PÅSKETIDEN

6. søndag etter påske

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

Sak. 14,7-9

Ef. 4,1-6

Joh. 17,9-17

 

Til dagen

 Dette er den siste søndagen før pinse, vi er i pinsens adventstid. Dagen er altså vel så mye en forberedelse til pinsen, som en oppfølging av påsken. Som forrige søndag har også denne dagen et klart bønnens preg. Evangelieteksten er hentet fra Jesu bønn, der han ber for disiplene. Den kristne trengsel nevnes i kollektbønnen og Jesus ber blant annet om at Gud må bevare disiplene fra det onde i verden. Samtidig ligger ikke fokus på selve bønnen eller trengselen, men på at hjelpen skal komme. I vår nød og vår trengsel vil vi få hjelp og det er Talsmannen som skal komme, Joh. 15,26. I bønn skal vi vente på pinsedag og Åndens komme.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 10 dedoxasmai en autois - forherliget gjennom dem

Hvorvidt autois er neutrum eller maskulinum er vanskelig å avgjøre. Er det neutrum, hvilket virker mest naturlig, viser det tilbake på alt det Faderen og Sønnen har felles. Er det derimot maskulinum, må v. 10a sees på som en parantes, og autois peker tilbake på disiplene i v. 9. Denne tolkningen er å foretrekke, når vi ser til Joh. 13,31f og 14,13, der Faderen blir forherliget gjennom Sønnen. Her vil da Sønnen bli forherliget gjennom disiplene.

v. 11 og 12 w dedwkas moi - det som du har gitt meg

I v. 11 finnes denne varianten blant annet i Sinaiticus, p60, A (Alexandrinus), B (Vaticanus) og C. Den er antagelig opprinnelig og er blitt forandret i noen håndskrifter til enten o dedwkas moi, ”det som du har gitt meg”, eller ous dedwkas moi, ”de som du har gitt meg”. I v. 12 får denne lesemåten støtte også i noen håndskrifter som i v. 11 har ”de som du har gitt meg”, mens Sinaiticus ikke har den med.

v. 12 o uios ths apwleias - fortapelsens sønn

Dette er en typisk semitisk måte å betegne det fellesskap noen har med undergangen og vi finner det også i 2. Tess. 2,3. Der handler det om ”Den Lovløse”, som må åpenbares før Jesu gjenkomst.

v. 15 tou ponhrou - det onde / den Onde

Grunnteksten kan oversettes enten ”det onde” eller ”den Onde”. Det er kun her vi har denne bruken i evangeliet. Derimot finner vi uttrykket i Johannes første brev, 2,13f; 3,12; 5,18f, og der er det uttrykkelig den Onde som nevnes. Dessuten henspiller Johannes på ”denne verdens fyrste” i Joh. 12,13; 14,30; 16,11. Dette gjør det trolig at det også her er tenkt på den Onde som en personifisert makt.

Eksegese

Teksten er hentet fra Jesu bønn for alle sine, Joh. 17, ofte kalt Jesu yppersteprestelige bønn. Tanken finner vi allerede hos for eksempel Kyrillos av Alexandria i hans kommentar over Johannes og på 1500-tallet betegnet D Chytraeus Joh. 17 som yppersteprestelige bønn. Det er imidlertid tvilsomt at Jesus er opptrer som øversteprest. Ut fra teksten selv er det bedre å beskrive Joh. 17 i sammenheng med avskjedstalen som Jesu bønn til Faderen. Den kan ut fra litterær genre sammenlignes med Jakobs velsignelse, 1. Mos. 49, Mose bønn og velsignelse, 5. Mos. 32-33 eller lignende scener i den jødiske testamentlitteraturen. Allikevel er Jesu bønn og forbønn egentlig en selvstendig skapning. Bønnen får et slags evighetsaspekt i det at Jesus framstår som mesteren som tar avskjed og som Sønnen som allerede har forlatt verden for å bli forherliget hos Faderen. Bønnen har sin naturlige plass som en vel gjennomtenkt avslutning på Jesu avskjedstale. Jesus oppmuntrer disiplene flere ganger, i avskjedstalen, til å be i hans navn, Joh. 14,13f; 15,16 og 16,23-26. Gjennom Jesu bønn i kap. 17 kommer forbindelsen mellom Jesu navn og Faderens navn til sin fullbyrdelse. Disiplene trekkes inn i den bønn som Jesus ber for dem og her blir grunnlaget lagt for deres egen bønn til Faderen i hans navn. Det er paralleller med Herrens bønn, Matt. 6,9-13; Luk. 11,2-4, men disse er ikke utførlige nok til å dekke Jesu bønn i Joh. 17 i sin helhet.

Jesus ber her om å bli forherlighet hos Faderen, vv.1b-5, for sine disipler, vv. 6-19, for de troendes enhet, vv. 20-23 og for at disiplenes tro skal bli fullkommen, vv. 24-26. Bønnen er plassert som en avslutning etter Jesu avskjedstale, kap. 13-16 og v. 1a skaper et bånd mellom avskjedstalen og bønnen, jfr. Joh. 13,1 og 13,31f. På Kristi forklarelsesdag er evangelieteksten for 2. rekke hentet fra Joh. 17,1-8, se mer her. Jesu bønn for disiplene, vv. 6-19 begynner med at Jesus bekrefter at disiplene er utvalgt, vv. 6-11a, deretter ber han om at de må bevares under de vanskeligheter de vil møte i verden, vv. 11b-16, for til slutt å be for de utsendte disiplenes helliggjørelse, vv. 17-19.

Før sin egentlige forbønn for disiplene, vv. 11b-19, tydeliggjør Jesus i hvilken mening disse er blitt utvalgt, vv. 6-11a. De tilhørte Faderen og ble gitt til Sønnen, vv. 6, 9. Etter en sammenfatning om sitt verk, vv. 6-8, innleder Jesus sin forbønn til disiplene, ”jeg ber”, erwtan, v. 9, brukes her synonymt med aitein. Bønnens innehold blir tydelig i de følgende versene, men først setter Jesus opp verden som negativ kontrast til disiplene. Jesus ber nå ikke for verden, det er viktig å merke seg at dette ikke kan tolkes som forakt for verden, jfr. v. 18, der disiplene sendes ut i verden for å misjonere og Joh. 3,16, om Guds kjærlighet til verden. De Jesus ber for er de ”som du har gitt meg”, wn dedwkas moi. Verden, som er fiendtlig mot Jesu budskap kan, i motsetning til disiplene, ikke sies å tilhøre Gud. Disiplene er Guds og kommer til Jesus fordi Faderen fir dem til ham, jfr. Joh. 6,37.44. Vers 10 uttrykker en total enhetlighet i interesse og eiendom mellom Faderen og Sønnen, jfr. 16,15 og kap 10 om denne enhet mellom de to. Jesus blir så forherliget gjennom disiplene, gjennom deres lydighet og fullbyrdelsen av deres misjon (kommer fram i de følgende versene). Jesus kommer nå igjen, slik han har gjort i tidligere i avskjedstalen, tilbake til den situasjon han selv er i, like før sin bortgang, v. 11a. Disiplene kommer til å bli forlatt i verden, mens Jesus går til Faderen. Nå må disiplene bære vitnesbyrdet til verden, med Den Hellige Ånd, og stå ut med verdens fiendtlighet.

Fellesskapet som disiplene har med Faderen ligner det som Jesus selv har med Faderen og derfor ber Jesus for dem og ikke for verden, vv. 9f. Det negative bildet av verden gjør at Jesu bortgang skaper problem for disiplene som fortsatt er i verden, v. 11a. Dette er et naturlig utgangspunkt for den forbønn som nå følger, vv. 11b-19.

”Hellige Far”, Pater agie, begynner Jesus den egentlige bønnen, v. 11b, jfr. vv. 1.5.25. Dette er det eneste stedet i Johannes hvor Faderen betegnes som hellig, ellers er det Ånden, Joh. 1,33; 14,26; 20,22, og en gang Jesus, Joh. 6,69. Noen kommentatorer har villet se en liturgisk bakgrunn for Joh. 17, på grunn av at man møter samme tiltale i Didache 10,2 i forbindelse med nattverden. De viser også til andre likheter mellom Joh. 17 og Didache 9-10, slik som bønnen om enhet, redning fra alt ont og formidlingen av liv og kunnskap. Joh. 17 kan forklares ut fra det spesifikke johanneiske språkbruket, uten hensyn til en direkte kultisk forbindelse. Jesus ber om at Gud må bevare, thrhson, disiplene i sitt navn. Denne gruppen menn, som er separert fra verden, som Guds egen eiendom, trenger å bli tatt vare på. Uttrykket en tw onomati sou, gir kort og godt uttrykk for denne tankegangen, ”bevar dem som dine, som din eiendom”. At Guds navn er gitt til Jesus innebærer at Guds åpenbare karakter har blitt overført til Jesus og åpenbares gjennom ham, jfr. Joh. 1,18; 14,9. Årsaken til at disiplene må bli bevart i Guds navn, er at ”de kan være ett, likesom vi er ett”. Disiplenes enhet i kjærlighet har allerede blitt stresset i avskjedstalen, 13,34f; 15,13 og vil bli stresset igjen i bønnen, vv. 21ff. Det er en demonstrasjon av evangeliets sannhet. Disiplenes enhet skal ha sitt utspring i enheten mellom Faderen og Sønnen. Under sin virksomhet i verden har Jesus selv bevart, ethroun, disiplene, v. 12, i Guds navn. Han har voktet, efulaxa, dem. Vanligvis er fulassw sterkere enn threw, men her må ikke dets militære betydning presses, jfr. Joh. 12,25.47, de eneste andre stedene hvor ordet er brukt hos Johannes. Hos Johannes er det nok brukt som en synonym variasjon og ikke noe annet. Aoristen oppsummerer prosessen som er representert ved det imperfekte ethroun. Jesus poengterer at han ikke har mistet noen av disiplene, i det ingen av dem har gått fortapt, jfr. 18,9 for oppfyllelsen. Her brukes samme verb som i Joh, 3,16, apollumi, dette er et ord som er karakteristisk for Johannes. Fortapelse er det som rammer enhver ting og person, som er separert fra Gud og konsentrer alt om seg selv, jfr. 12,25. Det er dog ett unntak, Judas, o uios ths apwleias - fortapelsens sønn, se ovenfor. Det er ikke utenkelig at den johanneiske menigheten så modellen til antikrist i Judas, jfr. 1. Joh. 2,18-22; 4,3. Skriften som her skal oppfylles er sannsynligvis Sal. 41,10, som er sitert i Joh. 13,18. Andre skriftsteder har vært prøvd henvist til, men uten at det gir god mening. I vers 13 kommer Jesus tilbake igjen til den nåværende situasjonen og han understreker igjen sin bevegelse til Faderen. ”Dette”, tauta, refererer enten til hele avskjedstalen, jfr. 15,11, eller til det Jesus uttrykker i sin bønn, jfr. 11,42. Jesus selv har egentlig ikke behov for en formell bønn, men det er den eneste måten han kan vise det fellesskap han selv har med Gud, slik at mennesker kan se og forstå. Årsaken til at Jesus nå gjør dette er for at disiplene skal eie hans glede i ”fullt mål”, peplhrwomenhn. Dette ønsket knytter an til det Jesus har sagt tidligere i avskjedstalen, Joh. 15,11; 16,20-24. Hele kap. 17 framhever ulike ting som er gitt. Faderen har gitt Sønnen makten, v. 2, han har gitt ham disiplene, vv. 2.6.9.24, han gav ham alt, v. 7, ord, v. 8, en gjerning å fullføre, v. 4, sitt navn, vv. 11f, herligheten, vv. 22.24. Sønnen gir evig liv, v. 2, ordet fra Faderen, vv. 8.14 og herligheten, v. 22. Hver enkelt gave kommer fra Faderen og formidles til menneskene gjennom Sønnen. Her i v. 14 er det Guds ord som Jesus har gitt til disiplene, jfr. v. 8. Jesus knytter så an til det han sa i Joh. 15,18ff om verdens hat overfor ham selv og hans etterfølgere. Verdens hat til disiplene knyttes sammen med at Jesus ikke er av verden. Jesus ber ikke Gud om å ta disiplene ut av verden, v. 15, på sammen måte som Jesu gjerning er knyttet til verden er også disiplenes gjerning det. De skal sendes til verden for at verden skal komme til tro på Jesus, derfor trenger de bønnen om å bli bevart fra den Onde, tou ponhrou, se ovenfor til oversettelsen. Her er det en henspilling på Herrens bønn, som har den samme tvetydigheten, om det handler om ”den Onde” eller ”det onde”, Matt. 6,13. Hele vers 16 er nesten identisk med annen del av v. 14. Verset er opprinnelig og gir en smidig overgang til vv. 17-19.

Etter bønnen om at disiplene må bevares kommer nå en bønn om at de må helliges, vv. 17-19. Verbet å hellige, agiazw, v. 17, forekommer bare her, i v. 19 og i 10,36, hos Johannes. I 10,36 er helligelsen at Gud har sendt Jesus til verden, og det samsvarer med bruken av ordet i GT, der et menneske sies å være utvalgt til en oppgave, slik Jeremia som profet, Jer. 1,5. På samme måte kan vi her i v. 17 si at disiplene er utvalgt for å sendes til verden, se v. 18. Helligelsen skjer ”i sannheten”, jfr. uttrykket ”i ditt navn”, v. 11. Sannheten er den åpenbaring som Jesus kommer med fra Faderen, jfr. 1,14.17. På samme måte som Guds ord, o logos, formidles gjennom Jesus, formidles også hans sannhet, alhqeia. Jesus selv kalles for ”Ordet” i prologen, Joh. 1,1ff og for ”sannheten” i Joh. 14,6.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Bønn for de som sendes ut i verden er

-         bønn om å bli bevart i Gud

-         bønn om å bli bevart fra den Onde

-         bønn om å være helliget i Guds åpenbaring

Salmeforslag

NoS 537 – Guds kirkes grunnvoll ene

NoS 534 – Én Gud og alles Fader

NoS 234 – Jesus har brakt Guds rike nær

 

Salmelister

0103

331

 

 

 

524,1-2

227

 

 

 

    591

   591

 

 

 

537

16,4-6

 

 

 

227,1-4

663

 

 

 

656

 

 

 

 

765,1-2.11-12

234