningen til v. 7. Derimot viser teksten visse tegn på redigering. De fleste kommentatorer mener at liknelsen er fra Lukas spesielle kilde.

Liknelsen begynner med et retorisk spørsmål i v. 7. Svaret er gitt i den situasjon som skisseres. Situasjonen er tatt fra dagliglivet. En bonde har en slave, som gjør både ute- og innearbeid for ham. Språket kan tyde på en allusjon til de pastorale oppgavene til apostlene. Sannsynligvis var ikke det liknelsens opprinnelige siktemål. V. 8 følger opp med hva herren høyst sannsynlig vil gjøre. Kontrasten mellom herrens måltid og slavens kommer til syne også i språkbruken. Mens herrens måltid omtales med verbet deipnew, å spise, som gjerne brukes om mer formelle måltid omtales tjeneres måltid i enklere ordelag.

Liknelsens poeng kommer fram i v. 9, herren takker ikke tjeneren for at han gjør det som han er blitt kommandert til å gjøre. En tjener må utføre sine oppgaver uten å regne med at deres herrer av den grunn blir dem skyldige noe. For oss er det viktig å huske at denne bruken av liknelsen er gjort i en annen tid, med et annet syn på arbeidstakere og arbeidsgivere. Til versets avslutning se ovenfor.

Avslutningsvis kommer bruken av liknelsen, jfr. 14,33; 15,7.10 til formen på denne. Liknelsen brukes om Guds befaling til sine tjenere. En Guds tjener skal være slik som tjeneren i liknelsen. Han skal gjøre alt Gud ber om, uten å forvente takk fra Gud. Det handler om holdninger og attityder. Guds tjener utfører bare det som er pålagt ham og kan ikke rose seg av det, jfr. Paulus’ holdning i 1. Kor. 9,16. Se også 1. Kor. 3,4-9.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

1. Nådens rike der alt er omvendt (etter C. H. Martling)

- Der er det tryggere å eies enn å eie

- Der er det friere å tjene enn å bli betjent

- Der er det saligere å gi enn å ta

 

Salmeforslag

NoS 269 – Overmåte fullt av nåde

307

288

 

 

 

715

093*

 

 

 

    695

    537

 

 

 

704

715

 

 

 

354

650

 

 

 

750

716

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

* dåp tidlig i gudstjenesten, en tekstlesning