ADVENTSTIDEN

2. søndag i advent

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


Tilleggstekster:

 Jes. 64,1-3

Matt. 24,1-14

Mark. 1,14-15

1. Joh. 3,1-2

Åp. 1,4-8

 

Til dagen

Se hovedsiden.

 

Åp. 1,4-8

(Prekentekst 2004)

Oversettelse og tekstkritikk

v. 4 - Asia - Asia

Den romerske provinsen Asia i vestre Lille-Asia.

v. 5 - o martuV, o pistoV - vitne, troverdig

Her er det en merkelig formulering på gresk. Det kan være en hebraisme, jfr. 2,20; 3,12; 9,14. Oversettelsen blir da ”det troverdige vitne”.

v. 7 - meta twn nefelwn - med skyene

Hos synoptikeren finner vi uttrykket ”i” - en, se Mark. 13,26 og Luk. 21,27. Her, liksom i Dan. 7,13 er det brukt preposisjonen med.

Eksegese

Hele første kapitlet regnes som prolog til skriftet. Etter en innledning, v. 1-3, med forklaring av opprinnelsen og overleveringen av Guds åpenbaring gjennom Jesus Kristus og en engel til Johannes, kommer selve åpningen av skriftet, v. 4-8. Fra v. 9 og ut kapittel 1 forteller Johannes om sitt syn av den opphøyde Kristus og oppdraget han fikk å skrive til de sju menighetene om det han så.

Åpenbaringsboken tar form av et brev, som begynner med en vanlig hilsen i 1,4 og fortsetter helt fram til velsignelsen i 22,21. Det skiller seg fra andre brev gjennom at visjonen i 1,9-20 følges av syv stiliserte brev til bestemte menigheter i provinsen Asia, 2,1-3,22. Bortsett fra 1,1-3, er Åpenbaringen et brev og det vanlige formatet følges. Hilsenen er i seg selv uvanlig i det den etter den vanlige innledningen holder fram Kristi rolle som et troverdig vitne, førstefødt av de døde og regjerende fyrste over jordens konger. Dette foregriper Lammets sentrale plass videre utover i boken. I vv. 5b-6 heller hilsenen over mot en lovprisning av ham som har satt oss fri fra synd og gjort oss til prester som skal tjener hans Gud og Far. Så følger naturlig et vers om hans gjenkomst med skyene, før Gud selv taler i v. 8 og minner oss om sin evige eksistens.

Forfatteren referer helt kort til seg selv som Johannes, v. 4. Han er helt tydelig kjent av de han skriver til. Den autoritet han skriver med indikerer hans rolle som leder i den Asiatiske kirken. Brevet er adressert til ”de sju menigheter i provinsen Asia”. I NT betyr Asia normalt den romerske provinsen i vestre delen av Lille-Asia, som strekker seg innover i landet til den Anatoliske platå. Det kommer ikke klart fram hvorfor Åpenbaringen er adressert til syv menigheter, og til akkurat disse syv. Det fantes andre menigheter i Asia, så som Troas, Apgj. 20,5ff, Kolossæ, Kol. 1,2 og Hierapolis, Kol. 4,13, og disse var ikke av noen mindre betydning. Noen mener at det er plukket ut sju fordi det er tall som representerer helhet og perfeksjon. Andre mener at menighetene i Asia var organisert i sju grupper og at de syv menighetene var senter for hver sin gruppe. Dessuten lå de syv byene langs den veien som bandt sammen de mest betydningsfulle områdene av provinsen. Hilsenen kombinerer en religiøs variant av den vanlig hellenistiske hilsenen, cariV, og den vanlige hebraiske shalom. Denne dobbelte hilsenen finner vi i alle de paulinske brevene. Nåde, cariV, er den guddommelige velvilje som vises menneskene, og fred, eirhnh, er den åndelige velvære som følger som et resultat av nåden. Nåde og fred kommer her fra en trefoldig kilde. Først nevnes han ”som er og som var og som kommer”. Dette er en parafrasering over det guddommelige navn, YHWH, og stammer fra 2. Mos. 3,14-15. Navnet peker på Guds evige tilstedeværelse. I den greske verden har man funnet liknende titler på gudene, så blant andre om Zeus. Johannes parafraserer det guddommelige navn på slik måte at det minner oss om at Gud eksisterer evig, uten start og ende. Denne teologiske påminnelsen er så viktig at hele avsnittet blir avsluttet med en repetisjon av de samme ordene, da talt av Gud selv til sitt folk, v. 8. Påkallelsen av nåde og fred kommer også fra de ”sju ånder som står for hans trone” (gresk = sju ånder foran hans trone). For å oppnå en fullstendig trinitarisk teologi er det fristende å tolke de sju åndene som den Hellige Ånd. Kilden ville være LXX, Jes. 11,2. Hovedargumentet for dette må være at det vil være upassende å plassere noen andre enn guddom sammen med Faderen, v. 4a og Sønnen, v. 5. Allikevel mister argumentet kraft når man ser på et vers som Luk. 9,26, som taler om Sønnens gjenkomst ”når han kommer i sin Fars og de hellige englers herlighet”, og 1. Tim. 5,21, i hvilket Paulus pålegger lydighet ”for Guds og Jesu Kristi ansikt og for de utvalgte engler”. Andre forstår betegnelsen som en referanse til de syv erkeenglene i jødisk tradisjon. Dette representerer en merkelig inntrenging av jødisk tradisjon inn i kristen tankegang, jfr. Åp. 8,2. Referansen til de sju åndene finnes på tre andre steder i Åpenbaringen, 3,1; 4,5; 5,6 og på ingen av disse stedene passer det med å tolke de sju åndene som Den Hellige Ånd. Selv om det bare er en gjetning, så virker det som om ”de sju åndene foran hans trone” best kan forstås som en del av et himmelsk følge, som har en spesiell tjeneste i tilknytning til Lammet.

Nåden og freden kommer også fra Jesus Kristus, v. 5. Jesus presenteres med en trefoldig tittel ”det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger”. Lovprisningen som følger, v. 5b-6, indikerer at rekkefølgen ikke underordner Sønnen under de sju åndene. Den første delen av tittelen sier at Jesus er ”det troverdige vitne” (se ovenfor). Denne betegnelsen viser først til hans rolle som formidler av åpenbaring han har fått fra Gud, Åp. 1,1, men også til meningen med hans liv, som den som bar fram det sanne vitnesbyrd fra Gud, Joh. 3,32-33; 18,37. Jesus betegnes for det andre som ”den førstefødte av de døde”. Denne tittelen finner vi også i Kol. 1,18. Det er to hovedtanker i betegnelsen og det er prioritet og uavhengighet og i messiansk kontekst dominerer den siste. Den messianske tolkningen kommer fra Salme 89,28, ”jeg gjør ham til min førstefødte”. Salme 89,28 er også kilden til den siste delen av tittelen. Som den førstefødte av de døde, blir Jesus ”den høyeste blant kongene på jorden”. Uttrykket ser framover mot han åpne manifestasjon som Kongen av konger, Åp. 17,14; 19,16.

Ut fra denne referansen til Kristus vokser den første av en rekke lovprisninger, se 4,11; 5,9.12-13; 7,10 osv. Denne første lovprisningen er adresser til Kristus alene. Sønnens forsonende gjerning er sentral i det eskatologiske drama som er på vei å bli åpenbart. Kristi kjærlighet til oss er en kontinuerlig realitet og den ble tydelig vist for oss da han døde på korset for vår skyld. På bakgrunn av sin død har Kristus gjort oss til et kongerike. Tanken fører oss tilbake til Guds løfte på Sinaifjellet, 2. Mos. 19,5-6, sml. Jes. 61,6, til Israelsfoket. Gud ville gjøre dem til ”et kongerike av prester og et hellig folk”, dersom de holdt hans pakt. Den tidlige kirken så på seg selv som arvtakere av løftene til israelittene, 1. Pet. 2,5.9. Sammen er de et kongerike, basileian, og hver for seg er de prester, iereuV. Lovprisningen slutter med en tilskrivelse av æren og makten til Jesus for all evighet. Også i lovprisningen til Gud og Lammet i Åp. 5,13 blir disse to kombinert. ”Æren” er lovprisning og ære og ”makten” er makt og myndighet.

V. 7 taler om forventningen til den dag Jesu skal komme igjen. Daniel så, i sin visjon av de fire dyrene, en som var lik en menneskesønn komme ”med himmelens skyer”, Dan. 7,13. Sakarja profeterte at en dag ville innbyggerne i Jersalem se ”på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham”, Sak. 12,10. Hos Johannes blir disse to motivene kombinert for å beskrive den seirende Kristi gjenkomst og responsen fra en fiendtlig verden til åpenbaringen av hans universelle herredømme. Hendelsen er så nært forestående og sikker at Johannes kan si ”Se, han kommer …” og han gjør det flere ganger, jfr. 3,11; 22,7.12.20. Han kommer med skyene (se ovenfor) og det tyder på at vi må tolke at skyene ikke er fremkomstmiddel for ham. I hebraisk tankegang ble skyene assosiert med guddommelig nærvær, 2. Mos. 13,21; 16,10; jfr. Matt. 17,5; Apgj. 1,9. Når han kommer vil alle se ham og på den måten vil hans suverenitet bli manifestert. Leddet ”også de som har gjennomboret ham” er parentetisk å forstå, til gjennomboringen av Jesus på korset se Joh. 19,37. Når han kommer vil ”alle jordens folk” klage over ham. Klagen springer her ut fra angeren som følger av avsløringen av den guddommelige dom ved Kristi komme, jfr. 16,9.11.21. Den avsluttende ”ja sannelig, Amen” kombinerer gresk og hebraisk form, jfr. nåde og fred i 1,4.

I v. 8 taler Gud selv, som en respons på det som nå er blitt sagt om Kristus. Bare her og i 21,5ff taler Gud. Han forteller at han er ”Alfa og Omega”. I 21,6 er den samme tittelen utvidet med et parallelt uttrykk ”begynnelsen og enden”. I 22,13 (prekentekst Siste søndag i kirkeåret, 2004) bruker Jesus den samme tittelen om seg og han utvider med ”den første og den siste, begynnelsen og enden”. Alfa og Omega er første og siste bokstav i det greske alfabetet og de representerer det hebraisk Aleph og Tau, som ikke bare ble sett på som første og siste bokstav i alfabetet, men også som inkluderende alle bokstaver derimellom. Tittelen forteller at Gud er en suveren Herre over alle ting som skjer i hele den menneskelige historien. Som suveren Herre er han ”Den Allmektige”,  o pantokratwr. Tittelen finnes mange ganger i GT, men i NT bare tolv ganger. I Åpenbaringen brukes tittelen hele ni ganger, 1,8; 4,8; 11,17; 15,3; 16,7.14; 19,6.15; 21,22. I LXX er pantokrator oversettelse av ”Yahweh Sebaoth”. Tittelen refererer mer til Guds overhøyhet over alle ting, enn til tanken om en guddommelig allmektighet. Denne siste delen av verset er ikke talt av Gud, men om ham, det blir tydelig av bruken av den trefoldige tittelen fra 1,4 og at det er brukt tredje person.

Denne hilsenen, vv. 4-8 begynner som en vanlig hilsen, men fortsetter som en lyrisk hymne av lovprisning til Kristus. På denne måten forbereder den den kommende visjonen av Menneskesønnen, vv. 9-20.

Dogmatisk analyse

Selv om ikke ordet Menneskesønn forekommer direkte i disse versene har vi sett at Dan. 7,13 ligger bak talen om Jesu gjenkomst i v. 7 og dagens evangelietekst nevner Menneskesønnen direkte. Til det se 2. søndag i advent, 2. rekke.

Liturgisk analyse

Vi er på 2. søndag i advent, det er adventstidens domssøndag, med en tematikk som ligger nær opp til Siste søndag i kirkeåret (Domssøndagen). Det er viktig å her se forskjellene, vi er i en glad forventningstid og en forberedelsestid. Vi skal ikke ha en ny Domssøndag. I år har vi den situasjon at tekstene på disse to dagene er tatt fra hver sin ende av Åpenbaringen, i dag fra prologen og på Siste søndag i kirkeåret var det fra epilogen. Dersom du ikke har jobbet med den teksten, så se litt på den nå. Fokus ligger i dag ikke på selve dommen, men på hvordan vi kan gå den forventningsfullt i møte, hvordan vi kan være forberedt på dommens dag. Den som er forberedt på Jesu gjenkomst kan se fram mot den med glad forventning. Dagens kollektbønn gir oss en god pekepinn på søndagens tema og fokus. Der blir det sagt ”Vekk oss opp av likegyldighet … lær oss å våke og be.” og videre ”Hold oss fast ved ditt hellige ord, så vi i tillit til din nåde glade venter din gjenkomst”.

Prekendisposisjoner

Jesu gjenkomst til dom

-         Jesus som elsker oss

-         Jesus som har fridd oss fra våre synder med sitt blod

-         Jesus som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud

-         Jesus skal komme og vi skal se ham

 

Salmeforslag

NoS 104 – Vi skal se deg, Herre Jesus