FASTETIDEN
Palmesøndag
Tilbake Neste
søndag Litteraturliste
1. rekkes tekster: |
Sak. 9,9-10 |
Fil. 2,5-11 |
Joh. 12,1-13 |
Til
dagen
Palmesøndag begynner
Jesu vei til korset. Jesus hylles som konge, men bak skimter vi korsene på Golgata. I løpet av noen få dager vil
”Hosianna” bli byttet med ”korsfest”. I dag hylles
Jesus på sin lidelses vei. Den store jubel over kongen som rider inn i
Jerusalem kommer på 1. søndag i advent (Matt. 21,1-9, I rekkes tekst). På
palmesøndag er vi hos Johannes og 1. rekkes tekst er salvingen av Jesus i
Betania, der vi også hører om overprestenes drapsplaner. Det ligger en mørk
skygge over palmesøndags hyllest og glede.
GT-teksten fra Sakarja er et gledesbudskap om den rettferdige og ydmyke
konge som kommer ridende på et esel. Epistelteksten er en Kristus-hymne fra
Paulus brev til Filippi, der vi hører om Jesu lidelse, død og opphøyelse.
Oversettelse
og tekstkritikk
v. 2 - deipnon - måltid
Det greske ordet
kan brukes om frokost, middag eller kveldsmåltid. Johannes bruker det her og i
forbindelse med Jesu siste måltid, 13,2.4; 21.20. Det måltidet foregikk om
kvelden, se 13,29.
v. 3 - litran - pund
Vektmål = 327
gram.
v. 3 - pistikhV - ren, ekte
Ordet brukes av
både Johannes og Markus, 14,3, men er ukjent i tidligere tekster. Senere blir
det satt i sammenheng med pistiV, tro og betyr det som er
troverdig, eller trofast. Det er også blitt koblet sammen med det aramaiske pistaqa, pistasjmandel, og ut av den kunne man få en sorts olje
eller den indiske picita, som betegner
nardusplanten.
v. 3 - nardouV - nardus
Ble importert fra
India og var veldig kostbar. Nevnes også i Høysangen, 1,12; 4,13f.
Eksegese
Johannes
forbereder leserne på hva som skal skje med Jesus gjennom tre scener i Joh.
11,55-12,36. Først er det salvingen av Jesus i Betania, 11,55-12,11, så kommer
inntoget i Jerusalem, 12,12-19 og til slutt Jesu tale til folket, 12,20-36.
Vårt tekstavsnitt består av den første scenen, uten innledningen, 11,55-57, og
av begynnelsen på den andre scenen, altså salvingen av Jesus og hyllesten av
ham ved Jerusalem. Sammen med salvingen av Jesus vill den høytidelige hyllesten
av Jesus ved Jerusalem, peke ut Jesus som Israels konge i en dypere mening enn
hva folket selv forstår.
Sammenligning med
synoptikerne viser at scenen i Betania beskrives i Mark. 14,3-9 og Matt.
26,6-13, men hos disse plasseres den etter inntoget i Jerusalem og dermed også
på en annen dag. Bare Johannes legger salvingen av Jesus til Lasarus’ hus og identifiserer den anonyme kvinnen med
Maria. At det er Jesu føtter som salves minner om fortellingen i Luk. 7,36-50.
Hyllesten ved Jerusalem også fortelles i Mark. 11,1-11, Matt. 21,1-11 og Luk.
19,28-40. Hos Johannes foregår hyllesten utenfor byen, mens den hos
synoptikerne foregår i det Jesus er på vei inn i Jerusalem og fortsetter til
tempelet for å rense det. Dagen for hyllesten er i følge Johannes sannsynligvis
søndag, jfr. 12,1. Synoptikerne har ingen tydelig henvisning til en ukedag.
Eselet, som Jesus rir på, hentet han selv i følge Johannes, mens synoptikerne
beskriver hvordan Jesus får eselet hentet til seg. Hos Johannes bærer man
palmegrener i stedet for å bre ut kapper og legge løvgreiner på marken.
Palmegrenene var antageligvis av samme type som man brukte ved løvhyttefesten
og det skapes på den måten en sammenheng hos Johannes med Jesu samtale i
Jerusalem, der han påsto at han kunne gi folket det vann og det lys som
løvhyttefesten handler om.
Johannes gir i v.
1 en tidsangivelse, ”seks dager før påske”. Ut fra Joh. 19,31.42 og
20,1 kan vi slutte at Jesus i følge Johannes ble korsfestet på en fredag 14. Nisan. Seks dager før er da enten på sabbaten eller på
dagen etter, som begynner på lørdag kveld. Det mest trolige er da at handlingen
foregår lørdag kveld, etter at sabbaten er over, slik at folk kan komme sammen
og arbeid igjen kan utføres. Stedet for hendelsen er Betania og til det knyttes
at opplysningen om at Lasarus bodde der. Siste del av
verset, beskrivelsen av hvem Lasarus er, er på gresk
noe merkelig og tungvinn, hvilket får mange til å mene at det er et
redaksjonelt tillegg. I v. 2 fortsetter beskrivelsen av scenen. Det ble holdt
”et gjestebud” eller et måltid, deipnon (se ovenfor),
for Jesus. Sett ut fra sammenhengen her og bruken av deipnon ellers hos Johannes er det naturlig å tenke at det er
et kveldsmåltid etter sabbaten, som nå inntas. Kort presenteres to av personene
i huset, Marta og Lasarus, Marta varter opp, jfr.
Luk. 10,40, og Lasarus sitter til bords. At Lasarus nevnes her knytter denne teksten sammen med
oppvekkelsen av ham i kap. 11.
Scenen er satt og
nå begynner det å skje ting. Maria kommer med en salve, ”et pund ekte
kostbar nardussalve”, litran murou nardou pistikhV polutimou (se ovenfor). Når det gjelder ordet pistikhV har
Johannes antakelig tatt dette fra Markus og kanskje forstått det som å bety
ekte, selv om det hos Markus kan ha vært en oversettelse av det arameiske pistaqa. Med denne salven salvet hun Jesu føtter,
jfr. Luk. 7,38, mens i Mark. 14,3 og Matt. 26,7 helles salven over Jesu hode.
Til det at Maria tørket Jesu føtter med sitt hår finner vi ingen parallell i
Markus, men jfr. Luk. 7,38. Verset avsluttes med en bemerkning om at
”hele huset ble fylt av duften”. Denne uttryksmåte
brukes i rabbinske tekster (for eksempel Midrash Rabba Eccleisastes 7,1 og Canticum 1,3) som et bilde på at et godt rykte spres
utover. Selv om disse rabbinske tekstene er sene kan de forklare at
bemerkningen her er en motsvarighet til utsagnet i Mark. 14,9, om at det skal
fortelles til minne om kvinne over hele verden. Marias salving av Jesus
foregriper det som Nikodemus kommer til å gjøre, Joh. 19,39, når han etter Jesu
død tar med seg en blandning av myrra og aloë. Marias
handling forbereder leseren på inntoget i Jerusalm ,der Jesus kommer å hylles som Israels konge, han er den
salvede, Messias. Når Maria salver Jesu føtter og tørker dem med sitt hår,
foregriper hun scenen der Jesus vasker disiplenes føtter, Joh. 13,4ff.
V. 4 forteller at
Judas Iskariot tok til orde og forteller hvem han er,
”en av disiplene” og ”han som siden forrådte”
Jesus. Judas presenteres på liknende måte også i Joh. 6,7. Judas stiller så
sitt spørsmål, v. 5. Johannes er den eneste som legger spørsmålet i
Judas’ munn, Markus sier at ”noen” sa det, Mark. 14,4f, mens
Matteus sier ”disiplene”, Matt. 26,8. Johannes angir en eksakt
verdi på salven og det dreier seg om omtrent en årslønn for en vanlig arbeider.
Johannes fortsetter med å kommentere spørsmålet og hva som ligger bak det, v.
6. Judas spør ikke ut fra omsorg for de fattige, jfr. Joh. 10,13 om leiekarens
forhold til sauene. Kanskje er det også på bakgrunn av liknelsene om sauene i
Joh. 10aff som Judas betegnes som tyv. Johannes er alene om å skildre Judas på
den måten. Judas er den som har ansvaret for kassen får vi vite og han tok av
den til eget bruk. Jamfør Judas rolle her med det som sies i Joh. 13,29.
Jesus svarer, v.
7, og sier at de skal la henne være og fortsetter med å si at hun har spart
salven ”til den dag jeg skal begraves”. Svaret blir merkelig ut fra
at Maria allerede har brukt salven og at Johannes dess uten forteller om at
Nikodemus og Josef fra Arimatea salver Jesus etter
hans død, Joh. 19,38ff. Det er tydelig at Jesus selv her setter hendelsene
denne dagen sammen med sin egen begravelse. Johannes synes å mene at det som
skjedde i Betania var en profetisk handling som foregrep salvelsen av den døde
kroppen, jfr. Mark. 14,8. Den andre delen av Jesu svar, v. 8, setter de fattige
og Jesus opp mot hverandre, de fattige har de alltid hos seg, jfr. 5. Mos.
15,11, men Jesus snart vil være borte. I den rabbinske tradisjonen ble omsorgen
for de døde sett på som viktigere enn almisser til de fattige.
Det ble nå kjent
at Jesus var i Betania, v. 9, blant ”den store mengden av jøder som var
samlet”. Sannsynligvis handler dette om de pilegrimer som har kommet til
Jerusalem for å feire påske og verset skaper dermed en sammenheng mellom
salvelsen og inntoget i Jerusalem. Mange valgte da å komme til Betania, ikke
bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus. V.
10 nevner at øversteprestene legger planer om å drepe Lasarus.
Øversteprestene har tidligere i Joh. 7,32.45 og 11,47 handlet sammen med
fariseerne mo Jesus, nå nevnes de alene. Etter inntoget i Jerusalem tales det
om fariseernes reaksjon, 12,19. Begrunnelsen for at de nå også la planer om å
ta livet av Lasarus kommer i v. 11, mange ”drog
dit for hans (Lasarus’) skyld, og kom til tro
på Jesus”. Gjennom at han var blitt oppvekt fra de døde var Lasarus en levende påminnelse om Jesu makt over liv og død.
Øversteprestene så på det å fjerne det synlige tegnet på den herlighet Jesus
hadde fra Faderen, se Joh. 11,4, som en siste mulighet for å fjerne troen på
Jesus.
Vers 12 innledes
med en ny tidsangivelse, ”dagen etter”. Det er dagen etter
”seks dager før påske”, som nevnes i 12,1, altså søndag. Hos
Johannes står hyllesten for seg selv, mens synoptikerne knytter den sammen med
renselsen av templet. Forventningen til at Jerusalems messianske konge også
skal vise sin iver for Guds hus kommer fram hos dem. Siden templet i Jerusalem
ikke er målet for Jesu ferd, går folket ham i møte utenfor byen, vv. 12-13a. V. 13b inneholder folkets hyllingsrop til Jesus
og dette er hentet fra Salme 118,25f, slik også hos synoptikerne. Hos Johannes
og Lukas hylles Jesus som ”kongen”, hos Johannes nærmere bestemt
som ”Israels konge”. Allerede i Joh. 1 sa Natanael
at han hadde møtt Israels konge. I kap. 6 dro Jesus
seg bort når folket ville gjøre ham til konge, men i samtalen med Pilatus
kommer det tydelig fram at haner konge i et rike som ikke er av denne verden,
Joh. 18,33-38.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Det er viktig å
sette tekstene inn i kirkeårets sammenheng. Inntoget i Jerusalem skildres også
på 1. søndag i advent og verset om hvetekornet som dør i jorden er med i
evangelieteksten på søndag før faste, Joh. 12,24-33. Temaene er forskjellige
disse tre søndagene og i dag er det Jesu lidelses vei som står i fokus.
Hyllesten på veien inn i Jerusalem er en del av lidelsens vei. Jesus taler om
sin død og begravelse, som nå er nær forestående. Det er en spenning mellom
hyllest og lidelse denne dagen, mellom salving av kongen og salving av den
døde.
Prekendisposisjoner
Til
familiegudstjeneste se I morgen er det søndag, Laila
Riksaasen Dahl
Hjertets hyllest
og ordets (etter C.H. Martling)
1.
Hjertes
hyllest kan være uten ord
2.
Ordets
hyllest kan være uten hjerte
3.
Vår
hyllest til Kongen kan være uten ord, men aldri uten hjerte
Salmeforslag
Salmelister
*) |
137 |
870 |
|
|
943 |
913 |
943 |
|
|
868 |
128 |
128 |
|
|
137 |
131 |
867 |
|
|
|
656 |
|
|
|
|
658 |
|
|
|
128 |
234 |
137 |
|
|
Familiegudstj. |
|
Familiegudstj. |
|
|
*) Hosianna kongen
toger inn – prosesjon med småspeidere