PINSEN

Pinsedag

Tilbake                                                                                                                                  Litteraturliste

 


T-tekster:

Jes. 59,19-21

Sak. 4,6

Apg. 2,36-41

Joh. 15.1-11

 

Til dagen

Se hovedsiden – 1. rekke eller 2. rekke.

 

Apg. 2,36-41

(prekentekst 2007)

 

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Dagens tekst er hentet fra slutten av Peters pinsetale, Apg. 2,14-41. Talen springer ut av forvirringen som oppsto når disiplene fikk Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger, Apg. 2,1-13, og er Peters forklaring til folket om hva som nå skjer. Denne talen er blitt mønster for misjonstaler i Apostelgjerningene og vi finner et klart mønster. Peter begynner med å adressere tilhørerne, v. 14, for så å gi en forklaring av den situasjonen som er bakgrunnen for talen, vv. 16-21. Deretter kommer selve misjonstalen, vv. 22-40, som inneholderen oppsummering av Jesu liv, død og oppstandelse, vv. 22-24, skriftbevis, vv. 25-36 og til slutt en oppfordring til omvendelse, vv. 37-40. Etter talen følger en kort merknad om talens virkning og resultat, v. 41.

Vårt første vers, v. 36, er altså avslutningen av skriftbeviset, og er en avsluttende forsikring fra Peters side. På bakgrunn av skriftsitatet, vv 34b-35 (= Salme 110,1) og i kraft av sin stilling som vitne til oppstandelsen kan Peter komme med en avsluttende forsikring innfor ”hele Israels folk”. Utsagnet understreker jødenes skyld, ”som dere har korsfestet”, samtidig som det har form av en bekjennelseslignende oppsummering av den første urkristne misjonstalen. Jesus omtales som Messias (gr. Kristus) og er altså den salvede, den ventede etterkommeren av Davids ætt. Ordet ”Herre”, kurioV, gir en nærmerere bestemmelse av Messiasbetegnelsen og markerer at Jesus er Herre på en måte som sprenger den tradisjonelle messiasforventningens rammer. Jesus er Guds medregent, jfr, v. 35, og derfor kalles han Herre.

Talen avbrytes i v. 37 av en kort notis om hvordan den virker på tilhørerne, det ”stakk dem i hjertet”, de ble oppmerksomme på sitt ansvar for Jesu lidelse og død. De ser sin egen skyld og medvirkning i det som er skjedd, og de ser hvem de har forgrepet seg på og det fører dem til å spørre hva de nå skal gjøre. Spørsmålet er identisk med det spørsmål som menneskene stilte til Døperen Johannes i følge Luk. 3,10ff.

Peter, som talsmann for disiplene, svarer, v. 38f. Hans svar fører også tankene til Døperens omvendelsestale. Peter anbefaler omvendelse og dåp. Hos Lukas, slik som i NT ellers, innebærer omvendelse noe mer enn en subjektiv sinnsforandring. Ordet betegner en total omlegging av livsorienteringen, fra å være vendt bort fra Gud til å vende om og komme nær til Gud. Dette vil også få konsekvenser for livsførsel. For Peter handler det her om at tilhørerne må satse alt på den Jesus, som de selv og Israel har forkastet. Dåpen er hos Lukas, slik som i den urkristne litteraturen som helhet en forutsetning for å bli opptatt som medlem i kirken. Det er først den oppstandne Kristus som befaler kirken at den skal døpe, Matt. 28,18-20, jfr. Mark. 16,16. Historisk virker det som om dåpens selvfølgelige plass har med den nære kontakten mellom Jesu og urmenighetens nære forbindelse med etterfølgerne til Døperen Johannes. Jesu egen dåp har også hatt betydning, sammen med den Oppstandnes befaling, for at urkirken har sett på dåpen som den selvfølgelige innvielseshandlingen. Samtidig har man ikke overtatt Johannesdåpen i ett og alt, det ser vi utifra det som nærmere kvalifiserer dåpen. Å dæpes i ”Jesu navn” eller ”til” hans navn betyr å settes inn i den Oppstandnes sfære, å komme innenfor hans maktområde. Den som omvender seg og lar seg døpe får tilgivelse for sine synder og på grunn av Jesu gjerning er nå tilgivelsens tid inne. Syndsforlatelse er en mulig realitet for alle som påkaller Herrens navn og den blir meddelt i den kristne dåpen. Sammen med dette loves også Den Hellige Ånd, og denne gaven ligger nå som en mulighet for alle og enhver etter pinsens under, der Ånden er utgytt over disiplene. Talsmannen som Jesus talte om har kommet og knyttes sammen med dåpen, slik Ånden kom over Jesus, når han ble døpt av Døperen, jfr. Luk. 3,21f par. For urkirken hørte vanndåp og åndsutgytelse nært sammen, selv om det finnes unntak, jfr. Apg. 8,10.19.

I v. 39 taler Peter om at ”løftet gjelder dere og deres barn” og han henvender seg da til jødene. Peter forsikrer her om at løftene for frelsestiden gjelder folket som helhet og vil vise at de griper over generasjoner og også gjelder hans tids jøder. Slutten av v. 39 er vanskelig å tolke. Det er mulig at Lukas lar talen omfatte også diasporajøder, hvilket er naturlig siden også de var blant tilhørerne. Samtidig finnes det også en mulighet for at Lukas her antyder noe om den fremtidige hedningemisjonen. V. 39 knytter tilbake til Joelteksten, som er sitert i Apg. 2,17-21 og Joel 2,32b, som ligger i forlengelsen av sitatet.

V. 40 peker på at Lukas forutsetter at Peter har talt mye mer og formant dem igjen til omvendelse, slik at de kan frelses fra ”denne vrange slekt”, jfr. 5. Mos. 32,5; Sal. 78,8. Den vrange slekt er det Israel som fortsatte sin motstand mot Kristus.

Pinsetalens resultat får vi i v. 41. Begynnelsen antyder at ikke alle tilhørerne ble overbevist av Peter og disiplene, men de som ble det lot seg døpe. Her sies det ikke noe om at Ånden ble dem til del, men det er forutsatt, v. 38 og det antydes i det følgende, vv. 42ff. Tallet 3000 har vekt en del undring og man har spurt seg om det faktisk er praktisk mulig. De er usikkert om tallet er et eksakt tall og hvilke utregnigner som ligger bak det. Har hele husholdninger, med barn og slaver blitt regnet som døpt når en familiefar ble døpt?

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Denne teksten gir oss mulighet til å vende blikket mot resultatene av hendelsene på pinsedag. Samtidig må vi tegne bakteppet med Åndens utgytelse og disiplenes tale om morgenen pinsedag, for det er en forutsetning for denne teksten. Peter kan stå fram og tale på denne måten, fordi at han har fått Den Hellige Ånd og er fyllt av den.

Prekendisposisjoner

Åndens komme og dens virkning

-         Peters tale til folket

-         Ånden rørte ved folkets hjerter (”stakk det dem i hjertet”)

-         Omvendelse og dåp gir tilgivelse og Den Hellige Ånds gave

Salmer

Se hovedsiden – 1. rekke eller 2. rekke.