FASTETIDEN

2. søndag i faste

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

1. Kong. 18,21-26.36-39

Jak.5,(13-)16-20

Luk. 7,36-50

I 2006 er 1. Kong. 18,21-26.36-39 prekentekst. Om teksten.

Til dagen

Dagens gamle latinske navn er Reminiscere etter Salme 25,6, ”Kom i hu …”. Det er en dag da vi møter noen av de utstøtte i Bibelen. Evangelietekstene etter 1. og 2. rekke forteller om hver sin utstøtte kvinne. Lukas forteller om synderinnen i Simons hus. Med sin handling roper hun på Jesus og viser sin tro. Fra 1. Kongebok leser vi om Elia på Karmel, der Gud viser at han er, til forskjell fra Ba’al-profetenes gud. Elia påkaller Guds navn og får svar. I Jakobs brev kan vi lese hva bekjennelse og bønn leder til, igjen påkalles Guds navn og Gud lar ting skje.

Det er henvendelsene til Gud fra mennesker i nød og Guds svar som står i fokus denne dagen. Kollektbønnen er en bønn om hjelp til å tro på Guds nåde og barmhjertighet, midt i vår egen utilstrekkelighet.

Det er ”de utstøttes” dag og ropets og kampens dag. Det er troens rop til Gud som preger dagen.

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Teksten er fra andre hoveddel av evangeliet, som omhandler Jesu virksomhet i Galilea, 4,14-9,50. Kapittel 7 består av flere fortellinger der Jesus åpenbarer hvem han er for mennesker. Jesus viser flere ganger sin medfølelse med mennesker, til en hedning, 7,1-10, til en enke, 7,11-17 og til en syndefull kvinne, 7,36-50. Mellom disse står en form for kommentar til disse hendelsene, 7,18-35. Det blir der klart at Jesu gjerninger må ses som tegn på den kommende Messias, han som Johannes Døperen har talt om.

Fortellingen har ingen direkte parallell verken hos Matteus eller Markus. Imidlertid forteller begge om hvordan Jesus blir salvet i Betania, Matt. 26,6-13; Mark. 14,3-9, denne har også Johannes med, Joh. 12,1-8. Lukas har ikke med denne fortellingen, men det er en del likheter mellom Luk. 7,36-50 og fortellingene hos Markus og Johannes. Dette reiser spørsmålet om et visst slektskap mellom disse tre fortellingene.

Fortellingen brukes her som en illustrasjon på Jesu forbindelse med syndere, men hovedpoenget er et annet. Gjennom lignelsen Jesus forteller, v. 41f, om de to skyldnerne blir det sentrale i fortellingen kontrasten mellom den kjærlighet kvinnen viser til Jesus og den manglende kjærlighet fariseeren Simon viser. Jesus peker på at denne forskjellen har å gjøre med at kvinnen har fått mange synder tilgitt og derfor elsker mer. I kontrast til dette står Simons tanker, v. 39, om Jesus er en profet, for hadde han vært det ville han ha visst hva dette var for en kvinne og unngått å bli tatt på av henne. Også de andre gjestene lurte på hva dette var for en mann, v. 49, siden han tilga synder. Ingen av disse spørsmålene blir stilt direkte til Jesus, allikevel ligger svaret på begge spørsmålene i fortellingen. Det er fordi han er en profet med guddommelig autoritet at Jesus tar imot syndere og tilgir dem deres synder.

Jesus inviteres hjem av en fariseer, v. 36, og takker ja til denne. Ordstillingen er uvanlig (tis auton twn Farisaiwn) og understreker det uvanlige i situasjonen. Allikevel er ikke dette den eneste gangen Jesus inviteres hjem til en fariseer, jfr. Luk. 11,37 og 14,1. Jesus var venn både med tollere og fariseere og evangeliet trengte de alle. Det ble kjent blant folk hvor Jesus var og en syndefull kvinne gikk dit og hadde med seg en krukke med fin salve, v. 37. Det var ikke noe uvanlig i at fremmede kom inn under måltidet og hilste på gjesten. Allikevel må det ha krevd en god del mot fra kvinnens side til å gjeste en fariseers hus. Kvinnen gikk rett fram til Jesus, der han lå til bords og stilte seg ved hans føtter, v. 38. Hun vætte føttene hans med sine tårer og vasket dem på denne måten, for så å salve dem med salven. På denne måten fortalte hun for Jesus og alle andre om sin nød og kjærlighet. At hun kysste føttene kan være tegn på dyp respekt eller takknemlighet. Salvingen av Jesu føtter er spesiell, siden denne måten å ære folk på normalt skjedde ved at man salvet hodet, jfr. v. 46. Kvinnen stod ved Jesu føtter og siden han sannsynligvis lå, var det ikke lett for henne å nå hans hode og hun salvet nok føttene i stedet da.

Reaksjonen på kvinnens handling lot ikke vente på seg. Simon reagerer umiddelbart. Vi får vite at han tenkte med seg selv, v. 39, og lurte på hva slags mann dette var, og var han en profet, så ville han jo vite hva dette var for en kvinne. Jesus vet hva han tenker, uten at han sier det, og tar derfor til orde og forteller en lignelse, vv. 40-42. Lignelsen om to menn som får ettergitt gjeld på fem hundre denarer respektive femti ender med et spørsmål om hvem som holder mest av utlåneren etter dette. Simon må ha skjønt at han var fanget i en felle. Han svarer riktig, v. 43, men samtidig stiller han seg åpen for kritikk for sin egen handlemåte. Jesus fortsetter å stille spørsmål til Simon, v. 44, og peker på kvinnen og hva hun har gjort, samtidig som han påpeker at Simon ikke gav ham vann til å vaske føttene med, og at han ikke fikk noe velkomstkyss, v. 45. Heller ikke salvet Simon Jesu hode, v. 46. På bakgrunn av dette fortsetter Jesus i v. 47, med å fortelle at kvinnen har fått mange synder tilgitt. Hvorvidt Jesus har møtt denne kvinnen tidligere og da tilgitt henne hennes synder eller hun med sin væremåte nå har fått sine mange synder tilgitt er vanskelig å avgjøre. Hennes handlinger nå viser hennes store kjærlighet til Jesus og det blir knyttet sammen med at hun har fått mye tilgitt. Nå først henvender Jesus seg direkte til kvinnen, v. 48, og sier at hennes synder er tilgitt. Hvis han allerede tidligere har tilgitt hennes synder er denne tilgivelsen myntet på selskapet. Kvinnen kan gå derifra med løftet hode, nå som alle vet at hennes synder er tilgitt. Gjestene reagerer spontant og spør seg hvem denne mannen er, siden han til og med tilgir synder, v. 49. Jesus fortsetter henvendt til kvinnen og forteller at det er hennes tro som har frelst henne, v. 50. Hun kan nå gå bort i Guds fred.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Forskjellen mellom stort og smått

(C.H. Martling)

1. Den store gjelden og den lille

2. Den store tilgivelsen og den lille

3. Den store kjærligheten og den lille

 

Salmeforslag

NoS 128 - Se vi går opp til Jerusalem

NoS 108 – Ingen vinner frem

 

Salmelister

 128

128

474

265

128

 

268

113

268

 

    454

    474

    338

      476

      295

711

711

336

336

711

951

951

951

951

951

650

650

234

650

354

 

 

650

641

650

597

397

128

128

597