ADVENTSTIDEN

3. søndag i advent

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

Jes. 40,1-8

2. Pet. 1,19-21

Matt. 11,11-19

 

Til dagen

Tredje søndag i advent er Døperen Johannes en sentral skikkelse. Vi får høre Jesus fortelle hvem han er og hvordan folk reagerte på det han gjorde. Det kan nærmest sees på som en advarsel til oss, der vi blir oppfordret til å rydde vei for Herren (Jes. 40,3). Teksten fra Peters andre brev minner oss om at en profeti bare kan bæres fram drevet av Den Hellige Ånd. Det er en søndag for bot og omvendelse i førjulstiden. Den som rydder vei for Gud kan være nødt til å bøye kne og bekjenne sin synd og kanskje også faktisk rydde i sitt liv, for å gi Gud plass.

Etter to søndager med fokus på Kongen, handler det i dag om oss, om hvordan vi tar imot Kongen som kommer og Kongen som skal komme igjen. 

Oversettelse og tekstkritikk

V. 11 eghgertai - stå fram

Perf. pass. av  egeirw. Her brukes det om profeten som står fram, ellers er hovedbetydningen vekke opp. Samme verb brukes i v. 5 om døde som står opp, vekkes opp.

V. 12 biazetai - å bruke makt, arpazw - plyndre, rive til seg

Betydningen av biazw er ikke helt klar her. Uttrykket kan tolkes positivt for den besluttsomhet og kamp som trengs for å komme inn i Guds rike. Dette er på linje med bruken av ordet i Luk. 16,16, som omhandler det samme. Problemet er at verbet vanligvis brukes om forbrytere og deres framferd. Det er vanskelig å tenke seg at kampen for å komme inn i Guds rike sammenlignes med forbryters framferd. Dessuten står det her sammen med et annet verb, arpazw, som også brukes om forbrytere. Vi har i så fall med en negativ tolkning av ordet å gjøre, at det blir brukt makt for å komme inn i himmelriket og plyndre det.

 

Eksegese

Matt. 11,11-19 er den siste delen av et avsnitt som begynner i 11,2 om Døperen Johannes og hans forhold til Jesus. Vi finner en parallelltekst i Luk. 7,18-35. De to tekstene følger hverandre forholdsvis nært, med noen unntak.

Vi finner vår tekst i tredje hoveddel av Matteus-evangeliet der Jesu gjerning utfoldes, Matt. 4,12-18,35. Den første delen, 4,12-11,1 forteller om de forskjellige sidene ved Jesu virke, mens denne andre delen, 11,2-14,12 forteller om hvordan de forskjellige mennesker stilte seg til Jesus og hans virke. Etter denne delen kommer en tredje, 14,13-18,35, som forteller at Jesus på grunn av folks holdninger er nødt til å trekke seg mest mulig tilbake og vie seg til undervisning av sine disipler.

Vi kommer inn midt i Jesu tale til folket om Døperen Johannes. Denne talen (11,7-19) følger rett etter at Jesus har svart på spørsmål fra Johannes’ disipler (11,2-6). Johannes, som selv sitter i fengsel, har sendt dem til Jesus for å spørre om han er den som skal komme. Nå henvender Jesus seg til folket og spør om hvorfor de gikk ut i ødemarken til Johannes. Svaret gir han selv, de gikk ut for å se en profet og Jesus siterer Malaki 3,1. Resten av svaret er dagens tekst.

Jesus konstaterer på bakgrunn av det foregående at døperen Johannes er den største av alle profeter og mennesker. Uttrykket ”født av kvinner” brukes gjerne for å betone menneskers svakhet og forgjengelighet (Job 14,1; 25,4). I motsetning til dette setter Jesus opp et utsagn som gjør Johannes mindre enn ”den minste i himmelriket”. Det finnes flere teorier om hvem dette er. En teori hevder at det siktes til de minste i det fullendte, eskatologiske rike. Problemet med det er at Johannes stilles utenfor. En annen teori mener at ordet for ”de minste”, mikroteros, skal lese som komparativ og gå på alder. Jesus er da den yngre i himmelriket, han var yngre enn Johannes, men allikevel større. Problemet her er at man mister kontrasten mellom at Johannes er størst blant kvinnefødte og samtidig mindre enn den minste i himmelriket. En mulig løsning på problemet er at ”den minste i himmelriket” er et uttrykk for Jesu disipler, på linje med ”disse små” i Matt. 10,42. Da kan Johannes’ stilling sammenlignes med Moses’. Moses fikk lede folket til landegrensen, men fikk ikke selv gå inn i det lovede land. Johannes får lede folket fram til den nye pakt, han peker på Jesus, som bringer den nye pakt. Vi får da et avgjørende tidsskille mellom Johannes og Jesus, det gamle og det nye og dette tidsskillet er nøkkelen for å forstå perikopen.

Vers 12 byr på vanskeligheter. Det har vært omdiskutert og vi ser en forskjell i oversettelse mellom NO30 og NO78. Det er klart at det taler om tidsrommet fra Døperens dager og fram til Jesu framtreden og om Gudsrikets kår i denne korte tiden. Problemet er hva verset sier om Gudsrikets kår. Se ovenfor om verbet biazw og dets betydning. Sannsynligvis handler det om voldsmenn/ransmenn som bryter seg inn med makt. Språklig er det mest nærliggende å oppfatte verset som et utsagn om den motstand himmelriket har møtt i tiden mellom Døperen Johannes og Jesus. Da må det at de ”river det til seg” forstås som at de prøver å rane det, men lykkes ikke (”presens om forsøket”). Konkret har motstanden mot riket bestått av den likegyldighet og manglende omvendelse som Jesus taler om i de følgende vers, 16-19.20-24. Samtidig er ikke veien lang til å tenke på den motstand Jesus møtte hos folkets ledere og som førte til hans korsfestelse. Guds rike har fiender, som på ulik måte prøver å hindre folk i komme inn i Guds rike.

Ordet forblir litt gåtefullt for oss, men er det slik at det her er tale om motstanden mot riket, må Lukas-formen (Luk. 16,16), som taler positivt om hvordan mennesker stormer riket, for å komme inn i det, være en senere tillempning av det. Det kan ha vært brukt på misjonsarbeidet. Allikevel kan vi ikke se helt bort fra at Jesus faktisk gjør det uhørte og bruker ord og uttrykk som provoserer, slik en positiv tolkning forutsetter. I Luk. 16,1-9 bruker han en bedrager som forbilde for disiplene.

Videre peker Jesus på at det som nå skjer har de hørt om skal skje, for profetene og loven profeterer om det. Valget er deres om de vil tro eller ikke. Vers 14 har ingen parallell hos Lukas, men vi finner saken i Matt.17,13, der Matteus også identifiserer Døperen med Elia. Dette er særstoff for Matteus. Hos Lukas finner vi den samme identifikasjonen i engelen Gabriels budskap til Sakarja (Luk. 1,17). Døperen Johannes fraskrev seg denne rollen i følge evangelisten Johannes (Joh. 1,21). Hos Malaki finner vi en profeti som ligger til grunn for tanken om at Elia skal komme tilbake, Mal. 4,1. Profeten Elia ble tatt opp til himmelen i en ildvogn (2. Kong. 2,11), han døde ikke og derfor ventet man at han skulle komme tilbake. Det er en trossak om man vil tro dette eller ikke. Mange forkastet Døperens budskap. Jesus følger opp med en oppfordring om å høre rett. Denne oppfordringen kommer han med flere ganger, når han utfordrer til tro (Matt. 13,9.43; Mark. 4,23; Luk. 14,35). Vi finner den også som et refreng i sendebrevene (Åp. 2,6.11.17.29; 3,6.13.22). Høre er her noe mer enn bare å høre ordene sies, det handler spesifikt om å forstå og akseptere den man hører og å leve etter det.

Jesus omtaler i fortsettelsen, v.16-19, folkets reaksjoner på Døperen Johannes og han selv. Først bruker en liten lignelse (v.16b-17) og så får vi forklaringen av den (v. 18-19).

Jesus refser ”denne slekt”, sin egen samtid, for deres vantro. Her sammenlignes de med småbarn som leker, men leken har stoppet opp for dem. De vil verken leke bryllup eller begravelse. Jesus bruker bildet om sorg og begravelse på Døperen og den holdning folket hadde til ham. Johannes verken drakk eller spiste, men folkets reaksjon var negativ. De mente han måtte være besatt. Jesus fortsetter med å vise til at Menneskesønnen kom og vi ser kontrasten mellom ham og Døperen. Her innbys det til fest i Guds rike og han spiser og drikker. Reaksjonene lar ikke vente på seg, nå anklager de ham for å være storeter og vinkrikker og dessuten er han venn av tollere og syndere.

Siste setningen taler om Visdommen. Ordet må gå på Guds visdom, som står bak hele hans skapelse og frelsesplan, jfr. Ordsp. 8,22-31 og Luk. 11,49.

 

Dogmatisk analyse

Til begrepet Menneskesønn, se forrige søndag. Vær samtidig oppmerksom på at her er ikke begrepet noe hovedpoeng.

Liturgisk analyse

Vi møter den siste av den gamle pakts profeter, Døperen Johannes, i dag. Vi står på grensen mellom den gamle og den nye pakt. De to fetterne, Johannes og Jesus, født med et halvt års mellomrom. Det gamle er på vei ut, samtidig har Johannes en oppgave, han skal rydde vei i menneskenes hjerter for det nye, for Jesus Kristus. Jesus gjør et poeng av deres forhold og alder, Johannes den eldste og den største blant dem som er født av kvinner er mindre enn den minste i himmelriket. Jesu disipler har noe som Johannes ikke har, de har del i den nye pakt, de forholder seg til den nye pakt. Johannes er den siste av de gamle, hans oppgave er å peke på Jesus, på den nye pakt, mens han selv, slik som Moses må stå utenfor og skue inn i landet uten selv å komme dit.

Det er viktig denne dagen å ikke miste ham av syne som er hovedperson i adventstiden, Jesus Kristus. Også i dag er det ham vi skal møte. Johannes er der for å vise oss veien til omvendelse og bot. Det er Jesus som forteller om Johannes i dag og han gjør det som trøster og sjelesørger. Jesus driver sjelesorg overfor tvilende og kjempende sjeler. Søndagens botspreg står ikke i motsetning til dette. Det å rydde vei for Herren kan også handle om å rydde tvil og anfektelser av veien, slik at Herren kan komme til oss.

Prekendisposisjoner

Carl Henrik Martling har satt som overskrift over sin prekendisposisjon til denne teksten: Verdens visdom og Visdommen selv.

Han følger opp med følgende disposisjon (egen oversettelse):

1.     Verdens visdom har alltid villet være klokere enn Visdommen selv.

2.     Visdommen selv er skjult for verdens visdom.

3.     Visdommen selv skal vise seg klokest.

Salmeforslag

NoS 12 – Rydd vei for Herrens komme

 

Salmelister

26

26 / 12

 

 

 

12

14

 

 

 

  14,1-2

       3

 

 

 

108

108

 

 

 

638,1-3

638,1-3

 

 

 

529

658

 

 

 

3

19