PÅSKETIDEN

5. søndag etter påske

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


1. rekkes tekster:

Jer. 29,11-14a

Ef. 3,14-21

Joh. 16,23b-28

 

Til dagen

 5. søndag etter påske er bønnens søndag. Dagens latinske navn, Rogate – be, er knyttet til dagens eldste evangelietekst med bakgrunn i Joh. 16,24: ”Be (og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen)”. Tidlig ble dagene fra denne søndagen og fram til Kristi Himmelfartsdag kalt rogasjonsdagene eller gangdagene. Man gikk i prosesjon for å be Gud verge landet og velsigne grøden.

GT-teksten fra Jeremia er Guds ord til oss om fremtid og håp og om at han vil høre våre bønner. Evangelieteksten er hentet fra Jesu avskjedstale og Jesus oppfordrer oss til å be.

Ut fra kirkeåret må bønnen ikke minst bli en bønn om Ånden. Vi er fortsatt i påsketiden, men nærmer oss mer og mer pinsen og Åndens komme. Vår kirke er fattig på dager som taler klart om Den Hellige Ånd og da er det viktig å bruke de mulighetene vi har til å fortelle mennesker om Ånden.

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Kapittel 16 (vv. 4b-33) er tredje del av Jesu avskjedstale, Joh. 13,31-17,26. Denne tredje delen tar opp spørsmålsstillinger som allerede er blitt behandlet i kap. 14, men gir også nye opplysninger. Hjelperen får en funksjon i forhold til verden som han ikke hadde i kap. 14. Den korte tiden som nevnes i 14,19 blir i 16,16 til to ulike tidsperioder. I kap. 16 oppmuntrer Jesus disiplene slik at de ikke skal bli motløse i møte med verden og slik blir denne delen av avskjedstalen en trøstetale. Først tas spørsmålet fra Joh. 14,1-12 opp igjen, vv. 4b-11, deretter kommer en oppmuntring, vv. 12-15 lik den i Joh. 14,25f. I vv. 16-24 får vi en utførlig redegjørelse for den korte tid som så vidt ble nevnt i Joh. 14,18-21. Siste delen, vv. 25-33, avgrenses gjennom formelen ”dette har jeg sagt dere” i v. 25 og 33, og gir en tydelig avslutning.

Prekenteksten begynner midt i vers 23, der Jesus igjen sier ”Sannelig, sannelig …”. Tidlig i sitt evangelium har Johannes brukt formelen mye, mens den fra kap. 11 og utover bare forekommer sparsomt. I avskjedstalen forekommer den tre ganger, her og i 14,12 og 16,20. Denne logien om bønn har et liknende innehold som 14,13f. Forskjellen er at nå er det Faderen og ikke Jesus som skal bønnhøre disiplene. Her presiseres at denne bønn i Jesu navn enda ikke har skjedd.

V. 24 fortsetter med enda en logie om bønn. Denne logien knytter an til 15,7. Her kombineres den med den fullkomne gleden.

V. 25 innledes med formelen ”Det jeg nå har sagt til dere”, eller ordrett ”Disse [ting]/[ord] har jeg sagt er” og er en formel som forekommer hele syv ganger i Jesu avskjedstale, Joh. 14,26; 15,11; 16,1.4.6.25.33. Denne formelen avslutter et avsnitt enten direkte eller indirekte gjennom å innlede sammenfatningen av det foregående, slik her. Her har evangelisten også rammet inn avslutningen av et avsnitt med å gjenta formelen, 16,25-33, jfr. 16,1-4. Det som Jesus nå har sagt definerer han som gåtefull tale, paroimia som betyr ordspråk, billedlig tale. Her blir det presisert som kontrasten til åpent forkynne, parrhsia. Slik sett er det sakssvarende med oversettelsen ”gåtefull tale”, jfr. Joh. 16,29 og se Joh. 10,6. ”Det kommer en tid”, ercetai wra, betyr ordrett ”timen/stunden kommer”. Hos Johannes kan ”timen/stunden” være Jesu time, da han dør og blir forherliget, se Joh. 2,4; 7,30; 13,1, eller det kan være tiden etter oppstandelsen da disiplene under Åndens ledelse forstår, jfr. Joh. 4,21.23. Det finnes også en tredje ”stund” og det er den ytterste dommens stund som skal komme, se Joh. 5,25.28. Disiplene forstår Jesu ord først etter oppstandelsen, jfr. Joh. 2,22; 12,16; 13,7. V. 25 innleder på denne måten slutten av avskjedstalen og knytter først og fremst an til de nærmest foregående versene, 16,16-24.

V. 26 begynner med uttrykket ”den dagen”, jfr. Joh. 14,20; 16,23, hvilket hos synoptikerne er en betegnelse på den ytterste dagen, se Mark. 13,32; Matt. 7,22; Luk. 17,31. Johannes har en dobbelt mening, i det han ser en delvis oppfyllelse av den dagen i Jesu oppstandelse, uten at han ser bort fra forventningene om ”den siste dagen”, Joh. 6,39f.44.54; 11,24; 12,48. Akkurat her er den første meningen sterkest framme, etter at Jesus har stått opp skal disiplene be i Jesu navn. Det har de ikke gjort tidligere. Logierne i vv. 26f taler om den bønnhørelse fra Faderen eller Sønnen som vi har møtt tidligere, Joh. 14,13f; 15,7; 16,16.23f. I v. 27 sies det tydelig at denne bønnhørelsen kommer av at Faderen elsker, filew = agapaw, disiplene. De tror på Jesus og elsker ham, det er en konstatering Jesus kommer med, som ikke må tolkes slik at Faderens kjærlighet er beroende av disiplenes. Her kommer to viktige tema om kjærlighet og bønn til et høydepunkt. Det sies uttrykkelig at disiplinene elskes av Faderes og elsker Jesus. Tanken at Faderen elsker disiplene kommer senere tilbake i Jesu bønn, Joh. 17,23.26.

V. 28 er en formel for å uttrykke den johanneiske kristologien og vi møter den flere steder hos Johannes, se 8,42; 13,3; 17,8. Jesus gir kort og konsist uttrykk for sin herkomst fra Gud, sitt liv i verden og sin fremtid hos Gud.

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

        

Salmeforslag

 

 

Salmelister

381

268

763

233

 

 

332,1-3.7

388

388

 

    213

         389

    591

    578

 

718

047

210

383

 

633

 

657

641,1-2

 

658

765

658

656

 

765

 

596

596