TREENIGHETSTIDEN

Allehelgensdag

Tilbake            24. søndag etter pinse                                                                                                       Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

Jes. 60,18-22

Hebr. 12,1-3

Matt. 5,13-16

 

Til dagen

Allehelgensdag har sin opprinnelse helt tilbake til 300-tallet, da man begynte å feire Alle martyrers dag, etter de store kristendomsforfølgelsene. Etter hvert ble denne feiring vanlig under navnet Alle helgeners dag, og ble, på 800-tallet, en felles feiringsdag for alle de helgener som ikke hadde noen egen dag. Dagen ble feiret 1. november. På 1000-tallet la man en dag til minne om alle døde, Alle sjelers dag, på dagen etter, 2. november. Merkelig nok overlevde Allehelgensdagen reformasjonen. Man forsto nå dagen som alle de hellige, salige, troende dødes dag. I 1770 ble dagen lagt til første søndag i november. I dag oppfatter de fleste dagen som alle dødes dag. Mange steder kommer mennesker i store mengder til kirkegårdene for å legge kranser på gravene og tenne lys. Mange menigheter sender ut invitasjon til alle pårørende, som har mistet en det siste året, til å komme og delta på gudstjenesten denne dagen. I forbindelse med gudstjenesten leses navnet på de døde opp. Her står vi ved en vanskelig balansegang, der mennesker kommer med sin sorg og savn til kirken for å minnes sine kjære, på en dag som fortsatt i kirkeåret har det preg den fikk ved reformasjonen, som alle de hellige, salige, troende dødes dag.

Tekstene taler denne dagen om hva salighet dypest sett er etter sitt innhold. 2. rekkes tekster taler mye om lys. Hos Jesaja tales det om at Gud skal være vårt lys for evig og i evangelieteksten er vi verdens lys. Epistelteksten oppfordrer oss til å holde ut livet og feste blikket på Jesus, på himmelen, der det er evig lys. Kollektbønnen peker i samme retning, der vi ber om å få kraft til å følge etter dem som har gått foran og ”fullført løpet og bevart troen”.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 13 blhqen exw - kaste ut

Dette uttrykket brukes også om å bli stengt ute av Guds rike, se Matt. 22,13.

v. 15 modion - kar

Betegner et trekar som ble brukt som mål for korn, det tilsvarer vårt ord ”skjeppe”. Herifra kommer uttrykket ”å sette sitt lys under en skjeppe”.

Eksegese

Dagens tekst er en del av Bergprekenen, Matt. 5-7, og den er den første av fem store taleavsnitt hos Matteus. Talen har en viktig funksjon, der den står i begynnelsen av Jesu virke. Bergprekenen gir en presentasjon av Jesu budskap og sammenfatter det grunnleggende i hans undervisning om Guds rike og om hva det vil si å være en disippel. Etter en rammebemerkning om situasjonen, 5,1-2, kommer saligprisningene, 5,3-12, og danner en innledning til talens tema; disiplene som er jordens salt og verdens lys, 5,13-16. Dette utfoldes videre gjennom talen, først ved omtalen av deres forhold til Loven, 5,17-19 og så videre. Bergprekenen har paralleller i Luk. 6,20-49, Sletteprekenen. Matt. 5,13-16 har ingen parallell i den talen hos Lukas, derimot finner vi paralleller til ordet om saltet i Luk. 14,34f og Mark. 9,50 og til ordet om lyset i staken i Luk. 8,16; 11,33 og Mark. 4,21. To av versene hos Matteus er uten paralleller i NT, vers 14 og 16.

Vers 13 fortsetter i annen person flertall, akkurat som den siste av saligprisningene. Det knytter de to avsnittene sammen. Salt ble brukt til å gi maten smak, se Job 6,6, til å bevare mat mot forråtnelse, til renselse og i forbindelse med offergaver i templet, se 3. Mos. 2,13; Esek. 43,24. En kan tenke seg at uttrykket er brukt for at disiplene skal bevare jorden mot ødeleggelse og at Guds dom holdes tilbake for deres skyld, jfr. Sodoma i 1. Mos. 18,20ff. Saltets betydning som offergave kan også være bakgrunnen her, jfr. Mark. 9,49f. Sammen med det kan det godt tenkes på saltet som et middel til renselse, jfr. Elisja og vannkilden i Jeriko, 2. Kong. 2,19-22. Paulus oppfordrer i Kol. 4,6 menigheten til å ha ”salt og kraft” i sin tale, for at de på den måten kan svare for sin tro. Hovedvekten i dette billedordet ligger ikke på saltets positive funksjon, men på muligheten for svik og frafall. Saltet kan miste sin kraft, eller det kan bli ubrukelig er vel bedre å si. Dette kan skje gjennom at det brennes, salt var en god hjelp til å tenne opp ild. Salt som ikke kan brukes ”kastes ut”, blhqen exw (se ovenfor). Siden dette også brukes om å bli stengt ute av Guds rike er det en alvorlig formaning om å bevare sin egenart og ikke svikte sitt kall. Dette er en forståelse som svarer godt til bruken av billedordet i parallellene i Mark. 9,50 og Luk. 14,34f. I vers 14 kommer et nytt billedord og nå er det ”verdens lys” de sies å være. Til forskjell fra foregående ord er det her den positive funksjonen disiplene skal ha, som blir tegnet. ”Verdens lys”, to fwV tou kosmou, brukes i jødedommen om loven, om templet og Jerusalem og om Israelsfolket. Jesus setter her opp disiplene mot dette, nå er de Guds messianske folk. Lyset står her for det positive, for frelse, fred, lys og lykke. Herrens tjener kalles hos Jesaja for ”et lys for folkeslagene”, Jes. 42,6; 49,6. Han bringer frelsen til Israel og folkene. Disiplene er verdens lys fordi at Jesus, som er verdens lys, Joh. 8,12, er blant dem. Byen som ligger på et fjell kan være en hentydning til Jerusalem som er bygd på fjellets topp, Jes. 2,2-5. Muligens ligger Jes. 2,2-5 bak hele dette billedordet. Versene 15-16 utvikler billedordet om disiplene som verdens lys. Et lys blir ikke satt under et kar, modion (se ovenfor), v. 15, men på en plass der det gir godt lys. I vers 16 brukes dette på disiplene og Jesus formulerer seg i formaningens form om at disiplene nå skal la lyset skinne for folkene. Det er ikke disiplene som skal stå i sentrum, men de skal peke på Gud, ser vi av at folkene skal prise Gud for det de ser av gode gjerninger hos disiplene.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Som tidligere nevnt har denne dagen en vanskelig balansegang. Det er mulig å kombinere disse to sidene uten å gjøre vold på noen av dem. Vi kan minnes de som har gått bort det siste året og samtidig tale til mennesker i dag om viktigheten av å holde fast ved troen, slik at vi kan leve og dø i Herren, Jesus Kristus. Enten man velger å legge minnedelen av gudstjenesten helt i starten, ja kanskje til og med før første salme eller om man velger å legge den til kunngjøringene er det viktig å følge opp med en bønn for oss som enda lever, f. eks. ”Herre, lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet” (etter Salme 90,12).

Nattverd hører med denne dagen, og la ikke hensynet til de pårørende stoppe det. Flere steder opplever man at mennesker som aldri ellers kommer til kirken eller går til nattverd, gjør det denne dagen. Bruk muligheten til å komme til menigheten med nattverden og bruk intinksjon, prest og medhjelper kan stå midt i kirken eller i koråpningen og menigheten får komme vandrende fram og ta imot brød og vin.

Prekendisposisjoner

 

Salmeforslag

NoS 844/845 – I himmelen, i himmelen

     v. 7 Forlat vår synd, forny vårt mot og ta imot vår ånd.

 

Salmelister:

272

247

 

 

 

244

244

 

 

 

247

307

 

 

 

535,1-3

270

 

 

 

849

858