FASTETIDEN

Palmesøndag

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


1. rekkes tekster:

Sak. 9,9-10

Fil. 2,5-11

Joh. 12,1-13

      

Til dagen

Palmesøndag begynner Jesu vei til korset. Jesus hylles som konge, men bak skimter vi korsene på Golgata. I løpet av noen få dager vil ”Hosianna” bli byttet med ”korsfest”. I dag hylles Jesus på sin lidelses vei. Den store jubel over kongen som rider inn i Jerusalem kommer på 1. søndag i advent (Matt. 21,1-9, I rekkes tekst). På palmesøndag er vi hos Johannes og 1. rekkes tekst er salvingen av Jesus i Betania, der vi også hører om overprestenes drapsplaner. Det ligger en mørk skygge over palmesøndags hyllest og glede.

GT-teksten fra Sakarja er et gledesbudskap om den rettferdige og ydmyke konge som kommer ridende på et esel. Epistelteksten er en Kristus-hymne fra Paulus brev til Filippi, der vi hører om Jesu lidelse, død og opphøyelse.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 2 - deipnon - måltid

Det greske ordet kan brukes om frokost, middag eller kveldsmåltid. Johannes bruker det her og i forbindelse med Jesu siste måltid, 13,2.4; 21.20. Det måltidet foregikk om kvelden, se 13,29.

v. 3 - litran - pund

Vektmål = 327 gram.

v. 3 - pistikhV - ren, ekte

Ordet brukes av både Johannes og Markus, 14,3, men er ukjent i tidligere tekster. Senere blir det satt i sammenheng med pistiV, tro og betyr det som er troverdig, eller trofast. Det er også blitt koblet sammen med det aramaiske pistaqa, pistasjmandel, og ut av den kunne man få en sorts olje eller den indiske picita, som betegner nardusplanten.

v. 3 - nardouV - nardus

Ble importert fra India og var veldig kostbar. Nevnes også i Høysangen, 1,12; 4,13f.

Eksegese

Johannes forbereder leserne på hva som skal skje med Jesus gjennom tre scener i Joh. 11,55-12,36. Først er det salvingen av Jesus i Betania, 11,55-12,11, så kommer inntoget i Jerusalem, 12,12-19 og til slutt Jesu tale til folket, 12,20-36. Vårt tekstavsnitt består av den første scenen, uten innledningen, 11,55-57, og av begynnelsen på den andre scenen, altså salvingen av Jesus og hyllesten av ham ved Jerusalem. Sammen med salvingen av Jesus vill den høytidelige hyllesten av Jesus ved Jerusalem, peke ut Jesus som Israels konge i en dypere mening enn hva folket selv forstår.

Sammenligning med synoptikerne viser at scenen i Betania beskrives i Mark. 14,3-9 og Matt. 26,6-13, men hos disse plasseres den etter inntoget i Jerusalem og dermed også på en annen dag. Bare Johannes legger salvingen av Jesus til Lasarus’ hus og identifiserer den anonyme kvinnen med Maria. At det er Jesu føtter som salves minner om fortellingen i Luk. 7,36-50. Hyllesten ved Jerusalem også fortelles i Mark. 11,1-11, Matt. 21,1-11 og Luk. 19,28-40. Hos Johannes foregår hyllesten utenfor byen, mens den hos synoptikerne foregår i det Jesus er på vei inn i Jerusalem og fortsetter til tempelet for å rense det. Dagen for hyllesten er i følge Johannes sannsynligvis søndag, jfr. 12,1. Synoptikerne har ingen tydelig henvisning til en ukedag. Eselet, som Jesus rir på, hentet han selv i følge Johannes, mens synoptikerne beskriver hvordan Jesus får eselet hentet til seg. Hos Johannes bærer man palmegrener i stedet for å bre ut kapper og legge løvgreiner på marken. Palmegrenene var antageligvis av samme type som man brukte ved løvhyttefesten og det skapes på den måten en sammenheng hos Johannes med Jesu samtale i Jerusalem, der han påsto at han kunne gi folket det vann og det lys som løvhyttefesten handler om.

Johannes gir i v. 1 en tidsangivelse, ”seks dager før påske”. Ut fra Joh. 19,31.42 og 20,1 kan vi slutte at Jesus i følge Johannes ble korsfestet på en fredag 14. Nisan. Seks dager før er da enten på sabbaten eller på dagen etter, som begynner på lørdag kveld. Det mest trolige er da at handlingen foregår lørdag kveld, etter at sabbaten er over, slik at folk kan komme sammen og arbeid igjen kan utføres. Stedet for hendelsen er Betania og til det knyttes at opplysningen om at Lasarus bodde der. Siste del av verset, beskrivelsen av hvem Lasarus er, er på gresk noe merkelig og tungvinn, hvilket får mange til å mene at det er et redaksjonelt tillegg. I v. 2 fortsetter beskrivelsen av scenen. Det ble holdt ”et gjestebud” eller et måltid, deipnon (se ovenfor), for Jesus. Sett ut fra sammenhengen her og bruken av deipnon ellers hos Johannes er det naturlig å tenke at det er et kveldsmåltid etter sabbaten, som nå inntas. Kort presenteres to av personene i huset, Marta og Lasarus, Marta varter opp, jfr. Luk. 10,40, og Lasarus sitter til bords. At Lasarus nevnes her knytter denne teksten sammen med oppvekkelsen av ham i kap. 11.

Scenen er satt og nå begynner det å skje ting. Maria kommer med en salve, ”et pund ekte kostbar nardussalve”, litran murou nardou pistikhV polutimou (se ovenfor). Når det gjelder ordet pistikhV har Johannes antakelig tatt dette fra Markus og kanskje forstått det som å bety ekte, selv om det hos Markus kan ha vært en oversettelse av det arameiske pistaqa. Med denne salven salvet hun Jesu føtter, jfr. Luk. 7,38, mens i Mark. 14,3 og Matt. 26,7 helles salven over Jesu hode. Til det at Maria tørket Jesu føtter med sitt hår finner vi ingen parallell i Markus, men jfr. Luk. 7,38. Verset avsluttes med en bemerkning om at ”hele huset ble fylt av duften”. Denne uttryksmåte brukes i rabbinske tekster (for eksempel Midrash Rabba Eccleisastes 7,1 og Canticum 1,3) som et bilde på at et godt rykte spres utover. Selv om disse rabbinske tekstene er sene kan de forklare at bemerkningen her er en motsvarighet til utsagnet i Mark. 14,9, om at det skal fortelles til minne om kvinne over hele verden. Marias salving av Jesus foregriper det som Nikodemus kommer til å gjøre, Joh. 19,39, når han etter Jesu død tar med seg en blandning av myrra og aloë. Marias handling forbereder leseren på inntoget i Jerusalm ,der Jesus kommer å hylles som Israels konge, han er den salvede, Messias. Når Maria salver Jesu føtter og tørker dem med sitt hår, foregriper hun scenen der Jesus vasker disiplenes føtter, Joh. 13,4ff.

V. 4 forteller at Judas Iskariot tok til orde og forteller hvem han er, ”en av disiplene” og ”han som siden forrådte” Jesus. Judas presenteres på liknende måte også i Joh. 6,7. Judas stiller så sitt spørsmål, v. 5. Johannes er den eneste som legger spørsmålet i Judas’ munn, Markus sier at ”noen” sa det, Mark. 14,4f, mens Matteus sier ”disiplene”, Matt. 26,8. Johannes angir en eksakt verdi på salven og det dreier seg om omtrent en årslønn for en vanlig arbeider. Johannes fortsetter med å kommentere spørsmålet og hva som ligger bak det, v. 6. Judas spør ikke ut fra omsorg for de fattige, jfr. Joh. 10,13 om leiekarens forhold til sauene. Kanskje er det også på bakgrunn av liknelsene om sauene i Joh. 10aff som Judas betegnes som tyv. Johannes er alene om å skildre Judas på den måten. Judas er den som har ansvaret for kassen får vi vite og han tok av den til eget bruk. Jamfør Judas rolle her med det som sies i Joh. 13,29.

Jesus svarer, v. 7, og sier at de skal la henne være og fortsetter med å si at hun har spart salven ”til den dag jeg skal begraves”. Svaret blir merkelig ut fra at Maria allerede har brukt salven og at Johannes dess uten forteller om at Nikodemus og Josef fra Arimatea salver Jesus etter hans død, Joh. 19,38ff. Det er tydelig at Jesus selv her setter hendelsene denne dagen sammen med sin egen begravelse. Johannes synes å mene at det som skjedde i Betania var en profetisk handling som foregrep salvelsen av den døde kroppen, jfr. Mark. 14,8. Den andre delen av Jesu svar, v. 8, setter de fattige og Jesus opp mot hverandre, de fattige har de alltid hos seg, jfr. 5. Mos. 15,11, men Jesus snart vil være borte. I den rabbinske tradisjonen ble omsorgen for de døde sett på som viktigere enn almisser til de fattige.

Det ble nå kjent at Jesus var i Betania, v. 9, blant ”den store mengden av jøder som var samlet”. Sannsynligvis handler dette om de pilegrimer som har kommet til Jerusalem for å feire påske og verset skaper dermed en sammenheng mellom salvelsen og inntoget i Jerusalem. Mange valgte da å komme til Betania, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus. V. 10 nevner at øversteprestene legger planer om å drepe Lasarus. Øversteprestene har tidligere i Joh. 7,32.45 og 11,47 handlet sammen med fariseerne mo Jesus, nå nevnes de alene. Etter inntoget i Jerusalem tales det om fariseernes reaksjon, 12,19. Begrunnelsen for at de nå også la planer om å ta livet av Lasarus kommer i v. 11, mange ”drog dit for hans (Lasarus’) skyld, og kom til tro på Jesus”. Gjennom at han var blitt oppvekt fra de døde var Lasarus en levende påminnelse om Jesu makt over liv og død. Øversteprestene så på det å fjerne det synlige tegnet på den herlighet Jesus hadde fra Faderen, se Joh. 11,4, som en siste mulighet for å fjerne troen på Jesus.

Vers 12 innledes med en ny tidsangivelse, ”dagen etter”. Det er dagen etter ”seks dager før påske”, som nevnes i 12,1, altså søndag. Hos Johannes står hyllesten for seg selv, mens synoptikerne knytter den sammen med renselsen av templet. Forventningen til at Jerusalems messianske konge også skal vise sin iver for Guds hus kommer fram hos dem. Siden templet i Jerusalem ikke er målet for Jesu ferd, går folket ham i møte utenfor byen, vv. 12-13a. V. 13b inneholder folkets hyllingsrop til Jesus og dette er hentet fra Salme 118,25f, slik også hos synoptikerne. Hos Johannes og Lukas hylles Jesus som ”kongen”, hos Johannes nærmere bestemt som ”Israels konge”. Allerede i Joh. 1 sa Natanael at han hadde møtt Israels konge. I kap. 6 dro Jesus seg bort når folket ville gjøre ham til konge, men i samtalen med Pilatus kommer det tydelig fram at haner konge i et rike som ikke er av denne verden, Joh. 18,33-38.

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Det er viktig å sette tekstene inn i kirkeårets sammenheng. Inntoget i Jerusalem skildres også på 1. søndag i advent og verset om hvetekornet som dør i jorden er med i evangelieteksten på søndag før faste, Joh. 12,24-33. Temaene er forskjellige disse tre søndagene og i dag er det Jesu lidelses vei som står i fokus. Hyllesten på veien inn i Jerusalem er en del av lidelsens vei. Jesus taler om sin død og begravelse, som nå er nær forestående. Det er en spenning mellom hyllest og lidelse denne dagen, mellom salving av kongen og salving av den døde.

Prekendisposisjoner

Til familiegudstjeneste se I morgen er det søndag, Laila Riksaasen Dahl

 

Hjertets hyllest og ordets (etter C.H. Martling)

1.     Hjertes hyllest kan være uten ord

2.     Ordets hyllest kan være uten hjerte

3.     Vår hyllest til Kongen kan være uten ord, men aldri uten hjerte

 

Salmeforslag

 

 

Salmelister

*)

137

870

 

 

943

913

943

 

 

    868

    128

    128

 

 

137

131

867

 

 

 

656

 

 

 

 

658

 

 

 

128

234

137

 

 

Familiegudstj.

 

Familiegudstj.

 

 

*) Hosianna kongen toger inn – prosesjon med småspeidere