TREENIGHETSTIDEN

4. søndag i treenighetstiden

3. rekke

 

 

Hjem                                           4. søndag i treenighetstiden – hovedside

Eksegese

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

 

 

 

Matt. 9,35-38

 

Oversettelse og tekstkritikk

 

 

Eksegese

Vi er i begynnelsen av det andre store taleavsnittet hos Matteus, Matt. 9,35-11,1. Her møter vi Jesu utsendelsestale til disiplene. Først har vi en sammenfatning av Jesu virke og folkets nød, Matt. 9,35-38, hvor vi får en oppsummering av de tidligere kapitlenes bilde av Jesu lære- og forkynnelses-virksomhet og en situasjonsanalyse med en begrunnelse av utsendelsen. Så fortelles det om at disiplene får fullmakt fra Jesus, Matt. 10,1-4. I 10,5-15 får vi kjernen i talen. Disiplene gis sitt oppdrag og de får instrukser for sitt virke. Dernest kommer et avsnitt om hva de må være forberedt på å møte, så som forfølgelser (v.16-25) og kamp og kors (34-39). Innskutt finner vi en formaning til frimodighet og fryktløs bekjennelse, v 26-33. Til slutt blir det presisert at disiplene representerer Jesus. Talen avsluttet med den typiske vending som markerer slutten på alle store taler hos Matteus, 11,1.

På samme måte som Bergprekenen, er utsendelsestalen en komposisjon av talestoff som finnes spredt i Markus og Lukas. Matteus føyer inn særstoff i dette. Hovedparallellen til denne talen er Mark. 6,8-11 og Luk. 9,1-5. Samtidig forteller Lukas om sendelsen av 70 i disipler i Luk. 10,1-12 og her finner vi flere paralleller til Matt. 10. Paralleller til Matt. 10,17-25 finner vi hos Markus og Lukas i den eskatologiske talen, Mark. 13,9-13 og Luk. 21,12-19. Matt. 10,26-33 har paralleller i Luk. 12,2-9.

Spesielt for Matteus er at han ikke forteller om at disiplene kom tilbake fra utsendelsen. Talen blir på et vis uten avslutning. I stedet skildres virkningen av disiplenes gjerning sammen med virkningen av Jesu gjerning. Deres oppdrag er ikke avsluttet, men det fornyes og utvides ved misjonsbefalingen etter Jesu oppstandelse, Matt. 28,19. Det forklarer at utsendelsestalen til dels har et innhold som ikke svarer til det disiplene opplevde mens Jesus levde, jf. v. 16-18. Utsendelsen blir slik et oppdrag som stadig står ved lag i kirken og den gjelder alle evangeliets tjenere fra apostlene til «disse minste» (10,42). Denne talen utgjør, sammen med disippeltalen i Matt. 18 det vi kan kalle for en første håndbok i «pastorallære». Her møter vi undervisning om kirkens oppdrag og veiledning og oppmuntring for kirkens tjenere.

V 35 er nærmest identisk med 4,23 og rammer dermed inn de mellomliggende avsnittene i den første presentasjonen av Jesu virke.

V 36 skildrer Jesu medlidenhet og folkets nød. Folket beskrives som «sauer uten gjeter». Dette er en uttrykksmåte som minner om 1. Kong. 22,17. Der er det profeten Mika som ser for seg situasjonen i Israels hær etter kong Akas’ død. Også i 4. Mos. 27,17 brukes bildet, der som begrunnelse for at Josua skal overta ledelsen etter Moses. I Esek. 34 brukes bildet i en anklage til folkets ledere. De anklages for å ha ført folket vill, samtidig lyder løftet om en ny David som skal bli en god hyrde, jfr. Jesus som den gode hyrde. Her i vår tekst er det nærliggende å tenke seg folkets nød som den legemlige nød, sykdommene som Jesus helbreder. Samtidig peker også bildet til den åndelige nød som besto i at folkets ledere, fariseerne og de skriftlærde, hadde sviktet sitt hyrdekall, jfr. Mark. 6,34, hvor Jesus svarer på folkets nød med lære dem lenge og grundig. Her tegnes altså bildet av Jesus som den gode hyrde og samtidig ligger det her en antydning om at disiplene sendes ut som nye hyrder for folket.

I v 37 gir Jesus sin beskrivelse av situasjonen med et nytt billedord, som er helt forskjellig fra bildet av sauene uten gjeter. Billedordet om høsten brukes i Luk. 10,2 som innledning til utsendelsen av de 70. «Høsten» er et fast bilde på Guds dom, hvor kornet og agnene skal skilles, se 3,12; 13,39ff. Jesus mener at folkets nød er et tegn på at Guds dom er nær. Dommen blir her sett på med positivt fortegn – en rik grøde skal samles inn og mange mennesker skal bli frelst fra sin nød. Høsten og dommen er ikke bare noe framtidig, men også noe som begynner her og nå, for det er nå arbeiderne sendes ut for å høste. Guds rike er allerede nærværende. Frelsen fra Guds dom gis allerede her og nå til dem som tar imot Jesu budskap, Joh. 3,18f. Høstens arbeidere er få. Jesus tenker på seg selv og disiplene.

Derfor oppfordres disiplene til å be, v. 38. Bønnen skal rettes til «høstens herre», altså til Gud og det er Gud selv som vil velge ut og sende arbeidere. Å utruste og sende ut arbeidere er Guds egen gjerning. Jesus gjør dette på Guds vegne. Disiplene sendes ut den grøden som Gud har virket

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Å se som Jesus så (etter C.H. Martling)

1.     Det er å se mennesket, ikke mengden

2.     Det er å se muligheten, ikke feilene

3.     Det er å se seg selv i møte med mennesker

 

Salmeforslag

Salmelister