FASTETIDEN

Palmesøndag

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

2. Mos. 12,21-28

Hebr. 2,14-18

Joh. 12,12-24

I 2006 er Mark. 11,1-10 prekentekst. Om teksten.

Til dagen

Palmesøndag begynner Jesu vei til korset. Jesus hylles som konge, men bak skimter vi korsene på Golgata. I løpet av noen få dager vil ”Hosianna” bli byttet med ”korsfest”. I dag hylles Jesus på sin lidelses vei. Den store jubel over kongen som rider inn i Jerusalem kommer på 1. søndag i advent (Matt. 21,1-9, I rekkes tekst). På palmesøndag er vi hos Johannes og 1. rekkes tekst er salvingen av Jesus i Betania, der vi også hører om overprestenes drapsplaner. Det ligger en mørk skygge over palmesøndags hyllest og glede.

Dagens tekster har også denne mørke skyggen over seg. GT-teksten fra 2. Mosebok forteller om påskemåltidets opprinnelse, uttoget av Egypt. Dødens engel gikk forbi husene der det var smurt blod fra lamm på dørstolpene. Hebreerbrevsteksten taler om Jesu død og dens nødvendighet for oss mennesker. Evangelieteksten begynner med inntoget i Jerusalem, der Jesus blir hyllet som en konge, så fortsetter den med at Jesus taler om sin død, om hvetekornet som må dø i jorden. Tekstens siste vers var første vers av teksten på søndag før faste.

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Johannes forbereder leserne på hva som skal skje med Jesus gjennom tre scener i Joh. 11,55-12,36. Først er det salvingen av Jesus i Betania, 11,55-12,11, så kommer inntoget i Jerusalem, 12,12-19 og til slutt Jesu tale til folket, 12,20-36. Vårt tekstavsnitt består av hele den andre scenen og den del av første del av Jesu tale. Talen kan deles inn i tre deler, først vises det hvordan døden fører til livet, vv. 20-26, så angis en scene som tilsvarer synoptikernes getsemanescen, vv. 27-30. I den siste delen kommer den store kampen mellom lyset og mørket, Gud og verden fram, vv. 31-36.

Sammen med salvingen av Jesus vill den høytidelige hyllesten av Jesus ved Jerusalem, peke ut Jesus som Israels konge i en dypere mening enn hva folket selv forstår.

Etter fortellingen om inntoget er det et tydelig avsnittsskille i v. 20, der det blir fortalt at det var noen grekere som var kommet for å tilbe i Jerusalem under høytiden. De henvender seg til Filip med sitt ønske om å møte Jesus, Filip går videre til Andreas og sammen går de til Jesus. Jesu svar begynner i v. 23 og fortsetter ut i vers 28. Slik evangelieteksten er kuttet i vår tekstrekke får vi ikke med hele svaret, bare liknelsen om hvetekornet, v. 24.

Sammenligning med synoptikerne viser at hyllesten ved Jerusalem også fortelles i Mark. 11,1-11, Matt. 21,1-11 og Luk. 19,28-40. Hos Johannes foregår hyllesten utenfor byen, mens den hos synoptikerne foregår i det Jesus er på vei inn i Jerusalem og fortsetter til tempelet for å rense det. Dagen for hyllesten er i følge Johannes sannsynligvis søndag, jfr. 12,1. Synoptikerne har ingen tydelig henvisning til en ukedag. Eselet, som Jesus rir på, hentet han selv i følge Johannes, mens synoptikerne beskriver hvordan Jesus får eselet hentet til seg. Hos Johannes bær man palmegrener i stedet for å bre ut kapper og legge løvgreiner på marken. Palmegrenene var antageligvis av samme type som man brukte ved løvhyttefesten og det skapes på den måten en sammenheng hos Johannes med Jesu samtale i Jerusalem, der han påsto at han kunne gi folket det vann og det lys som løvhyttefesten handler om.

Vers 12 innledes med en ny tidsangivelse, ”dagen etter”. Det er dagen etter ”seks dager før påske”, som nevnes i 12,1, altså søndag. Hos Johannes står hyllesten for seg selv, mens synoptikerne knytter den sammen med renselsen av templet. Forventningen til at Jerusalems messianske konge også skal vise sin iver for Guds hus kommer fram hos dem. Siden templet i Jerusalem ikke er målet for Jesu ferd, går folket ham i møte utenfor byen, vv. 12-13a. V. 13b inneholder folkets hyllingsrop til Jesus og dette er hentet fra Salme 118,25f, slik også hos synoptikerne. Hos Johannes og Lukas hylles Jesus som ”kongen”, hos Johannes nærmere bestemt som ”Israels konge”. Allerede i Joh. 1 sa Natanael at han hadde møtt Israels konge. I kap. 6 dro Jesus seg bort når folket ville gjøre ham til konge, men i samtalen med Pilatus kommer det tydelig fram at haner konge i et rike som ikke er av denne verden, Joh. 18,33-38.

Jesus finner selv et esel, v. 14, og setter seg på det. Slik som hos Matteus, Matt. 21,5, blir dette bekreftet ved hjelp av et sitat fra Sak. 9,9. Imidlertid er det her en annen ordlyd. Johannes bruker ”frykt ikke”, mens Sakarja har ”rop høyt av glede”. Det er mulig at Johannes henspiller på Sef. 3,16. Hvis det er slik kommer Jesus i Herrens sted, han som er Israels konge, Sef. 3,15.

Johannes fortsetter så med en kommentar om disiplene, v. 16. De forstår først senere hva det som skjer betyr, jfr. Joh. 2,17.22. Så når Jesus blir hyllet på veien til Jerusalem er han en konge som kommer til å erstatte alle nasjonalistiske forventninger. Han er ”Israels konge” i en ny mening – den som i Faderens navn samler alle i et rike som ikke er av denne verden. Dersom leseren kjenner fortsettelsen i Sak. 9, vet han at denne Sions konge taler fred til folket, Sak. 9,10.

Vers 17 knytter tilbake til oppvekkelsen av Lasarus, Joh. 11, gjennom å fortelle at de som var til stede der nå vitner om det de har sett. På grunn av dette vil folket møte Jesus, v. 18. Til slutt får vi en negativ kommentar, som skildrer fariseernes reaksjon på det som skjer, v. 19. De er skuffet og de stiller spørsmål ved en aksjon mot Jesus, slik som overprestene har planlagt. Fariseerne er nødt til å innrømme at alle vil løpe etter Jesus. På denne måten forutsier de Jesu egen profeti om at han på korset kommer til å dra alle til seg, Joh. 12,32, jfr. Job 21,33.

Jesus har ved flere anledninger, tidligere i evangeliet, henspilt på sin egen død, jfr. Joh. 2,19; 3,14; 6,51f; 10,11.15.17f; 11,35.38; 11,45-53; 12,7. Etter den spontane hyllesten ved Jerusalem griper Jesus muligheten til å si litt om sin forestående død, for en større gruppe, både jøder og grekere.

Vv. 20-22 beskriver hvordan noen grekere henvender seg til Jesus via Filip. Grekerne kan være enten proselytter eller gudfryktige, som har kommet til Jerusalem for å feire påske. Hos Johannes representerer disse hedninger, jfr. Joh. 4,23f; 12,19.32. Filip går til Andreas og sammen går de til Jesus.

Jesus svarer grekerne og resten av folkemengden at ”timen er kommet”, v. 23a. Denne time har han selv talt om tidligere, Joh. 2,4; 7,6.8, også Johannes har nevnt denne, Joh. 7,30; 8,20. Det handler om den avgjørende timen i Jesu liv, når han vil bli tatt til fange av jødene. Tilhørerne får samtidig vite at på den tid vil også Menneskesønnen blir forherliget, v. 23b. Dette perspektiv har så vidt skimtet når Jesus talte om den tid da også de døde skal høre Guds sønns røst, Joh. 5,25.28. Både i forbindelse med kanaunderet, Joh. 2,4.11, og i nikodemustalen, Joh. 3,13ff, aner vi Menneskesønnens opphøyelse. Nå taler Jesus i klartekst. Korsfestelsen skal ses i lys av oppstandelsen som en forherligelse. Disiplene kommer til å få ta del av denne stund.

Gjennom liknelsen om hvetekornets død vises i v. 24 hvordan kornet følges av en rik høst. Liknelsen brukes av Paulus, 1. Kor. 15,37ff, om de kristnes oppstandelse. Både Johannes og Paulus knytter kornets død i jorden til nytt liv som skal vokse fram. Hos Paulus er det et individuelt legeme med ånd, mens det hos Johannes er den messianske høsten som vokser fram. Hos synoptikerne, Mark. 4,1-9 par., brukes liknelsen om såkornet for å tydeliggjøre Guds rikes hemmelighet. I Johannes legemligjør Jesus Guds rike i sin egen person.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Det er viktig å sette tekstene inn i kirkeårets sammenheng. Inntoget i Jerusalem skildres også på 1. søndag i advent og verset om hvetekornet som dør i jorden er med i evangelieteksten på søndag før faste, Joh. 12,24-33. Temaene er forskjellige disse tre søndagene og i dag er det Jesu lidelses vei som står i fokus. Hyllesten på veien inn i Jerusalem er en del av lidelsens vei. Jesus taler om sin død, som nå er nær forestående. Det er en spenning mellom hyllest og lidelse denne dagen.

Prekendisposisjoner

 

Salmeforslag

 

Salmelister

867

914

137

 

 

128

146

913

 

 

    137

   120  

   128

 

 

703

327

131

 

 

951

951

951

 

 

234

633

656

 

 

 

634

658

 

 

 

234

234