PÅSKEN

2. påskedag

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


1. rekkes tekster:

Jona 2,1-11

Apgj. 10,34-43

Luk. 24,13-35

 

Til dagen

Førstedagens innhold føres i dag videre. Hva betyr oppstandelsen for det enkelte menneske? Oppstandelsens budskap må gis videre til andre, slik det ble gjort allerede den første påskedags morgen.

Lukas forteller hvordan den oppstandne kommer sine venner i møte og åpner deres øyne. Fra Jonas bok leser vi hvordan Jona takker Gud for at han ble reddet. Epistelteksten er hentet fra Apostelgjerningene og kapitelet om hvordan den romerske offiseren Kornelius kom til tro på Jesus, Peter taler til hedningene og oppsummerer det som skjedde med Jesus.

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Vi er i siste del av Lukas-evangeliet, 24,1-53, oppstandelseskapitlet. Etter fortellingen om den tomme grav, v. 1-12, kommer fortellingen om Emmausvandrerne, v. 13-35, så viser Jesus seg for disiplene, v. 36-49 og til slutt har Lukas med Jesu oppdrag til disiplene og hans avskjed, himmelfart, v. 50-53. Fortellingen om Emmaus-vandrerne står sentralt i kapitlet, i det de to mennene går fra å være ”forvirret”, v. 22, til å se sammenhengen mellom Jesu lidelse og død og hans frelsergjerning. Gjennom fortellingen går tre temaer, Reisen, Gjestfrihet og bordsfellesskap og Fullendelsen av Skriftene, som understreker fortellingens hovedtema. Teksten begynner med en beskrivelse av situasjonen, vv. 13-16, for så å fortsette med samtalen mellom Jesus og de to disiplene, vv. 17-27, før måltidsfellesskapet, vv. 28-32 og til slutt disiplenes reaksjon på møtet med Jesus, vv. 33-35.

Lukas begynner med å sette denne scenen i forhold til det foregående, v. 13, på to måter. Han referer tilbake til ”den første dagen i uka”, v. 1, gjennom å si at det som nå fortelles skjedde på samme dag, auth th hmera. Dessuten peker han på at de to mennene var to disipler ”blant dem” / ex autwn (ikke gjengitt i NO78/85). Dessuten stedsbestemmer han hendelsen til veien mellom Jerusalem og Emmaus. Hvor Emmaus faktisk lå vet vi ikke og det strides om hvilken by det egentlig var. Mens de to gikk der på veien pratet de sammen, v. 14, om ”alt det som var skjedd”. Også dette viser tilbake til vv. 1-12, til hendelsene i Jerusalem tidlig denne morgenen og til det som hadde skjedd de siste dagene. Plutselig får de to selskap på veien, v. 15. Vi får vite at det er Jesus som slår følge med dem, mens de selv ikke kjente ham igjen, v. 16.

Jesus bryter inn i deres samtale med et spørsmål, v. 17. Umiddelbart kan det se ut som Jesus er den som ikke vet og ikke skjønner noe som helst og slik ble også hans spørsmål møtt av de to disiplene, v. 18. Her nevnes den som svarer med navn, Kleopas. Vi vet ikke hvem denne Kleopas er og han nevnes bare her i NT. Mannen til en av kvinnene som sto ved korset het Klopas, Joh. 19,25, kanskje er det samme mannen. Svaret viser tilbake på det som er skjedd i Jerusalem de siste dagene. Jesus spør om hva som er skjedd, v. 19 og det fører til at disiplene forteller sin historie om hva som har skjedd. Etter at vi tre ganger har møtt referansen til ”(disse) ting”, vv. 13, 18 og 19, får vi nå en forklaring på hva det er, vv. 19b-24. Disiplene forteller hva som er har skjedd i Jerusalem de siste dagene og peker på det misforhold det var mellom Jesu profetiske gjerning og hans død i hendene på Jerusalems lederskap og på det underlige med den tomme grav. De taler om ”Jesus fra Nasaret” og det begrepet ble vanligvis brukt om Jesus for å vise til hans evner som undergjører, se f. eks. Luk. 4,34; 18,37.  Det korresponderer til det som følger ”han var en profet, mektig i ord og gjerning”. Videre peker dette tilbake til hendelsen i Nasaret, der Jesu offentlige gjerning begynte, Luk. 4,14ff, og sitatet fra Jes. 61,1-2, som Jesus der leste. Den presentasjonen av Jesus som gis reflekter også tradisjonene om en profet lik Moses, jfr. Stefanus i Apgj. 7,22 som beskriver Moses med parallelle ord ”han utmerket seg både i tale og handling”. Likeledes er frasen ”for Gud og hele folket” et ekko fra Moses epifani i 2. Mos. 34,10-12. Dessuten forventet de at Jesus ”skulle utfri Israel”, slik som Moses var sent av Gud for å utfri Guds folk. Disiplenes beskrivelse av Jesus mangler enhver forståelse for at Jesus måtte fullføre profetenes øde gjennom avvisning, lidelse og død. Deres manglende forståelse går enda dypere, de ser ikke at Jesus er mer enn en profet, han er Guds kongelige profet.

Jesus tar så til orde, v. 25, og irettesetter dem, ”Så uforstandige dere er og så trege til å tro”. ”Uforstandige”, anohtoV, brukes bare her av Lukas, og det brukes for å peke på den manglende forståelsen til disiplene. Dessuten var de trege til å tro, eller som det også kan oversettes ”trege i hjertet til å tro”, bradeiV th kardia tou pisteuein. ”Hjerte” referer her, som i LXX, til det indre. Disiplene mangler innsikt og dette kommer av manglende forståelse for Guds veier. Jesus kommer så med det sentrale spørsmålet, v. 26, måtte ikke dette skje? Fra disiplenes ståsted er svaret nei. Dette forstår de ikke! Jesus fortsetter med å legge ut skriftene, v. 27. Vi får ikke vite eksakt hva han trekker fram, men han tar fram Moses og alle profetene. På den måten har han brukt Skriften for å vise hvordan den forteller om det som nå har skjedd.

Etter hvert nærmer disiplene seg sitt bestemmelsessted, v. 28 og Jesus gir inntrykk av å ville gå videre. De tar tak i situasjonen og ber ham bli hos dem, v. 29. Slik havner de til bords med Jesus og han tar brødet, ber takkebønnen og bryter det og gir dem, v. 30. Dette ligner veldig på fortellingen i kap. 9 der Jesus metter 5000, jfr. 9,16. Denne fortellingen foregås av at Herodes spør etter hvem Jesus er, 9,7-9 og følges av Peters bekjennelse, 9,18-22. Emmausvandrernes øyner blir åpnet, dianoigw, i det Jesus deler brødet med dem, v. 31. Endelig ser de at det er den oppstandne Jesus Kristus som har vært sammen med dem denne dagen. I det de ser og forstår det blir Jesus borte. Dette står som en parallell til hans komme i v. 15. Nå er vi tilbake i samtalen mellom de to disiplene, v. 32. Noe mener de seg å ha kjent og oppfattet allerede på veien.

Nå bryter de umiddelbart opp, v. 33, og vi får på den måten en ny henvisning til den første dagen i uka, v. 1. I Jerusalem finner de ”de elleve og vennene deres”. Det er her de tolv disipler minus Judas og sannsynligvis kvinner og menn som har stått Jesus nær, jfr. Apgj. 1,12-26. Disse, som var igjen i Jerusalem, forteller nå de to som har vært borte hele dagen, at Jesus virkelig er stått opp, v. 34. Herren har vist seg for Simon! Først deretter forteller de to hva de har opplevd på veien og ved bordet i møte med Jesus.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Vi er fortsatt i oppstandelsesjubelen! Dagens tekst forteller om en hendelse samme dag som oppstandelsen og den gir oss som tilhører en dypere forståelse av hvorfor Jesus måtte lide og dø. Hjelp menigheten til å se dette i dag, slik Jesus hjalp de to Emmausvandrerne.

Prekendisposisjoner

  

Salmeforslag

NoS 191 – Han er oppstanden, Halleluja!

                       v. 4 – Gå og fortell at tom er hans grav

 

Salmelister

182

195

 

 

 

174

814

 

 

 

    179

    182

 

 

 

189

194

 

 

 

195

187