JUL OG NYTTÅR

Julaften

Alle år

 

 

Hjem                                                           Julaften – hovedside

Eksegese

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

 

 

 

Luk. 2,1-20

 

Oversettelse og tekstkritikk

v. 7 katalumati - gjesterom

Vanligvis oversetter vi dette med herberge på dette stedet. I Luk.22,11 og Mark. 14,14 brukes samme ord om det rom som disiplene fikk låne til det siste måltid med Jesus. Pandoceion er ellers det ord som betyr herberge, jfr. Luk. 10,34.

v. 8 agraulounteV - bo utendørs

Litterært ”å gjøre sin agroV til sin aulh” – å være utendørs

poimnhn - hjorden

Brukes spesielt om saueflokk, en hjord med sauer. I NT brukes ikke ordet mange ganger, et av stedene det brukes er i Joh. 10,16 om Jesus som hyrde for sauene.

V. 9 kai (idou) - og (se)

Flere tekster har med idou, blant annet Alexandrinus, mens Sinaiticus og flere andre ikke har det med. Her er det lettere å forklare at det er blitt lagt til enn at det skulle ha blitt borte, nettopp fordi det passer så godt.

epesth - stå ved, stå nær, komme oven en, dukke opp

Verbet er typisk for Lukas (f. eks. 2,38; 4,29; 24,4). Det kan kanskje inneholde anelsen av en plutselig tilstedeværelse.

v. 11 CristoV kurioV - Kristus Herren

Det er interessant å notere seg at en del mener at denne litt vanskelige frasen er en feil i skriften og at det egentlig skulle ha stått CristoV kuriou, Herrens salvede. Denne lesemåten har en svak støtte i skriftmaterialet. Lesemåten støttes av at dens likhet med en hebraisk konstruksjon med en setning uten artikkel og likheten med Lukas 2,26. På den annen side er den eksisterende tekst meningsfull og passer med bruken i Luk. 23,2. Vi blir da stående med at den sier at Jesus er Kristus Herren.

v. 14 eudokiaV - vilje, velbehag

Korresponderer med det hebraiske rasôn, som brukes om Guds vilje.

 

Eksegese

Jesu fødsel og hans barndom har en stor plass hos Lukas, de to første kapitlene omhandler dette. Det første kapitlet avsluttes med Døperen Johannes’ fødsel. Noen inndelinger plasserer også 3,1-4,13, om Døperen Johannes virksomhet og Jesu første offentlige framtreden, i evangeliets første hoveddel. Luk. 2,1-7 omtaler bakgrunnen for reisen til Betlehem og selve fødselen. Neste del, 2,8-20, handler om hyrdenes møte med engelen og med Jesus. Fortellingen fortsetter med hvordan Jesus fikk sitt navn og ble omskåret, v. 21 og hvordan han ble båret fram i templet, v. 22-38.

Teksten begynner med at det romerske statsoverhodet sender ut en befaling. På grunn av denne befaling tar Josef med seg Maria til Betlehem, Davids by. Gud bruker er keiser Augustus, for å få oppfylt skriftene, Mi. 5,1. Innskrivningen skjedde mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Denne tidsangivelsen kan være problematisk. Kvirinius var landshøvding i Syria 6 – 9 e. Kr., før det var han keiserens spesielle legat og ledet keiserens krigføring i området. Derfor ble han betraktet som militær landshøvding i Syria og leder for rikets politikk her. Lukas kan derfor være presis nok, når han sier at dette skjedde mens Kvirinius var landshøvding. Det tilfører oss lite nytt til teksten å problematisere dette punktet og likedan å spørre oss når var det en stor stjerne dukket opp på himmelen. Jesu fødsel plasseres i historien og folketellingen skjedde for at keiseren trengte nye skattelister. Josef måtte reise til Betlehem, sin slekts by, antagelig fordi at han, lik mange andre, hadde et eierforhold til slektens eiendommer i området, selv om han nå bodde og arbeidet i Nasaret.

Uansett om vi holder fast på NO78’s oversettelse av katlumati eller vi velger å oversette med gjesterom, så står vi igjen med at familien hadde vanskeligheter med å finne et sted å overnatte. Betlehem var en liten by og det er ikke sikkert at det fantes noe herberge der, det fantes heller ikke noe gjesterom å oppdrive. Alt var fullt.

Før vi i det hele tatt får høre om deres vanskeligheter med å finne rom skjer det store. Tiden for fødselen er kommet og Maria føder en sønn. Lukas forteller kort, men detaljert om det som skjer. Jesus er den førstefødte, prwtotokon, i kontrast til Marias senere barn. Dette uttrykket forbereder også hendelsen i 2,22-24, der foreldrene bringer sin førstefødte til templet i Jerusalem for å bære ham fram for Gud, slik loven påla dem, 2. Mos. 13,2.12. Samtidig står det i motsetning til ton uion ton monogenh i Joh. 3,16, der enbårne sønn er Guds eneste sønn. Så følger en enkel, men detaljert beskrivelse av hva Maria gjør med barnet. Hun svøper ham, altså linder det nyfødte barnet og legger ham i en krybbe. Denne korte beskrivelsen er viktig for hyrdene når de leter etter det nyfødte barnet.

I vers 8 er det et sceneskifte. Vi blir tatt med til hyrdene på marken, til området utenfor byen. Hyrdene befinner seg utendørs på marken og passer hjorden. Natten er delt inn i vakter og de tar hver sin. Hyrdene hadde et hardt arbeid. De var fattige og ringeaktet, de hadde fått det dårligste arbeidet og måtte våke når andre sov. Til disse sender Gud sin engel. Etter å ha plassert oss ute på marken hos hyrdene introduserer Lukas Herrens engel – ”Og en Herrens engel sto hos dem …”. Engel kan være Gabriel, jfr. 1,19.26. Selv uten idou opplever vi at den plutselig er der og bruken av efisthmi kan understreke dette, se ovenfor. Med engelen følger også Gud doxa, Guds herlighet. Her er en tydelig markering av det guddommelige nærvær. Hyrdene på marken møter Gud så nær de kan komme, gjennom hans sendebud, engelen. Den åpenbare effekten av et slit himmelsk besøk er frykt, jfr. 1,12f, Maria sies å bli forskrekket når engelen kommer til henne (1,29).

Engelens budskap starter med en klar oppfordring om ikke å frykte som følges opp av en årsak, jfr. 1,13.30. Situasjonen her skulle tilsi glede og ikke frykt, siden engelens bringer godt nytt, euangelizw, om en hendelse som signaliserer en stor glede, caran megalhn. Dette gledelige budskap er ikke begrenset til noen få, det er et budskap til glede for hele folket. Med folket siktes det her til israelittene. De er de som først skal få høre det, deretter skal det bringes videre til hedningene.

Vers 11 begynner med oti, for, som her uttrykker både innholdet av de gode nyhetene og årsaken til den store gleden. En fødsel, som vil være til beste for hyrdene og alle andre, har funnet sted. Den som er født er en frelser, swthr, i 1,47 om Gud. Termen er forholdsvis sjelden og sen i NT (Joh. 4,45; Apg. 5,31 m.fl.). Bakgrunnen er gammeltestamentlig, Gud som Frelser og nå handler han gjennom Jesus. Samtidig ble termen brukt i forbindelse med den romerske hersker og andre hellenistiske ledere. Språkbruken her forklares på en tilfredsstillende måte ut fra den jødiske bakgrunnen, allikevel kan Lukas ha ønsket at tilhørerne skulle se en kontrast til rivaliserende hellenistiske utsagn. Selv om termen er sjelden er tanken om Jesus som Frelser bevart i NT og til fulle uttrykt i fødselshistorien, 1,69.71.77.

Hyrdene får nå et tegn på budskapets sannhet, de skal finne et nyfødt barn som er svøpt og ligger i en krybbe. På denne måten blir det også et bekreftende tegn for Maria. Uten at de har fått direkte beskjed om å gå og oppsøke barnet har de nå fått opplysninger som gjør at de kan finne det.

Nå følger plutselig, exaifnhV, et nytt tegn, en hel himmelsk hærskare omkranser engelen. Dette tegnet står ikke i motsetning til det første og det er ikke nødvendig å anta at vi her har med to ulike tradisjoner å gjøre. Himmelen er opptatt av det som er skjedd. Guds Sønn er født, Gud har blitt menneske, det er en stor begivenhet for de som kjenner til det og det gjør de i himmelen. Nå skal budskapet bringes til jorden, til menneskene. Hærskaren lover, ainountwn, Gud og de sier, legontwn, jfr. Åp. 5,9.12 der også legw er brukt.

Englenes lovprisning er en proklamasjon av resultatet av Jesu fødsel mer enn en lovprisning til Gud. Første linje tilskriver doxa til Gud i det høyeste, en uyistoiV, jfr. 19,38, der Gud er. Vi hadde doxa også i v. 9, der det beskrev den lyse åpenbaringen av guddommelig lys. Her er det Guds synlige majestet, som er basert på herligheten i hans karakter. Æren/herligheten er da et attributt som hører til Gud, en beskrivelse av noe ved ham og blir åpenbart i Sønnens komme til jorden. Resultatet av Sønnens komme for menneskene oppsummeres da i eirhnh, jfr. 1,79. Her handler det imidlertid om noe mer. Ordet er brukt for å indikere hele summen av velsignelse som er knyttet til Messias komme (Jes. 9,5f: Mi.5,4). Messias bringer en helt ny situasjon av fred mellom Gud om mennesker i hvilken hans velsignelse kan bli kommunisert til dem, eirhnh er derfor tilsvarende med swthria. Det er altså en fred som oppstår når et menneske opplever syndenes forlatelse. Denne gaven er for anqrwpoi eudokiaV. Etter at man har funnet materiale i Qumran som bekrefter denne uvanlige setningen og dens hebraiske bakgrunn er det ikke lenger stor tvil om betydningen. Setningen betyr ”de på hvem Guds velbehag hviler” og uttrykker tanken på Guds frie utvelgelse av dem han vil spare.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Det er julaften og tradisjonen hos oss er blitt korte julaftensgudstjenester for hele familien. Her møter vi folkekirken, mange ser det som naturlig å begynne feiringen av dagen i kirka. Bare få av de som kommer i dag kommer på de øvrige gudstjenestene i jula.

 

Prekendisposisjoner

Fortell om Gud som ble menneske ved hjelp av en flettet julekurv. Julekurven lages av gullpapir (Gud) og gråpapir (mennesket) og flettes sammen. Videre forklaring i ”I morgen er det søndag, Prekenskisser for familiegudstjenester” av Laila Riksaasen Dahl.

 

Salmeforslag

Å sette opp salmer på en dag som julaften er på en måte et minefelt. De aller fleste steder har sine tradisjoner og folket forventer det samme som i fjor. Her setter jeg opp noen forslag, men ingen salmeliste. Der jeg er går det i det samme fra år til år.

NoS 56 Deilig er jorden, jfr. ovenfor, siste linje, siste vers

NoS 52 Det kimer nå til julefest

NoS 70 Det lyser i stille grender

S97 7 Nå tennes tusen julelys