PÅSKETIDEN

5. søndag etter påske

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

Dan. 6,4-12

Rom. 8,24-28

Matt. 6,6-13

 

Til dagen

 5. søndag etter påske er bønnens søndag. Dagens latinske navn, Rogate – be, er knyttet til dagens eldste evangelietekst med bakgrunn i Joh. 16,24: ”Be (og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen)”. Tidlig ble dagene fra denne søndagen og fram til Kristi Himmelfartsdag kalt rogasjonsdagene eller gangdagene. Man gikk i prosesjon for å be Gud verge landet og velsigne grøden. GT-teksten fra Daniel taler om bønnens mot, mens epistelteksten taler om Ånden som ber for oss. Evangelieteksten etter 2. rekke er Herrens bønn, altså eksempelbønnen på hvordan vi skal be. Jesus underviser om bønnen, han er vår læremester.

Ut fra kirkeåret må bønnen ikke minst bli en bønn om Ånden. Vi er fortsatt i påsketiden, men nærmer oss mer og mer pinsen og Åndens komme. Vår kirke er fattig på dager som taler klart om Den Hellige Ånd og da er det viktig å bruke de mulighetene vi har til å fortelle mennesker om Ånden.

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Dagens tekst er en del av Bergprekenen, Matt. 5-7, og den er den første av fem store taleavsnitt hos Matteus. Talen har en viktig funksjon, der den står i begynnelsen av Jesu virke. Bergprekenen gir en presentasjon av Jesu budskap og sammenfatter det grunnleggende i hans undervisning om Guds rike og om hva det vil si å være en disippel. Etter en rammebemerkning om situasjonen, 5,1-2, kommer saligprisningene, 5,3-12, og danner en innledning til talens tema; disiplene som er jordens salt og verdens lys, 5,13-16. Dette utfoldes videre gjennom talen, først ved omtalen av deres forhold til Loven, 5,17-19 og så videre. Bergprekenen har paralleller i Luk. 6,20-49, Sletteprekenen. Matt. 6 har paralleller i Luk. 11. Fader vår, Matt. 6,6-13 finner vi igjen i Luk. 11,2-4.

Fader vår er en del av avsnittet 6,1-18 om den nye fromhet. Avsnittet begynner med en innledning, v. 1 og så kommer tre kjerneord om almisser, v. 2-4, bønn, v. 5-6, og faste, v.16-18, med Fader vår som en forlengelse av kjerneordet om bønn. Kjerneordene er særstoff for Matteus.

I avgrensningen har man valgt å dele kjerneordet om bønn, v. 5-6 og starte prekenperikopen med v. 6, og så har man valgt å stoppe rett etter at eksempelbønnen Fader vår avsluttes med Amen i v. 13. Vi har da mistet halve kjerneordet om bønn, v. 5 og kommentaren til den 5. bønnen, v. 14-15.

V. 6 sier positivt hva alternativet er til å stille seg synlig opp, slik hyklerne gjør når de ber, v. 5. Alternativet er å be til Gud i det skjulte. Ordet for ”rom” som brukes her, tameion, har tidligere blitt oversatt med ”lønnkammer” og betyr egentlig lagerrom eller spiskammer. Det handler altså ikke om et eget bønnerom, men Jesus viser til et rom innerst i huset, med dør, som kan lukkes. Det er også lite sannsynlig at gjester vil komme inn dit. Vi går ikke i kjøkkenskapene eller kottene til de vi besøker. Det handler altså om et rom der det er stor sannsynlighet for at du får være alene, et sted der ingen vil se hva du gjør. Denne befalingen kan minne om 2. Kong. 4,33 og Jes. 26,20. Jesus sier ikke at bønn utelukkende skal skje i enerom. Bønn hører naturlig med i menighetens fellesskap, slik det også gjør i synagogen og gjorde i synagogen på Jesu tid. Jesus sier her noe viktig om bønnens vesen og det er at den er riktet mot Gud, ”be til din Far”, og mot ham alene.

V. 7-8 ligner på de to foregående vers, i det at de tar utgangspunkt i en advarsel mot gal bønnepraksis. Samtidig skiller de seg fra de tre kjerneordene om almisse, bønn og faste når vi ser på hvems praksis det skjeles mot. I v. 7 er det hva ”hedningene” gjør som blir sett på og vurdert som galt. Det gale er her oppramsningen av ord. Det greske ordet battalogew er ikke kjent fra andre tekster og derfor vanskelig å oversette nøyaktig. Ordet blir nærmest sett på som et onomatipoetikon og oversatt ”ramse opp ord” på norsk, eller ”babble” på engelsk. Bønnen trenger ikke å inneholde mange ord, fordi at vår Gud vet hva vi trenger, v. 8. Det er her en visshet om en omsorgsfull Far i himmelen, som ser til oss og tar vare på oss. For Jesus er det viktig å peke på bønnens sinnelag, ikke bønnens form. Det er derfor ikke noen konflikt mellom ordene her og formaningene om å være utholdende i bønn, jfr. Luk. 11,5-10; 18,1-8, og om å ”be stadig”, jfr. 1. Tess. 5,17.

Jesus gir så tilhørerne et eksempel på rett bønn, vv. 9-13. Denne bønnen gis som et motstykke til ordrikdommen i de hedenske bønnene. Fader vår har mye til felles med jødisk bønnetradisjon. Den såkalte ”Atten-bønnen” er hovedbønnen i synagogen og består, som navnet sier, av atten ledd. Det er en bønn som inneholder både en lovprisning av Guds navn, en bønn om syndstilgivelse, en bønn om mettelse og en bønn om at Gud alene må være konge. Slektskapet mellom Fader vår og kaddisj-bønnen, en aramaisk bønn, er enda tettere. Muligens har Jesus brukt disse bønnene som mønster når han formet Fader vår, samtidig kan vi ikke være sikre på det. Det er derimot tydelig at Jesus formulerte bønnen ut fra en jødisk bønnetradisjon med røtter i GT. Fader vår har sitt særpreg i den korte og konsise formen, sammen med dens store innholdsfylde. Inndelingen er tydelig, og bønnen begynner med en tiltale, v. 9b, og så følger 3 bønner som gjelder Gud og hans sak på jorden, vv. 9c-10, deretter følger 3 bønner som gjelder de bedendes vel, vv. 13-15.

Uttrykket ”vår Far”, v. 9, finner vi bare her i Jesu munn. Alltid ellers taler Jesus enten om ”deres Far” eller om ”min Far”, som viser at hans sønneforhold til Gud er helt egenartet i forhold til disiplenes. Jesus inkluderer ikke seg selv i tiltalen Fader vår (Vår Far), muligens er ”vår” et senere tillegg, jfr. Luk. 11,2, som har den kortere tiltalen ”Far”. Paulus bruker det aramaiske ordet for far, abba, i Gal. 4,6 og Rom. 8,15f. Jesus tilføyer så ”som er i himmelen” og dette viser at Gud er den opphøyde og allmektige. Gud er forskjellig fra vår jordiske far. Til betegnelsen ”Far i himmelen” jfr. Matt. 5,16; 5,45.48; 6,1; 18,14.

De tre første bønnene har imperativ i 3. person. Dette mister vi i oversettelse til norsk, da denne formen ikke finnes hos oss. Vi må omskrive, enten med en konjunktiv (ønskeform), som i NO30, eller med hjelpeverbet ”la”, som i NO78/85 og NT05. Spørsmålet om hvem som tenkes som det logiske subjekt for bønnene er viktig, fordi det henger sammen med spørsmålet om når bønnene tenkes virkeliggjort. Skal bønnene oppfattet etisk eller eskatologisk?

I v. 9c finner vi den første bønnen og den handler om Guds navn. I GT står navnet for personen selv, og Guds navn er da Guds selv, slik han har åpenbart seg og blitt forstått av menneskene. Guds navn må ”helliges”. Dette kan handle om at menneskene må hellige Guds navn, jfr. 3. Mos. 19,2; 20,7f.26. Israelittene vanhelliger Guds navn, jfr. 3. Mos. 22,32, og blir oppfordret til å slutte med det. I GT finner vi også fortellingen om hvordan Guds navn blir vanhelliget ved ulydighet både fra Israels og folkenes side. Gud selv griper en gang inn for å hellige sitt navn og vise sin hellighet, Esek. 36,22-23, jfr. 39,25-29. Her er Gud subjektet. Bønnen i Fader vår kan altså forstås eskatologisk, som en bønn om at Gud vil hellige sitt navn ved å opprette Guds rike i kraft og gjøre slutt på all urett, ondskap og lidelse i verden, jfr. Joh. 12,28. Den etiske og den eskatologiske forståelsen av denne bønnen behøver ikke å utelukke hverandre.

I v. 10a har vi den andre bønnen og den handler om Guds rike. Oftest bruker Matteus uttrykket ”himmelriket”, men han kan også tale om ”Guds rike”, 6,33; 12,29 eller ”min Fars rike”, 26,29. Guds rike er i evangeliene først og fremst en framtidig, eskatologisk størrelse – et fullendt rike, jfr. Matt. 5,3; 8,11; 13,43; 25,34; 26,29. Samtidig kan riket også omtales som nærværende i Jesu virke, jfr. Matt. 12,28. Her er bønnen først og fremst å forstå eskatologisk. Blikket er vendt mot fullendelsen, selv om det ikke utelukker at bønnen også omfatter de tegn som skal gå forut for rikets opprettelse.

I v. 10b har vi den tredje bønnen, som handler om Guds vilje. Denne bønnen kan oppfattes både som Guds krav til menneskene og som Guds gave (det Gud selv vil gjøre for menneskene). Tilføyelsen ”på jorden som i himmelen” (”på jorden slik som i himmelen), kan tyde på at vekten ligger på det første og bønnen får da en etisk tolkning. Denne tilføyelsen kan tolkes annerledes, slik at himmelen og jorden ikke står i motsetning til hverandre, men sammen, som et uttrykk for hele skaperverket. Bønnen gjelder da fullendelsen, hvor Guds vilje skjer fullt og helt. Denne tolkningen er vanskelig da det i grunnteksten ligger en betont sammenlikning mellom himmel og jord. Samtidig viser den foregående bønnen at det eskatologiske klinger med, det er først når Guds rike er kommet at Guds vilje vil skje fullt og helt.

De tre første bønnene hører nær sammen og de må først og fremst forstås eskatologisk. Det er bønner om at Gud må opprette sitt rike og fullende sin frelse og slik la sin vilje skje og sitt navn bli æret. Samtidig har særlig den siste bønnen også et etisk motiv, som innebærer at menneskene aktivt forpliktes av Guds krav og vilje. Den første bønnen blir stående som en overskrift over de to neste, Guds navn helliges når han lar sitt rike komme (evangeliet) og når vi lar hans vilje skje (loven).

De tre siste bønnen handler om menneskene og deres problemer, de handler om vårt daglige liv i verden. V. 11 er en bønn om brød. Brødet er et uttrykk for ”mat” i videre forstand. Det greske ordet som er oversatt ”daglig”, epiousioV, finner vi ikke i noen andre kjente tekster og det er et av de mest omdiskuterte ord i Bibelen. Tolkningsmulighetene er mange, men de tre viktigste er brød ”for eksistensen”, brød for den dag som er og brød for den kommende dag. Av disse er nummer to den tradisjonelle, som ligger til grunn for vår oversettelse i NO78/85 og NT05. Denne tolkningen støttes muligens av Lukas-teksten som sier ”gi oss hver dag”. Den første virker for filosofisk, mens den tredje er den som tidligst er klart bevitnet. En bønn for morgendagen er også en bønn som vil passe godt med forholdene bønnen er talt inn i. På Jesu tid fikk dagarbeiderne sin lønn om kvelden og de handlet så mat for neste dag, den kommende dagen. Bønnen handler uansett om det nødvendigste for livets opphold.

I v. 12 finner vi den femte bønnen, som handler om tilgivelse. Ordet for skyld, ofeilhma, betyr egentlig gjeld. Vi setter oss i gjeld overfor Gud. Bønnen må forstås i lys av liknelsen i Matt. 18,21-35. Det handler om en skyld/gjeld som ikke kan betales, men Gud kan tilgi eller ettergi den. Det andre leddet i bønnen, sier at det er en sammenheng mellom å motta tilgivelse fra Gud og å tilgi medmennesker og også her ligger bildet av gjelden bak.

I v. 13 kommer den sjette bønne, en bønn om å bli bevart som Jesu disippel i denne verden. Her er det to ledd som hører sammen som parallelle ledd. Det første har negativ form, ”led oss ikke inn i fristelse”. Fristelse kan brukes om å settes på prøve, men det kan også stå for muligheten for fall og frafall. I denne bønnen er det den siste typen fristelser vi ber om å bli spart for. Bak den bønnen ligger det ondes problem. Dette kommer fram i bønnens andre ledd, som har positiv form, ”frels oss fra det onde”. Hos Lukas mangler dette leddet. Matteus bruker ordet ruomai, for frelse her, som betyr å berge ut av nød og fare. Nøden og faren her er ”det onde”. Det greske ordet kan også forstås personlig, Den onde, og bønnen kan forstås som en bønn om befrielse fra djevelen. Dette passer ikke med det parallelle første ledd.

Lovprisningen, v. 13b, er et senere tillegg og finnes ikke i de eldste manuskriptene til evangeliet. Dette er en lovprisning som svarer til den gammeltestamentlige og jødiske skikk å avslutte bønn med lovprisning og sannsynligvis lagt til når bønnen ble brukt i gudstjenestelig sammenheng. Innholdet svarer til de tre første bønnene, Gud har riket og makten og æren i sin hånd.

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

  

Salmeforslag