PÅSKETIDEN

Kristi himmelfartsdag

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

Sal. 110,1-4

Ef. 1,17-23

Apg. 1,1-11

 

Til dagen

Kristi himmelfartsdag har vært feiret som festdag siden 300-tallet. 40 dager etter påske (Apg. 1,3) ble det markert en gledestid etter påske på lik linje med en 40 dagers botstid før påske, den opprinnelige fastetiden. Tematisk vender påsken på en måte denne dagen og tekstene peker fram mot pinse. Forventningen til Åndens komme, som Faderen har lovet fyller oss. På Kristi Himmelfartsdag tales det om en kraft fra det høye ved Åndens komme, (Apg. 1,5.8). Allikevel er det to andre momenter som er de mest toneangivende denne dagen, Himmelkongen selv og den kongelige befaling om å være hans vitner like til verdens ende. På denne dagen vendes blikket oppover og samtidig utover.

Påskelyset, som har vært tent siden påskenatt, blir slukket denne dagen, gjerne mens det blir lest om Jesus som ble tatt opp til himmelen. Nå var den oppstandne ikke lenger hos disiplene.

Vi mangler i år evangelieteksten, i stedet er det hentet en tekst fra Apg. 1. Konkret forteller Lukas om Jesu siste tid med disiplene og hans himmelfart. Disiplenes blikk blir vendt utover, oppover og framover gjennom fortellingen. GT-teksten er hentet fra Salmenes bok og taler om Prestekongen, som skal sitte ved Guds høyre hånd og være prest til evig tid, Sal. 110,1-4. Epistelteksten får oss til å vende blikket framover mot pinse, med Paulus’ bønn om å gi oss ”den Ånd som gir visdom og åpenbaring”, Ef. 1,17.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 2 - dia pneumatos agiou - gjennom hellig ånd

Det er usikkert hvilken stilling uttrykket har i setningsoppbyggingen. Spørsmålet blir om Ånden var virksom når Jesus gav sine påbud eller ved utvelgelsen.

v. 3 - tekmhrion - bevis

Det greske ordet understreker det troverdige i disiplenes opplevelse.

Eksegese

Apostelgjerningene er andre del av Lukas’ fortelling om Jesus og hans disipler. Lukas begynner med å minne om den forrige bokens innehold. Dette var vanlig antikk praksis, når man presenterte et nytt verk som var en fortsettelse av en tidligere publisert skrift. Skal man følge det normale skjemat så kreves også en antydning av den nye bokens innehold. Det skjer bare antydningsvis i v. 8. I stedet griper forfatteren tilbake til hendelser som tidsmessig hører hjemme før det tidspunkt der det forrige skriftet slutter, himmelfarten, Luk. 24,50-53. Framstilling bryter dermed noe med vanlig praksis og dette har vært prøvd løst gjennom å anta at en ”redaktør” har ødelagt den opprinnelige komposisjonen. Imidlertid kan problemene kunne forklares tilfredsstillende uten å anta at en redaktør har vært inne i bildet og delt en opprinnelig helhetlig komposisjon i to skrifter. Litterært representerer Luk og Apg to ulike genrer. Dessuten blir det ingen smidig og uproblematisk overgang fra Luk. 24,49 til Apg. 1,6ff, fra Jesus-historien til urkirkens historie.

Oppdeling på to forskjellige skrifter kan derfor antas å være opprinnelig. Avvikelser fra det normale formelle skjemat er kjent også fra andre steder. Dessuten er det ikke korrekt at forfatteren i Apostelgjerningenes innledning helt unnlater å ta opp det nye verkets innehold. Det skjer i v. 8 og ser vi nærmere på dette vers finner vi at det har en sentral posisjon. Verset inneholder et Jesusord – eller Jesusløfte – som i store trekk angir skriftets disposisjon. Dubletten av himmelfartsfortellingen er heller ikke umulig å forklare. I Lukas forteller forfatteren summarisk om hvordan Jesus skilles fra disiplene i det han velsigner dem. I Apostelgjerningene gir forfatteren en noe mer utførlig skildring av hendelsene før himmelfarten. For nå er det viktig å vise at disiplene ikke gikk ut og misjonerte på eget initiativ.

Avsnittet 1,1-14 kan betegnes som en prolog til Apg., som skiller seg klart fra følgende avsnitt. Det viser seg både formelt, i tidsbestemmelsen, og innholdsmessig. Nå, etter Jesus himmelfart, rettes oppmerksomheten på Peter og hans meddisipler, med start i v. 15. Den innledende prologen kan inndeles i flere kortere avsnitt. Først har vi en dedikasjon av boken til Teofilus, med en påminnelse om den første skriften og dets innehold, vv 1-3. Deretter følger en detaljert framstilling av den Oppstandnes disippelundervisning, vv. 4-8. Jesu himmelfart og englenes tolkning av denne følger i de neste versene, vv. 9-11. Til slutt fortelles om hvordan disiplene og øvrige Jesus-tilhengere blir værende i Jerusalem for å vente på Den Hellige Ånd, vv. 12-14.

Lukas har formulert 1,1-14, men er påvirket av andre kilder, både materiale om Jesu himmelfart fra den synoptiske tradisjonen, Luk. 24 og Mark. 16,9-20, og himmelfartsfortellinger i gammeltestamentlig-jødiske og hellenistiske tradisjoner. Disse siste kan inndeles i to typer: himmelreiser og bortrykkelser. Fortellingene om himmelreiser handler mest om et sjelelig hendelsesforløp, der menneskets sjel gjør en reise i de himmelske regioner. Denne typen er ikke aktuell her. Skildringene av bortrykkelser har derimot trekk som kan ha påvirket Lukas. Vi finner en rekke skildringer av Elias’ himmelfart, 2. Kong. 2,1-18; Syr. 48,9.12; 1. Makk. 2,58: 1. Henok 93,8 m.fl. Lignende tradisjoner finnes også om Henok, 1. Mos. 5,24; Syr. 44,16; 1. Henok 70f og om greske og romerske stormenn, som Platon, Aristoteles og Augustus. I disse tilfellene er hendelsene beskrevet utenfra, fra tilskuernes ståsted, 2. Kong. 2,1-18. Lukas bygger på denne tradisjonen og skildrer hendelsene på enklest mulig måte. Hovedvekten ligger på disiplenes bevitnelse av himmelfarten og ved englenes tolkning av den.

Forfatteren begynner sin fortelling med å minne om sin tidligere skrift, Lukasevangeliet. Der har han fortalt om ”alt det Jesus gjorde og lærte”, v. 1. Selv om forfatteren bruker ordet ”alt” mener han ikke å ha gitt noen fullstendig framstilling av Jesu liv og virksomhet. Det han har gjort er å fortelle det vesentlige om Jesu gjerning og undervisning fram til himmelfarten. Før himmelfarten har Jeus gitt påbud til apostlene, v. 2. Det innholdsmessige tyder på at Ånden var virksom når Jesus gav sine påbud. Jesus hører selv, etter oppstandelsen, hjemme i det åndelige. Den oppstandne gir befaling til apostlene, mens utvelgelsen skjedde mens Jesus vandret rundt på jorden i et menneskes skikkelse. Når Lukas taler om apostlene tenker han på de tolv, på det nåværende tidspunkt elleve, opprinnelige disiplene. Lukas omtaler bare de tolv som er utvalgt av Jesus for apostler, jfr. Luk. 6,13. I følge v. 3 skjer Kristusåpenbaringene i et tidsrom på 40 dager. Jesus har vist seg levende for disse apostlene gjennom sikre bevis. I denne perioden taler Jesus med apostlene om Guds rike. Sannsynligvis først og fremst undervisning om den siste tiden, jfr. disiplenes spørsmål i v. 6. Samtalen dreier seg om Gudsrikets endelige virkeliggjøring. Dette kan ikke behandles isolert fra disiplenes nåværende situasjon, ser vi av de følgende vers.

V. 4 gir en situasjonsbeskrivelse, Jesus spiser sammen med apostlene. Ut fra sammenhengen virker det trolig at det er et sakralt måltid. I følge gammeltestamentlig-jødisk oppfatning er et måltid sammen med andre i seg selv ”sakralt”, eller i hvert fall sterkt fellesskapsbindende. Her er det den Oppstandne som spiser sammen med sine utvalgte apostler. Dette måltidet skiller seg fra de bordsfellesskap vi kjenner fra Jesu jordeliv, Mark. 6,41 par; 8,6 par; 14,22-25 par. Den oppstandne har en ny relasjon til disiplene. Atmosfæren i fortellingene om Jesu åpenbaring viser at han tenkes å ha vært sammen med disiplene på en ”overnaturlig” måte, selv om det samtidig minte om det jordiske fellesskapet. Måltidsfellesskapet mellom den Oppstandne og disiplene bekrefter og fullender den intime relasjonen mellom Jesus og disiplene, som ble opprettet under Jesu jordeliv. Samtidig er det tydelig at Lukas ikke likestiller dette måltidsfellesskap med Jesu kultiske nærvær i brødsbrytelsen senere. Himmelfarten utgjør en grense, etter denne, kommer Jesus usynlig, ugripbar til menighetens måltid.

Lukas oppfatter de førti dager som en instruksjonsperiode, ser vi av vv. 4ff. Disiplene får beskjed om å bli i Jerusalem til de har opplevd oppfyllelsen av løftet, det vil si til Den Hellige Ånd kommer ned fra himmelen. For Lukas er det viktig at evangeliet har utgått fra Jerusalem og ut over hele verden, dette stemmer overens med hans gammeltestamentlige syn, f. eks. Jes. 2,3; 51,4; Sal 110,2. Dette må være bakgrunnen for at han ikke nevner den oppstandne Jesu Kristi åpenbaringer i Galilea, Mark. 16,7; Matt. 28,7.10.16-20. Tradisjonen om dem er vel bevitnet, så han må ha kjent til dem. Profetien fra Joel 3,1-5 ligger sannsynligvis bak v. 4, selv om det ikke kommer tydelig fram her, men først i Peters tale i Apg. 2,17ff. Antydningen til Ånden fører videre til den programmatiske uttalelsen i v. 5 om forholdet mellom Johannes’ vanndåp og disiplenes dåp i Den Hellige Ånd. Tanken er at Johannes dåp i vann er av en forberedende karakter, mens den får sin fullbyrdelse i kirken, der Den Hellige Ånd gis sammen med dåpen, Apg. 2,38.

I v. 6 stiller disiplene et spørsmål. De vil vite om Jesus på den tid vil gjenreise riket for Israel. Gjennom spørsmålet aktualiseres to moment, tidspunktet for rikets opprettelse og rikets karakter. I følge gammeltestamentlig-jødisk syn skulle Åndens komme markere den messianske tidens ankomst. På denne bakgrunn var det naturlig for disiplene å spørre om tidspunktet for rikets opprettelse. Samtidig aktualiserer spørsmålet problemet om rikets karakter. Slik spørsmålet er formulert kan det tolkes på to måter. Enten at disiplene fortsatt venter på et politisk-religiøst Davidsrike eller at de tenker på riket i ”kristen” mening, men de kler sin forventning i tradisjonell terminologi. Ut fra helheten er det første alternativet det mest sannsynlige, Lukas vil her gjengi disiplenes og dermed også visse jødekristne kretsers tradisjonelle jødiske forventninger.

Jesu svar i v. 7 korrigerer disiplenes interesse for tidspunktet. Bare Gud kjenner de tider han har fastsatt. Lukas er her helt på linje med andre uttalelser om det samme tema, se Mark. 13,32; Joh. 21,21f. Gjennom v. 8 korrigerer han også forestillingene om rikets karakter. Riket er annerledes enn man forventer seg. Disiplenes oppgave er å spre Kristi rike over verden og det skal skje gjennom forkynnelse om Jesus, drevet av den Hellige Ånd. På denne måten viser Jesus at Kristi rike er et åndelig rike, som åpenbares i verden gjennom disippelkretsen, dvs. kirken. Ordene om misjonens og kirkens utbredelse i v. 8 kan nærmest ses på som en disposisjon av hele framstillingen i Apostelgjerningene. Det begynner i Jerusalem og fortsetter via Judea og Samaria like til jordens ender. For Lukas handler dette også, og ikke minst, om et nødvendig frelseshistorisk skjema. Budskapet skal gå ut fra Jerusalem, der de viktige frelseshistoriske hendelsene har funnet sted. Dette ordet om misjonen er i følge Apg. Jesu siste ord på jorden, jfr. Matt. 28,20.

Fortellingen om Jesu himmelfart kommer brått på, vv 9-11, og det er en kortfattet beskrivelse, jfr. Luk. 24,50ff. For Lukas er det viktige å fortelle at Jesus nå har forlatt den synlige verden og er opphøyet til Guds medregent. Gud oppfattes som den aktive i det som skjer, noe som antydes gjennom den passive verbformen ”løftes opp”. Skyen skjuler Jesus for tilskuernes øyne, den er ikke et hjelpemiddel som løfter ham opp. Hendelsen har et guddommelig, mystisk preg. Vers 10 betoner enda sterkere at disiplene hvordan Jesus ble tatt opp til himmelen, jfr. 2. Kong. 2,1-18. Himmelfarten er den seierrike sluttfasen i Jesu verk på jorden. Sammen med vitnesbyrdene om den Oppstandne er vitnesbyrdet om himmelfarten en del av disiplenes hele vitnesbyrd om Jesus. Himmelfarten er noe mer enn slutten på Jesu jordiske virksomhet, det kommer tydelig fram av det de to englene sier i v. 11. Den er også begynnelsen på Kristi verdensherredømme. Talen om at Jesus skal komme tilbake fra himmelen antyder at han da skal komme som verdensdommer, som Herre. Englene tolker situasjonen for disiplene. At det forekommer engler i denne sammenheng er helt naturlig for NT, der det fortelles om engler ved avgjørende hendelser, da denne verden og den himmelske kommer i direkte kontakt med hverandre. Dette gjelder spesielt de avgjørende punktene i Jesushistorien: bebudelse- og fødselstradisjoner, Matt. 1-2; Luk. 1-2, fristelsesfortellingene, Matt. 4,11; Mark. 1,13, oppstandelsestradisjonene, Matt. 28,2 par.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Kristi himmelfartsdag står som en milepæl mellom påske og pinse. Den har sin helt spesielle betydning og er en festdag. I dag tar den oppstandne Jesus Kristus plass ved Gud, Faderens høyre side og derfra skal han komme for å dømme levende og døde.  Trosbekjennelsen forteller om denne dagen og dets betydning for oss mennesker. Det er en dag vi ser utover, oppover og framover. La disse perspektivene klinge med gjennom gudstjenesten, i salmevalg og i preken.

Prekendisposisjoner

Den oppstandnes himmelfart peker:

- Utover, v. 8 – evangeliet skal nå til hele jorden

- Oppover, v. 9 – til Gud i himmelen

- Framover, v 10-11 – mot Jesu gjenkomst

                

Salmeforslag

NoS 327 Stor profet med den himmelske lære

S97 110 Hører du den hemmelige sangen

NoS 430 Kristus konge, du regjerer

 

Salmelister

763

 

 

 

 

274

 

 

 

 

  200

 

 

 

 

205

 

 

 

 

651

 

 

 

 

 

 

 

 

 

234