FASTETIDEN

Langfredag

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


1. rekkes tekster:

Matt. 26,30-27,50

Luk. 22,39-23,46

 

 

Til dagen

Det er ikke lenge siden dagen også hos oss bar sorgens sorte farge. Langfredag er en sørgedag, til forskjell fra alle andre dager i kirkens år. Høymessen viker plass for pasjonsgudstjenesten, der evangelienes lange fortellinger om hendelsene på langfredag har hovedplass.

Evangelienes tekster rullerer over fire år. I 2005 har vi kommet til Matteus.

 

På grunn av dagens karakter, den omfattende teksten og oppfordringer om å preke kort på denne dagen, har jeg ikke gått igjennom disse tekstene på gresk og eksegesen er forholdsvis kortfattet.

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Matteus 26-28 forteller om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det er evangeliets høydepunkt og avslutning. Jesu ord kommer helt i bakgrunnen i denne delen av evangeliet, her er det hans taushet som vekker undring, 27,12-14. Hendelsene omtales i stor grad i passiv – Jesus salves, overgis, forhøres, dømmes, piskes, spottes, korstestes og blir oppreist. Vi kan dele inn pasjonshistorien i fire hoveddeler, ut fra handling, skueplass og personer. Første del, forberedelsen, 26,1-46 handler om salvingen i Betania, det siste måltid og bønnekampen i Getsemane. Her er Jesus hele tiden sammen med sine disipler. Den andre delen, arrestasjon og rettergang, 26,47-27,26, handler om den direkte konfrontasjonen mellom Jesus og hans motstandere. Nå står Jesus alene mot sine fiender. Tredje del, spott og korsfestelse, 27,27-56, er selve lidelseshistorien i snever forstand med Jesu vei til korset og hans siste smerte og kamp. Fjerde og siste del, gravlegging, oppstandelse og ny sendelse, 27,57-28,20 tar for seg slutten av fortellingen. Gravleggingen blir bevitnet av kvinnen og de romerske vaktmannskapene og disse gruppene er også til stede når graven blir funnet tom. Disiplene dukker opp igjen i møte med den oppstandne på et fjell i Galilea.

Av særstoff for Matteus kan nevnes begrunnelsen for at Jesus ikke skal forsvares med sverd, 26,52-54, advarselen fra Pilatus’ hustru, 27,19 og Pilatus’ uskyld og folkets skyld i Jesu død, 27,24f.

Etter at de hadde avsluttet påskemåltidet gikk Jesus og disiplene ut til Oljeberget, 26,30-35. Lovsangene i Salme 115-118 avsluttet påskefeiringen. Siden påsken ble feiret ved fullmåne var det lett å finne veien gjennom gatene. Jesus taler igjen til disiplene, v. 31f, og forteller hvordan de skal svikte ham denne natten. Peter bedyrer at uansett hva som skjer kommer ikke han til å svikte Jesus, v. 33 og v. 35, men han får til svar at før hanen galer skal han ha fornektet Jesus tre ganger, v. 34. Jesus står nå alene, kjernen i evangeliet er ikke noe vi gjør, men det er det som Jesus bare kunne gjøre alene.

I fortsettelsen understrekes dette ytterligere, 26,36-46. De kommer til Getsemane (=oljepresse) og Jesus ber disiplene vente mens han går bort og ber. Jesus tar med seg tre av disiplene, Peter og Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, v. 37. Det påpekes at Jesus ble grepet av ”sorg og gru”. Dette sier han også til disiplene, samtidig som han ber dem ble der og våke sammen med ham, v. 38. Selv om Jesus visste at han måtte gå den siste veien alene, ville han ha sine hos seg helt inn i det siste. Jesus går så bort og ber høyt, disiplene kunne høre hans bønn, så lenge de var våkne, v. 39. Begeret som Jesus ber å få slippe må være Guds vredes kalk, jfr. Jes. 51,22, altså handler det om å ha forlatt Gud.. I det gamle testamente er kalken straffen og hjemsøkelsen som kommer over de ugudelige. Samtidig som Jesus ber om å få slippe å drikke dette beger, ber han også, slik han har lært disiplene å be, ”skje din vilje”. Tredje gangen Jesus kommer tilbake til disiplene har han kjempet ferdig. ”Stunden er nær”, v. 45, tiden som hans fiender har ventet på har nå kommet, Guds plan skal nå oppfylles. Nå skal de gå, v. 46, for han som skal forråde Jesus er nær.

Judas har nå funnet passende tid og sted og kommer sammen med ordensmakten, v. 47. Det er om å gjøre at arrestasjonen kan skje så stille som mulig. For at de som skal arrestere Jesus skal være helt sikre på hvem de skal ta, har Judas avtalt et tegn, v. 48. Judas går raskt fram til Jesus og hilser ham med et kyss, v. 49, og en høflig hilsningsfrase. Kanskje sa han på jødisk hvis Shalom, fred. Jesu svar er kort og han viser til at Judas nå må gjøre det han er kommet for å gjøre, v. 50. Jesus blir nå tatt til fange, og en av disiplene trekker et sverd, v. 51, for å forsvare sin Herre, og han rekker å kutte øret av en av øversteprestens tjenere, før Jesus griper inn. Matteus er alene om noen viktige ord av Jesus her. Etter at Jesus har befalt disippelen å stikke sverdet tilbake på plass, v. 52, tilføyer han: ”De som griper til sverd, skal falle for sverd.” Sverd og våpen hører ikke sammen med Guds sak, den kan ikke forsvares slik. Jesus legger til at Gud selvfølgelig har ressurser til å overmanne disse mennene, dersom det var Guds vilje. Guds plan er en annen og skriftene må bli oppfylt, v. 54 og v. 56.

Peter har tydelig ikke helt glemt sitt løfte, så når de andre blir borte i natten, følger han selv forsiktig etter flokken fram til øversteprestens palass, v. 57f. Det er helt klart mange mennesker på farten denne natten. Rådet var blitt innkalt midt på natten og på gårdsplassen til palasset var herrenes tjenere. De ventet ved ildstedet, og Peter satte seg ned sammen med dem. Rådet jobbet nå for å få løst denne saken så raskt som mulig, slik at de kunne være ferdig med den før høytiden begynte og før det ble for mye bråk i byen. Nå gjaldt det å finne bevis mot ham, men det var ikke enkelt, v. 60. Til slutt kom det to vitner som sa det samme og de vitnet at Jesus hadde sagt at han kunne ”rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.”, v. 61. Når Jesus ikke ville svare på anklagene stilte øverstepresten selv det avgjørende spørsmålet ”Er du Messias, Guds Sønn?”, v. 63. Indirekte svarer Jesus ja på spørsmålet og saken er nå klar. Rådet avgjorde raskt at Jesus måtte dø, v. 66. Så følger en kort notis, v. 67f, om overgrep mot fangen. Dette strider med vanlig god orden for Israels høyeste rettsapparat. De hadde ikke for vane å utsette fanger for slikt. Muligens er forklaringen her er stor usikkerhet, hva om Jesus hadde rett, tenk om han faktisk var Guds Sønn, Messias.

Ute på tempelplassen opplever Peter sin egen ”rettssak” og han benekter tre ganger at han kjenner Jesus. Først når hanen galer husker han Jesu ord og sitt eget løfte. Han klarte ikke å holde det. Han har enda en gang sviktet sin Mester.

Først når morgenen kom kunne vedtaket formelt fattes, 27,1. Nattlige beslutninger var ikke rettsgyldige. Dødsdommen ble nå vedtatt og Jesus ble overlevert til Pilatus, landshøvdingen. Jødene kunne ikke iverksette en dødsdom uten at den var fastsatt av den romerske okkupasjonsmakten.

Matteus har her lagt inn fortellingen om hvordan det gikk med Judas, vv. 3-10. Lukas forteller om det i forbindelse med at det skal velges en ny apostel, i begynnelsen av Apostlenes gjerninger. De to fortellingene inneholder detaljer som gjør bildet uklart for oss. Klart er at Judas døde og at pengene som han hadde fått gikk til å kjøpe en bit jord. Uklart er hvordan Judas døde og hvem som kjøpte marken, Judas selv eller øversteprestene. Matteus opplyser at Judas angrer, v. 3. Judas anger er dyp og oppriktig, men han er ikke lenger en av Jesu disipler, han har selv gått bort fra Jesus. Angeren frelser ingen, det gjør bare troen og Judas trodde ikke. Matteus viser til Skriften, til Jeremia, v. 9, men sitatet er fra Sakarja 11,12f. Hvordan denne feilen er kommet inn er vanskelig å avgjøre og vi kommer ikke lenger enn til gjetninger.

Nå måtte Rådet overbevise Pilatus om at Jesus var en statsforbryter og pekte på at Jesus hevdet at han var jødenes konge, en revolusjonær, v. 11. Jesus svarer bare kort på Pilatus spørsmål og igjen sier han indirekte ja, nå til at han er jødenes konge. Forventningene om Messias var flere og blant disse også forventningen om at Messias skulle være en konge, som kunne overta ledelsen av landet. Etter at Jesus har svart Pilatus tier han. Dette er et markant trekk i lidelseshistorien. Jesus tier innfor Rådet, Pilatus, Herodes, vaktene som krenker og håner ham og på Golgata. Gud har ikke behov for å forsvare sin handling overfor oss mennesker, det er vi som trenger en forsvarer. Pilatus må ha skjønt at han ikke hadde med en farlig opprører å gjøre og prøver nå å sette Jesus fri, v. 17. Det var vanlig at en fange ble satt fri i forbindelse med høytiden. Matteus er alene om å ta med episoden der det kommer et sendebud fra Pilatus’ kone. Hun har hatt onde drømmer, v. 19, og ber sin man om å ikke ha noe med Jesus å gjøre. Pilatus overlater til folket å avgjøre hvem de vil ha frigitt, Jesus eller Barabbas. De velger Barabbas og ber om at Jesus blir korsfestet. Nå vasker Pilatus sine hender, v. 24 og sier at dette er ikke hans valg, men folkets. Gjennom sin handling taler Pilatus tydelig til folket og de tar på seg ansvaret, v. 25.

Jesus blir nå overlatt til soldatene som skal utføre dødsstraffen. Det var vanlig at fangen ble straffet med pisk før korsfestelsen, v. 26. Soldatene spottet Jesus i det de lot som om de hyllet ham, v. 28ff. Etter det førte de Jesus bort for å korsfeste ham. På veien til Golgata stopper de en møtende mann og befaler ham å bære korset, v. 32. De var i sin fulle rett å kreve hjelp fra tilfeldige mennesker til ulike tjenester. Golgata var en fjellknaus som liknet en hodeskalle og lå rett utenfor bymuren. Jesus nektet å ta i mot noen form for bedøvelse, v. 34. Selve korsfestelsen nevnes helt kort, v. 35, sammen med bemerkningen om at soldatene kastet lodd om Jesu klær. Det var helt vanlig at de fikk den dødes klær. Deres oppgave var nå videre å sitte vakt til fangen var død, v. 36. Dommen ble skrevet på en tavle, som rutinemessig ble hengt opp på korset, slik at alle kunne se hva fangen hadde gjort, v.37. Matteus referer helt kort at to røvere ble korsfestet samtidig, v. 38. Videre forteller han at forbipasserende, soldatene og røverne gjorde narr av Jesus.

Midt på dagen mørknet det og i tre timer var det mørkt, v. 45. Jesus roper så et ord, det er et sitat fra Salme 22, v. 46. De som stod der skjønte ikke umiddelbart hva som skjedde, noen trodde at Jesus ropte på Elia og sa at de fikk se om han kom, andre ville gi ham eddikvin å drikke. Matteus forteller kort hvordan Jesus dør, v. 50. Det er ubegripelig at Jesus kunne rope i dødsøyeblikket. En som døde på korset maktet ikke det. Allikevel framholder evangelistene at Jesus oppga ånden med et høyt rop og peker på den måten på at han helt til slutten var den som handlet og visste hva han gjorde.

Stille lot Jesus Guds plan gå i oppfyllelse.

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Dagens preg understrekes mange steder ved et nakent alter, ingen duk, blomster eller lys. Tidligere var det også vanlig å la orgel og kirkeklokker tie. Enkelte steder tar man opp igjen disse tradisjonene. Det blir en understrekning av dagen som en helt spesiell dag i kirkeåret.

Tyngdepunktet for gudstjenesten ligger i den lange tekstlesningen. Ta i bruk flere tekstlesere og del teksten mellom dem, la fortelleren ha en stemme, likeså Jesus og la en eller flere gi stemme til de øvrige aktørene i dramaet.

Prekendisposisjoner

Prekenen denne dagen må være kort og tale først og fremst om historiens virkning og frukt. La det bli tydelig for alle hvorfor korset var og er nødvendig.

Salmeforslag

NoS 158 – Naglet til et kors på jorden

 

Salmelister

164

163

164

164

 

158,1-3

20,1-2

918

158,1-3

 

158,4-5

    161,1

   158,1-3

158,4-5

 

   158,6-8

   158,1-5

   158,4-5

   158,6-8

 

161

158,6-8

158,6-8

150,1-4

 

951

951

951

951

 

156

597

150,1-4

597