PÅSKETIDEN

1. søndag etter påske

Tilbake            Neste søndag                                                                               Litteraturliste

 


1. rekkes tekster:

Jes. 43,10-13

1. Kor. 15,53-57

Joh. 20,19-31

 

Til dagen

Tidlig fikk denne dagen navnet Hvitesøndag, Dominica in albis, de hvite klærs søndag. Til denne dagen tok de nydøpte av seg sine hvite dåpsklær. Med bakgrunn i inngangsordet, 1. Pet. 2,2, ”som nyfødte …”, ble også navnet Qvasimodogeniti brukt. Beretningen om Tomas er den gamle evangelieteksten. Ser vi på både den og de andre tekstene for dagen ser vi at det her handler om tvil og tro og vi kan godt bruke overskriften Påsketvil og påsketro, på denne søndagen. Det handler også om å møte den oppstandne.

 

 

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Johannes forteller om Jesu oppstandelse i de to siste kapitlene i evangeliet. Først viser Jesus seg i Jerusalem, for Maria ved graven, 20,11-18, for disiplene, 20,19-23 og for Tomas, 20,24-29. Etter det flytter disiplene på seg og reiser til Galilea, der de igjen møter den oppstandne Jesus Kristus, 21,1-23. Fortellingen om dette tredje møtet, 21,14, disiplene har med Jesus er delt i to, først fortelles om fiskefangst og måltidet de har sammen, 21,1-14 og så fortelles det om Peter og den disippel Jesus hadde kjær, 21,15-23.

I v. 19 er det en ny scene bak stengte dører er ”disiplene”, hvem og hvor mange vet vi ikke sikkert. Noen vers senere, i v. 24, nevnes at Tomas ikke var med. Den oppstandnes legeme er ikke bundet av romforhold, han kommer til dem gjennom stengte dører og hilser: ”Fred være med dere”, jfr. Luk. 24,36 og se Joh. 14,27 og 16,33 der det er brukt som avskjedsord. Her hilser Jesus disiplene, jfr. Joh. 20,21.26. Gjennom sin avskjedstale har Jesus gitt ordet et dypere innehold, det er like mye en konstatering som et ønske. Jesus har vunnet freden for dem og nå er den deres. Etter innledningshilsenen viser Jesus ”sine hender og sin side”, v. 20. Dette forutsetter korsfestelsen og scenen hos Johannes der en soldat stikker et spyd i siden på Jesus, Joh. 19,34. Disiplenes reaksjon på synet av den oppstandne Jesus Kristus er glede.

Jesus fortsetter med en tale, vv. 21-23, der han gir et oppdrag til disiplene og hele kirken. Johannes forteller på sin måte om sendelsen. Jesus begrunner sendelsen av disiplene med at han selv er sendt av Faderen, v. 21, jfr. Joh. 17,18. Hos Johannes går alt misjonsarbeid ut fra Faderen og vender tilbake til ham gjennom Jesu og disiplenes oppdrag. Den Hellige Ånd spiller en viktig rolle i dette oppdraget, og Jesus gir dem her Ånden, v. 22, jfr. Joh. 14,16.26; 16,7. Uttrykket ”åndet på”, v. 22 betyr i følge gammeltestamentlig bruk, jfr. 1. Mos. 2,7; Esek. 37,9, at de får ta imot livet, lik det liv og den Ånd som den oppstandne selv har. I v. 23 gir Jesus disiplene nøkkelmakten, jfr. Matt. 16,19; 18,18. Også Lukas angir syndstilgivelsen som en del av misjonsforkynnelsen, jfr. Luk. 24,47.

I neste vers får vi plutselig vite at en av de tolv, Tomas, ikke var sammen med de andre da Jesus viste seg for dem, v. 24. Tomas får nå en stedfortredende rolle, der han gir kjøtt og bein til tvilen, v. 25, slik han også har gjort tidligere, jfr. Joh. 11,16; 14.5. Leseren har mulighet til å kjenne seg igjen i Tomas tvil og hans glede senere, da også han får møte den oppstandne, v. 28. Det går åtte dager før Tomas får møte den oppstandne, v. 26. Igjen går Jesus gjennom stengte dører og hilsen disiplene med fredshilsenen, se ovenfor v. 19. Uten å kommentere Tomas’ tvil tilbyr Jesus ham å komme med fingeren, slik Tomas selv har gitt uttrykk for at han trenger for å tro, jfr. v. 25. Evangelisten forteller ikke om Tomas faktisk stikker fingeren inn i Jesu sår, i stedet går han rett over på Tomas’ muntlige reaksjon, v. 28. Tomas tiltaler Jesus som Herre og Gud. ”Min Herre og min Gud”, o KurioV mou kai o QeoV, ligger nær opp til den måte LXX gjengir den gammeltestamentlige tiltalen ”JHWH min Gud”, se Salme 7,2ff. I evangeliene tilsvarer tiltalen ”min herre” ”min lærer”, rabbi. Her står uttrykket sammen med ”min Gud” og har derfor et dypere innhold og farges av bruken av Herren i de johanneiske fortellingen etter oppstandelsen, jfr. Joh. 20,18.20; 21,7.12. For den troende Tomas er Jesus den oppstandne Herren. I v. 29 brukes åpenbarelsen på den kristne leseren som ikke selv har fått være med. Han oppmuntres til å tro uten å se. Samtidig ligger det en liten tilrettevisning av Tomas her, han burde også ha trodd uten å måtte se.

V. 30f ser ut til å ha vært den opprinnelige avslutningen på evangeliet. Forfatteren minner lesere om at Jesus også gjorde mange andre ”tegn”. Åpenbaringene er tegn for disiplene, se Joh. 2,11 og 4,54. Disse står også sammen med alle de andre tegn som Jesus gjorde under sitt liv på jorden. Undrene er tegn på Jesu herlighet og gjør troen på ham mulig. For å kunne tyde dem, må man se med troens øyne, og da ser man Jesu herlighet, men man kan også se overfladisk og uten å forstå noe som helst. Selv om forfatteren bare har tatt med et utvalg av Jesu tegn er hans mål å gi et fullkomment vitnesbyrd om mesteren, slik som troen ser ham, v. 31. Forfatteren synes slik å ha to målsetninger, som er nært forbundet med hverandre, at leseren fordyper sin tro på Jesus som Messias og Guds Sønn og å vise hvordan denne tro gir leseren liv.

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

 

 

Salmeforslag