JUL OG NYTTÅR

Stefanusdag / 2. juledag

2. rekke

 

 

Hjem                                                 Stefanus / 2. juledag – hovedside

Eksegese

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

 

 

 

Matt. 10,16-22

 

Oversettelse og tekstkritikk

v. 17 - sunedria - domstol, synedriet

Uttrykket refererer til lokale rådsforsamlinger bestående av jødiske ledere, altså ikke Rådet i Jerusalem. Medlemmene i disse lokale rådene hadde myndighet til å passe på ordningene i det jødiske samfunnet.

v. 17 - sunagwgaiV autwn - deres synagoger

Synagogene var møtestedet for jødene. Matteus markerer en distanse mellom synagogene og de kristne, som kom etter Jesu død. Synagogene er her stedet for bestraffelsen som ble idømt i domstolen.

v. 18 - hgemonaV - landshøvdinger

Landshøvdingene må her være de romerske tilsynsmennene i Judea, slike som Pilatus, Felix og Festus.

v. 18 - basileiV - konger

Kongene det tenkes på må være de herodianske prinsene som Antipas, Agrippa I og Agrippa II.

 

 

Eksegese

Dagens tekst er hentet fra det andre store taleavsnittet hos Matteus, Jesu utsendelsestale, Matt. 9,35-11,1. Talen begynner med en sammenfattende skildring av Jesu virke og folkets nød, 9,35-38, så fortelles det om at de tolv apostlene får fullmakt av Jesus og hvem der er, 10,1-4. I talens kjerne, 10,5-15 får apostlene sitt oppdrag og instrukser for sitt virke, etter denne, følger utsagn om de vilkår de må være forberedt på å møte, forfølgelser, vv. 16-25 og kamp og kors, vv. 34-39. Mellom disse er det skutt inn formaninger til frimodig og fryktløs bekjennelse, vv. 26-33. Det blir så presisert at apostlene representerer Jesus selv overfor dem de møter, vv. 40-42, før talen avsluttes på Matteus’ karakteristiske måte, 11,1. På samme måte som Bergprekenen er utsendelsestalen en samling av talestoff som finnes spredt i Markus og Lukas. Hovedparallellen er Mark. 6,8-11 og Luk. 9,1-5. Lukas forteller om utsendelsen av de 70 i 10,1-12 og den fortellingen gir nære paralleller til Matt. 10. Til Matt. 10,17-25 finner vi paralleller hos Markus og Lukas i den eskatologiske talen, Mark. 13,9-13; Luk. 21,12-19 og til Matt. 10,26-33 finner vi en parallell hos Lukas, 12,2-9. Karakteristisk for Matteus er at han ikke forteller at disiplene kom tilbake fra utsendelsen og lar på den måten talen stå med en mangelfull avslutning. I talen overtar disiplene Jesu oppdrag og i det følgende skildres virkningen av deres gjerning sammen med virkningen av Jesu gjerning. Deres oppdrag er ikke avsluttet og blir i misjonsbefalingen, 28,19, fornyet og utvidet av Jesus.

Vi kommer inn i teksten etter det innledende vers 16, det markerer overgangen fra det foregående til det som kommer. V. 17 begynner med en oppfordring til å ta seg i vare for menneskene og på den følger begrunnelsen. Her forutsettes at disiplene vil møte motstand, ja til og med rettslig forfølgelse. Instansene som nevnes i v. 17f er domstoler, synagoger, landshøvdinger og konger (se ovenfor). Rekkefølgen for forfølgelsen stemmer godt med det som skjer med de kristne etter Jesu død og som vi kan lese om i Apostlenes gjerninger og Paulus’ brever. Bruken av pisking som jødisk straff kjenner vi fra 2. Mos. 25,1-3, Apg. 22,19 og 2. Kor. 11,24-25. Forfølgelsene startet fra jødisk hold i Palestina og i diaspora-synagogene. Sener ble de kristne stilt overfor det romerske rettsapparatet, Apg. 17,5-9; 18,12-17; 22,22f. Matteus beskriver en situasjon vi kjenner fra tiden etter Jesu død og ikke den situasjon som er kjent fra den periode Jesus virket på jorden. Disiplene skal være vitner, marturion, under disse forfølgelsene. Vitnesbyrdene handler om at de fører Guds sak overfor jordiske rettsinstanser. Gud er den egentlige dommer og menneskenes holdning til Jesu disipler blir til dom over dem selv. Denne tanken om at Gud fører sak mot verden og at hans folk er vitner, har røtter i GT, se Jes. 43,9-10. Adressaten for vitnesbyrdene er ”dem” og folkeslagene. Hvem ”dem” er er her tvedydig, det kan være jødene som er i synagogene, eller landshøvdingene og kongene, eller til folkeslagenes ledere (i motsetning til folkeslagene generelt). Igjen åpnes horisonten og Jesus peker fram mot en verdensvid misjon, som ikke innledes før etter hans oppstandelse.

I v. 19 beroliger Jesus disiplene, de trenger ikke bekymre seg for hva de skal si. Forfølgelse var en skjebne for profeter og derfor skal de som blir forfulgt for Jesu skyld få profetens gave, Ånden, v. 20. Gud vil sørge for de forfulgte, han vil gi dem det de skal si og hans Ånd skal tale gjennom dem. Igjen vises det framover på tiden etter Jesu død og oppstandelse, da skal Ånden utgytes og igjen være virksom i Guds folk. Åndens funksjon her er å være et rettsvitne og føre sak for de troende, Joh. 14,26; 16,7-11. ”Deres Fars Ånd”, to pneuma tou patroV umin, er et uttrykk som minner om Rom. 8,14-17 og Gal. 4,4-7, hvor Ånden og barnekåret er knyttet nært sammen. I parallellen hos Lukas, 21,15, tales det om at Gud vil gi dem ”munn og visdom”. Lukas har en parallell til dette løftet om Ånden i 12,11f. Der tales det om at Ånden skal ”lære dem” hva de skal si under forhøret.

I v. 21 taler Jesus om at også i familien vil disiplene møte farer. Denne splittelsen av familier hører med til endetiden, Mika 7,5f (siteres i Matt. 10,35). Hatet mot disiplene vil komme fra alle, v. 22, og det må de være forberedt på. Det gjelder å holde ut til enden, den som gjør det skal bli frelst. Enden er ikke en slutt på forfølgelser, men verdens ende, Matt. 24,13. Utsendelsen av disiplene har en eskatologisk dimensjon som gjør at den vil følges av endetidens smerte og lidelse, Matt. 24,14. Å ”bli frelst”, swqhsetai, betyr både å bli berget ut av trengslene i endetiden, og å få komme inn i Guds rike.

Selv om utsendelsestalen er satt inn i en sammenheng der Jesus sender ut sine disipler, i sin levetid, så peker hele dette avsnittet framover og utover Jesu levetid. Gjennom Jesu ord ser vi konturene av det som skjedde med disiplene etter Jesu død og oppstandelse og det som fortsatt skjer med kristne rundt om i verden. Selv i dag møter mange kristne forfølgelse og lidelse for sin tro, for Jesu navns skyld.

 

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Vi står overfor et pedagogisk problem mange steder denne dagen. Folk forventer mer av julens glede og vi kommer med et budskap om trengsler. Dessuten brukes dagen veldig ulikt rundt om i landet. For noen vil det være helt uaktuelt å bruke dagens tekster, fordi det er julens første gudstjeneste i den kirken man er i og derfor velger man å bruke 1. juledag på nytt. Dette er forståelig, selv om man da mister en vesentlig del av Bibelens budskap om martyriet og etterfølgelsens pris. Andre steder, der det har vært gudstjeneste også 1. juledag, er kanskje denne dagen julens dåpsdag. En kirke full av dåpsmenigheten er en spesiell utfordring i forhold til dagens særpreg, midt i julens glede.

Her blir det viktig å prøve å få taket på sammenhengen mellom Jesu fødsel og etterfølgelsens lidelse. Etter at vi har forkynt budskapet om fred på jord, taler Jesus i dag om at han ikke er kommet for å bringe fred til jorden. Det ligger en utfordring i å få tak i sammenhengen og ikke sette de to tingene opp mot hverandre. Dagens tekst taler om at mennesker vil gå i mot hverandre på grunn av Jesus Kristus. Samtidig er Jesus Fredsfyrsten, jfr. Jes. 9,6.

 

Prekendisposisjoner

Sende, slik som han er sendt (etter C.H. Martling)

1 – for å adlyde sannheten

2 – for å lide for sannheten

3 – for å føre til sannheten

 

Salmeforslag

Salmevalget denne dagen bør preges av at vi er i juletiden, samtidig som dagen har et eget avsnitt i salmeboken, NoS 73 – 80.

Noen julesalmer har med seg lidelsens perspektiv:

NoS 42 – Her kommer, Jesus dine små (se v. 3)

NoS 64 – En krybbe var vuggen (se v. 3)

S97 9 – Leve for Jesus, dø i hans navn – en russisk martyrhymne

 

 

Salmelister