FASTETIDEN
4. søndag i
fastetiden
3.
rekke
Hjem 4. søndag i
fastetiden – hovedside
Joh. 6,24-36
Oversettelse og tekstkritikk
v. 26 shmeia - tegn
Jesus bruker ordet
”tegn” to ganger i Johannes, her og i Joh. 4,48. I 4,48 handler det
om kravet på tegn og under. Her derimot vil Jesus at folket skal tolke
hans under som ”tegn” og ikke som materiell tilfredsstillelse.
v. 35 egw eimi - jeg er
Formelen brukes i
gresk litteratur i ulike sammenhenger, den kan besvare spørsmålet
”hvem er du?”, om et menneskes identitet, eller spørsmålet
”hva er du?”, om hennes kvalifikasjoner, eller den kan brukes som
svar på spørsmålet ”hvem handler det om?”, om
å kjenne igjen. Her handler det egentlig mest om den tredje måten,
det er Jesus som er det brød som det her tales om i vv.
31ff, jfr. Joh. 8,12; 10,7.9.11.14; 15,1.5.
I GT er formelen
den guddommelige selvåpenbaring og befaling, se særlig 2. Mos.
3,6.14. Samme formel finnes hos profetene, f.eks. Jes. 51,12.
Kapittel 6 er en
vel avgrenset enhet som handler om Jesus som livets brød. Allikevel er
det vanskelig å se hvordan kapitlet passer inn i sammenhengen. Teksten
begynner med et under, Jesus metter fem tusen, vv. 1-15.
Rett etter fortelles det om et annet under, Jesus går på vannet, vv. 16-21. Så følger en lang diskusjon mellom
folket og Jesus om livets brød, vv. 22-59.
Denne diskusjonen foregår på andre siden av sjøen, i
Kapernaum, v. 25, ja i synagogen der, v. 59. Samtalen innledes med en kort
fortelling om hvordan folket følger etter Jesus til Kapernaum, vv. 22-24. Selve samtalen kan inndeles i fire deler.
Første del er vv. 25-27, der det blir
beskrevet hvor viktig det er å søke Jesus, Menneskesønnen
som gir evig liv. I andre del, vv. 28-40, blir det
tydeliggjort hvordan Guds verk utføres hos dem som tror på Jesus
som Guds brød fra himmelen. Det gjøres med bakgrunn i
manna-underet i ørkenen. Tredje del, vv. 41-51
viser på hvilken måte Jesus er brødet fra himmelen og fjerde
del, vv. 52-59 tar eksplisitt opp hentydningen til
nattverden. Kapitlet avsluttes med en beskrivelse av disiplenes reaksjon, vv. 60-71.
Det skulle bety at
vårt tekstutdrag, vv. 24-36, består av
følgende deler; v. 24 en innledning, som beskriver hvor det
foregår, i Kapernaum, vv 25-27, som er en
beskrivelse av hvor viktig der er å søke Jesus,
Menneskesønnen og til slutt, vv. 28-36, som
handler om Jesus som brødet fra himmelen.
Hos synoptikerne
finner vi ikke noen direkte parallelltekster, derimot
finner vi tematiske likheter. Kravet om tegn som nevnes i Joh. 6,25-34 finner
vi også i Mark. 8,11-13. Talen om brødet i Joh. 6,35-59 har en
viss likhet med Mark. 8,14-21.
Johannes bruker
bilder i sine fortellinger. Når folkemengden har fulgt etter ham til Kapernaum
griper Jesus muligheten og stiller den forgjengelige maten i kontrast til den
maten som gir evig liv. Det antydes en motsetning mellom det brød som
Moses gav i ørkenen og det brød som Faderen gir fra himmelen.
Evig liv og himmel settes opp mot forgjengelighet og ørken. Igjen taler
Johannes om noe dypere, om en dypere hunger, slik han i kap.
4 talte om en dypere tørst. Denne hungeren og tørsten kan ikke
stilles gjennom forgjengelig mat eller drikke.
Etter
brødunderet på ”den andre siden” av Tiberias-sjøen
har disiplene og Jesus gått derifra. Mange mennesker var imidlertid igjen
der dagen etter, v. 22 og når de nå ser at Jesus og disiplene
fortsatt er borte begynner de å lete etter dem. De reiser av gårde til Kapernaum, v. 24. Hvorfor de velger å
reise til Kapernaum er ikke forklart. Stedet var på en måte Jesu
”hovedkvarter” i Galilea. Det kan også være at folket
var fra Kapernaum og hadde fulgt etter Jesus og disiplene fra byen og over til
den andre siden av sjøen. I v. 17 blir det sagt at disiplene dro over
til Kapernaum, og det kan noen av folkene ha fått med seg. Uansett er det
ikke oppsiktsvekkende at det er til Kapernaum folket drar for å lete
etter Jesus.
Temaet å
lete etter Jesus og finne ham (eller ikke) spiller en viktig rolle hos
Johannes, jfr. Joh. 1,38ff; 7,34-36; 13,33; 20,15. Folket spør etter
hvordan Jesus har kommet seg til Kapernaum. Jesus gir ikke noe direkte svar
på det, men han antyder at han har en annen måte å komme dit
på – som Menneskesønnen, utvalgt av Faderen for sin oppgave,
v. 27. Hos Johannes er Menneskesønnen den som stiger ned fra himmelen,
Joh. 3,13, for å ”stige opp dit hvor han
var før”, Joh. 6,62. I sitt svar kritiserer Jesus folket for deres
måte å lete etter ham på, v. 26. Vi ser en motsetning mellom vv. 25f og vv. 14f. I vv. 14f så folket Jesus som Profeten og de ville
gjøre ham til konge. Her tiltaler de Jesus som Rabbi, lærer. I v.
14 forstår folket Jesu under som ”tegn”, shmeia, på Jesu spesielle oppdrag. Allikevel
forstår tydeligvis ikke folket hva tegnet faktisk innebar, siden Jesus i
v. 26 kritiserer dem for deres måte å søke ham. Her blir det
tydelig at folket tross alt ikke har forstått hvilket tegn Jesus gjorde
når de spiste seg mette. Jesus peker på at det er på grunn av
det fysiske at de nå kommer, ikke det åndelige, Guds frelsestilbud
gjennom Menneskesønnen. Den føde Jesus taler om i v. 26 er
å gi den troende evig liv, det er frelsens gave som han kommer med og som
skal tas imot i tro. Det handler om samme gave som omtales i samtalen med den
samaritanske kvinnen, Joh. 4,14, (se også 3. søndag i
åpenbaringstiden, 2. rekke). Der framstilles den symbolsk som vann, her
som brød. Denne føden gir Jesus etter at han er blitt
forherliget, Joh. 7,39. På samme måte som den samaritanske kvinnen
misforstår Jesus i starten gjør folket det nå. De tegn Jesus
gir skal ikke beskues som ytre skuespill, men som en innbydelse til å tro
på den sannhet som han åpenbarer. Sammenligner vi med Jes. 55,2 (2.
søndag i fastetiden, 3. rekke), der det står ”Hvorfor bruker
dere penger til det som er brød, og lønnen for deres arbeid til
slikt som ikke metter?”, finner vi likhetstrekk. Herren inviterer sine
til å bli mette på hans ord. (Teksten er en del av synagogens
lesning fra profetene etter påske.) Jesu samtale med folket videre, vil
tydeliggjøre i hvilken forstand de troendes hunger kan bli mettet, Joh.
6,30ff.
Johannes lar
gjerne samtalene føres framover gjennom at et ord som virker dunkelt tas
opp igjen. Jesus har oppfordret folket til å arbeide for den føde
som består, v. 27. Folket spør nå videre ut fra sin
jødiske bakgrunn, hva de skal gjøre for å utføre
dette Guds verk, v. 28. Igjen viser de at de ikke har forstått hva det
handler om, at det handler mindre om å gjøre noe enn å ta
imot. Folket spør hvilke gjerninger de skal gjøre, mens Jesu
svarer at det er kun en gjerning. Jesus forteller at det de skal gjøre
er å ta imot Guds verk gjennom å tro på ham som Gud har
sendt, v. 29. Johannes kommer her nært opp til de paulinske tankegangene
om tro gjennom Guds nåde. I neste vers spør folket om et tegn,
slik at de kan tro. Det virker som om forfatteren ikke har tenkt denne samtalen
i etterkant av brødunderet. Muligens vil forfatteren ta hensyn til
kravet om tegn i Mark. 8,11-13. Vi har allerede sett likhetstrekkene med
fortellingen om den samaritanske kvinnen i Joh. 4. Folkets krav er ikke umulig,
selv i nær tilknytning til brødunderet. De har sett et tegn og de
har vist at de ikke har forstått det rett, til tross for at de i
første runde tolker det som at Jesus er Profeten, v. 14.
Brødunderet var en bekreftelse på Jesu autoritet, men folket
forstår ikke, så med henvisning til forfedrene og Moses som gav dem
brød i ørkenen, v. 31 spør de etter et nytt tegn, v. 30.
De spør etter hvilket bevis Jesus har for at han er større enn
Moses. Jesus mettet 5000 mennesker en gang, mens Moses mettet et helt folk i
førti år, 2. Mos.16,13-20. På en måte som er typisk
rabbinsk går Jesus imot deres påstand. Det er ikke Moses som er
gavens opphavsmann, giveren, v. 32. Gud er opphavet til både mannaunderet
og det brød som gir verden liv, altså Jesus selv, vv. 32f. Her omtaler Jesus Gud som ”min Far” og
omtolker det som tilskrives den gammeltestamentlige guden. Siden han også
korrigerer folket gjennom å nevne det ”sanne” brød, er
ikke tanken på bønnen Fader vår langt unna. I den finner vi
både tiltalen til Faderen og nevnelsen av brødet for dagen som
kommer.
Nå vekkes
folkets interesse for det brød som Jesus taler om, v. 34, og på
samme måte som den samaritanske kvinnen, Joh. 4,15, viser de en begrenset
innsikt i hva Jesus har sagt. Derfor åpenbarer Jesus seg nå tydelig
med hjelp av et ”jeg er”-uttrykk, v. 35. Bakgrunnen til formelen finner
vi i GT og betegnelsen på Gud (Jahve), 5. Mos. 32,39; Jes 43,10; 52,6.
Det gjelder å i Jesus kjenne igjen hva Gud en
gang lovte. Jesus er brødet som kommer fra himmelen, Joh. 6,41.48.51.
Til forskjell fra brødet i ørkenen, Joh. 6,49, er Jesus som Guds
vishet et brød som virkelig metter. Igjen ser vi likheter med Jes. 55,
nå vv. 1f, der viktigheten av å bli mett
gjennom Guds ord framheves. Selv om ikke Guds ord er nevnt eksplisitt går
også tankene til prologen hos Johannes, med Jesus som Ordet. I Ordspråkene
sier Visdommen: ”Kom og spis av min mat, og drikk av den vin jeg har
blandet.”, Ordsp. 9,5, og kombinerer her mat og
drikke. I v. 35 kombinerer også Johannes hungeren og tørsten,
behovet for mat og drikke. Antagelig er han også påvirket av sitt
syn på nattverden, der man både spiser brødet og drikker
vinen.
Jesus er
altså livets brød. Lenger ut i evangeliet kaller han seg for
”verdens lys”, ”døren”, ”den gode
hyrde”, ”det sanne vintreet”, ”veien, sannheten og
livet” og ”oppstandelsen og livet”, Joh. 8,12; 10,7.9.11.14;
11,25; 14,6; 15,1.5. I alle disse tekstene viser Jesus seg som Guds endelige
åpenbarer.
Jesus avbryter sin
åpenbaring av seg selv gjennom å rette en viss kritikk til
tilhørerne igjen. Akkurat som i v. 26 peker han på at de bare ser
til det ytre, brødet de har fått, men ikke ser det underliggende,
troen som dette tegn inviterer til.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Brødet for dagen
som kommer (etter C. H. Martling)
-
Det er jordens
brød til kroppens liv
-
Det er himmelens
brød til verdens liv
-
Det er livets
brød til evig liv
NoS 873 – Jeg er livets brød
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|