ADVENTSTIDEN
3. søndag i
adventstiden
2. rekke
Hjem 3. søndag i
adventstiden – hovedside
Luk. 3,7-18
Oversettelse og tekstkritikk
Eksegese
Etter de to innledende
kapitlene med Jesu fødsel og barndom følger Lukas opp med fortellingen om
hvordan Jesu gjerning forberedes, 3,1-4,13. Lukas begynner med å plassere
Døperen Johannes inn i handlingens sentrum, 3,1-20. Samtidig er dette avsnittet
nært knyttet til det tidligere materialet om Johannes i Lukas 1. Deretter
forskyves Johannes ut av sentrum igjen, 3,19-20, og Jesus kommer inn,
3,21-4,13. Jesus må forberedes innfor den oppgaven han har, først gjennom
dåpen, 3,21-22 og så gjennom fristelsen, 4,1-13. Mellom disse fortellingene har
Lukas plassert opplysninger om Jesu alder og slektsforhold, 3,23-38. Vi finner
paralleller til fortellingene om Døperen Johannes og Jesu dåp hos de andre
synoptikerne og også hos Johannes. Luk. 3,7-9 har sin parallell hos Matt.
3,7-10, mens Luk. 3,10-14 er særstoff. Luk. 3,15-18 har paralleller i Matt.
3,11-12 og Mark. 1,7-8, men begge disse er kortere enn Lukas.
Lukas bruker mer
tid på å fortelle om innholdet i Johannes budskap enn på å beskrive selve
dåpen, 3,7-18. Dette peker på Johannes’ rolle som en herold for godt budskap,
jfr. Jes. 40,1-9 og gjør det også mulig med tolkning av dåpens rituelle
innhold. Dåpen ses på som en overgangsrite i det folk
kommer bort fra sine vanlige liv for å ta del i Johannes’ undervisning gjennom
dåp, de gjennomgår en omvendelsesdåp som tegn på deres nye/fornyede forhold til
Guds vilje og de vender tilbake til sine vanlige liv etter å ha akseptert
utfordringen til å leve i henhold til det som forventes av sanne barn av
Abraham. Døperen Johannes’ tale om eskatologisk krise, 3,7-9, leder til to
typer av spørsmål fra hans tilhørere. Først er spørsmålet hvordan de skal
forberede seg selv, 3,10-14 og så videre til spørsmålet om Johannes er Messias,
3,15-17. Dette avviser Johannes, samtidig som han betoner behovet for å være
forberedt.
Versene 7-9 er
knyttet sammen med den foregående introduksjonen av Døperen Johannes med et “derfor”,
som ikke er oversatt i vår norske oversettelse. Denne nærheten til det
foregående er viktig da det tydeliggjør Johannes-dåpen som en omvendelsesdåp. Vv. 4-6 er sitat fra Jesaja 40,3ff (jfr. lesetekst
for denne dagen, Jes. 40,1-5) og knytter her Døperens gjerning til denne
profetien. Akkurat som Jesaja, se Jes.
1,10-17, går Døperen mot misbruk av religiøse ritualer og hevder at deltakelse
i slike ikke i seg selv gir fritak for dommen. I stedet må de nå vende om og gå
inn i den rituelle akten som dåpen er, og samtidig forandre sin levemåte og
leve i henhold til Guds vilje etter å ha blitt døpt. I v. 7 navngir Døperen
folket som “ormeyngel” og understreker med det deres håpløse situasjon. De har
en mulig vei og det er omvendelsens vei, slik som han presenterer den. Her blir
jødene, Abrahams barn kalt barn av ormene, giftige slanger. Å være barn av noe
er å dele karakter. Slangen som motiv møter oss allerede i
syndefallsfortellingen, 1. Mos. 3, og den er slu og står Gud imot. Veien til å
la slangen stå som symbol for djevelen, Åp. 12,9, er
ikke lang, men megetsigende. Lukas har allerede begynt å peke på den store
konflikten i sin fortelling som den mellom to makter, lyset
(relatert til Gud og Jesus, jfr. Luk. 1,78f; 2,8f) og mørket (som
indentifiseres med Djevelen). Til slangen ligger kvaliteter som giftig, fiendtlig
til alt levende og ond og dette er mer enn nok for at Døperens Johannes’ skal
stille spørsmålet “Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden
som skal komme?”. “Vreden som skal komme” henspiller på dommen på Herrens dag,
jfr. Sef. 1,14-15; 2,1-2; Mal. 3,2-3.19; 1. Tess.
1,10.
I v. 8 setter
Døperen opp to alternative måter å respondere. Døperen Johannes råder til å
velge den første og ikke den andre måten, slik undergraver han en av de
viktigste og mest utbredte pilarene i jødedommen på denne tiden, nemlig Israels
selvforståelse som Guds folk. Døperen Johannes insisterer på at Abrahams barn
ikke kan identifiseres ved fødsel, men gjennom vår respons på Guds nådige
initiativ. Folket kan beskrives på samme måte som landskapet de har kommet til
for å møte Johannes, tomme, uproduktive og livløse. De trenger til en
forandring for å bære frukt som viser til deres relasjon til Gud.
Døperen fortsetter
med to advarsler overfor folkemengden. Først (v.8b) forteller han dem at de kan
bli byttet ut med steiner, hvilke kan gjøres til Abrahams barn. Døperen
Johannes assosierer her til Guds mulighet til å gi Abraham et barn, 1. Mos.
18,14, til tankegangen om at steiner er brukt som bilder på guder, jfr. Apgj. 17,29, til utvelgelsen ag dannelsen av en nasjon,
Guds folk, i forbindelsen med Exodus og overgangen
over Jordanelven, sammen med de steinene som ble brukt til å minnes denne
begivenhet, til det faktum at Guds løfte til Abraham var blitt realitet i Lukas’
fortelling, jfr. Luk. 1,55.73, i det Gud igjen har vist sin evne til å få barn,
jfr. 1,37 og til ekkoet fra Jes. 51,1b-2. Døperen peker på Guds mulighet til å
skape nye mennesker, til å reise opp liv fra livløshet, jfr. Esek. 37,1-14. Muligens skal vi også i denne referansen til
skapelse av barn ut av livløse steiner, se et løfte til hedningene. For å kunne
bli betraktet som “Abrahams barn” er det i følge Døperen nødvendig å følge Guds
vilje.
I v. 9 kommer den
andre advarselen, nemlig dommens mulighet. Døperen gir oss her to bilder for å
tydeliggjøre at hans budskap handler om her og nå og ikke handler om noe som
kan utsettes. Det første bildet, “hvert tre som ikke bærer god frukt” vil bli
hogd ned, er en metafor på dommen som vi også finner hos Jes. 10,33-34, og
senere hos Jesus, Luk. 13,6-9. Ordet “allerede” understreker nødvendigheten av
umiddelbar respons, dette er ikke noe som kan utsettes til i morgen, for Guds
dom er nært forestående. Det er allerede klart, særlig ut fra Simeons ord, Luk.
2,34-35, at dommen som Døperen er opptatt av er fokusert på Jesu komme.
Konteksten tydeliggjør også “god frukt” som “frukt som svarer til omvendelsen”,
se v. 8 og illustrert i vv. 10-14. Det andre bildet
Døperen Johannes bruker er det med ilden, et bilde som er kjent for oss også
fra GT, se Mal. 4,1 hvor Herrens dag blir liknet med en brennende ovn, i
hvilken “alle frekke og alle som gjør urett” skal brenne, og Jes. 66,24 (jfr også Luk. 3,18), hvor de som
har gjort opprør mot Gud skal dømmes til uslokkelig ild. Ved å linke disse
bildene til det nåværende, slik Johannes gjør, og ved å insistere på at de som
virkelig justerer sin livsførsel etter Guds vilje viser riktig handlemåte,
aksentuerer Johannes nødvendigheten av å være rede her og nå.
V. 10 er folkets
spørsmål til Johannes “Hva skal vi da gjøre?”, og dette blir så repetert av
tollerne i 3,12 og soldatene i 3,14, og av en dommer i Luk. 10,25, et medlem av
Rådet i Luk. 18,18, tilhørerne i Jerusalem i Apgj.
2,37, en fangevokter i Apgj. 16,30 og en ivrig jøde i
Apgj. 22,10. Dette spørsmålet understreker relasjonen
mellom Luk. 3,10f og disse hendelsene og demonstrerer på en klar måte at Guds
tale nødvendiggjør en respons. Hva skal så de gjøre som mener at de har vendt
om? Svaret kommer Døperen med i v. 11, der han sier at den som har en ekstra
kjortel skal dele med seg. Dette forutsetter at tilhørerne er av en slik
økonomisk klasse at de faktisk kan være i stand til å ha mer enn et sett med
klær. Døperens svar er ikke noe annet en det man allerede kan finne i Skriften,
for eksempel Jes. 1,10-20; 58,6-7. Sett med Lukas’ øyne er det å vise omsorg
for sultne og nakne ikke noe annet enn å følge Moses og profetene, jfr. Luk.
16,19-31. Det er viktig å se at her hos Lukas, som i Skriften, er denne
handlemåten ikke utgangspunktet for å tilhøre Guds familie, men mye mer en
manifestasjon av denne relasjonen. Døperens budskap skiller seg imidlertid ut
med sitt eskatologiske perspektiv.
Vv.12-13 fokuserer
på det samme spørsmålet som i v. 10, men nå er det noen tollere som stiller
det. Døperen Johannes holder fast at de skal fortsette i sin jobb, men at
omvendelsen må komme til syne ved at de ikke tar mer betalt enn de har rett
til. Dette åpner opp for Lukas’ overraskende positive karakterisering av
tollere i den lukanske fortellingen. Også tollere
mottar omvendelses-dåpen og tilpasser seg til Guds vilje, jfr. Luk. 7,29-30.
V. 14 stiller opp
soldatene, ved siden av folket og tollerne. Hvem disse soldatene er er ikke gitt, de kan være jødiske soldater i tjeneste for
Herodes, men de kan også være hedninger i slik tjeneste. Ingenting i konteksten
sier at det må være jødiske soldater, så her er det åpent. Døperen svarer med å
låne et språk som står til soldatenes militære tjeneste og ber dem slutte med
slik som på mange måter karakteriserte de militære, i det de manipulerte den
lokale befolkningen til egen vinning.
Etter å ha hørt
døperen Johannes tale var hele folket fylt med forventning, v. 15. Det de hadde
hørt var så sterkt at de faktisk lurte på om Johannes kunne være Messias. Vi
får ikke høre noe om hvordan Johannes kunne vite at folket lurte på dette, men
det er tydelig at han er oppmerksom på det og svarer på deres antagelse, v. 16.
Etter Johannes skal det komme en som er sterkere og større enn ham. Johannes
gjør det klart at Messias er ham overlegen når det gjelder status – Johannes
anser seg ikke engang være verdig til å være hans slave som løser remmen på
sandalene hans. Johannes karakteriserer seg selv som en budbringer eller profet
som forbereder veien for han som skal komme. Han uttrykker seg på en måte som
minner om Mal. 3,1; 4,5, samtidig som han bekrefter sin rolle i henhold til
Luk. 1,17.76; 3,4-6. Johannes mener også at Messias er sterkere enn han selv,
hvilket tydeligvis handler om en høyere status og framfor alt hans dåp. Messias
skal døpe med ”Hellig Ånd og ild”. Den Hellige Ånd har vi allerede møtt flere
ganger i Lukas 1,5-2,52, der Ånden bemyndiger og veileder. For Lukas har Ånden
så langt dels vært en manifestering av eskatologisk velsignelse og dels en
bemyndigende tilstedeværelse som er veldig viktig for Guds frelsesplan. Her
spiller dette fortsatt med, samtidig som også aspekter som renselse kommer inn
her. Ild kan også ha denne betydning. Luk. 3,16 kan lese som parallelt med Apg. 1,5 og 11,16. Det er tydelig at Lukas så utgytelsen av
Ånden på pinsedag som en oppfyllelse av Døperen Johannes’ løfte. Det er
imidlertid også mulig å lese det på en annen måte, som om det handler om to
dåp, en med Den Hellige Ånd og en med ild. Dette sammenfaller med Jesu ord i
12,49.
Språket Døperen
Johannes bruker i v. 17 forutsetter at prosessen med å rense kornet allerede er
ferdig, selv om bildet generelt blir tatt for å handle om denne renselsen. Det
som da gjenstår er å rydde treskegulvet og dette er det Johannes taler om.
Messias rolle blir da å erklære eller bestemme dommen over folket på bakgrunn
av deres respons på Døperen Johannes. Her legger Johannes til rette for en
forventning om en umiddelbar dom, hvilket ikke blir tilfellet når han som skal
komme kommer. Døperen Johannes lurer også senere på om Jesus virkelig er den de
venter på, jfr. Luk. 7,18-20.
V. 18 oppsummerer
fortellingen om Døperen og hans budskap. Døperen Johannes’ budskap kommer inn
under overskriften “godt nytt”, en beskrivelse som helt klart står til Lukas’
presentasjon av Johannes som en Jesajanks herold,
jfr. Jes. 40,3. 9; 52,7; Luk. 1,19; 3,3-6.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Prekendisposisjoner
Etter CH Martling:
Den bekymredes
oppbrudd
1. Å finne seg selv
2. Å se sin neste
3. Å finne den vei der Herren kommer
Salmeforslag
NoS 12 – Rydd vei for Herrens komme
NoS 396 – Jeg råde vil alle i ungdommens dager
2008 297 – I et
skur ved Betlehem
Salmelister
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|