FASTETIDEN

3. søndag i faste

Tilbake Neste søndag Litteraturliste

1. rekkes tekster:

Sak. 12,10

Ef. 5,1-2.8-11

Luk. 11,14-23(28)

Til dagen

3. søndag i faste har også navnet Oculi, fra Sal. 25,15 – ”Øynene er alltid vendt mot Herren.” Tilleggsteksten fra Hebr. 12,1-3 ligger nær opp til dette – ”med blikket rettet mot ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.”. Selv om blikket er festet på Jesus, må vi denne søndagen også se på den dystre bakgrunn som gjør Jesu gjerning nødvendig. Evangelieteksten forteller at Jesu har drevet ut en uren ånd og at noen nå anklager ham for å gjøre det med hjelp av Beelsebul. Det er en kamp mot mørkets makter.

Epistelteksten taler om lys og mørke, og vi oppfordres til å ha Gud som forbilde og leve som lysets barn og legge mørkets gjerninger til side. Fra profeten Sakarja leser vi om

Det er en troskamp vi stifter kjennskap med denne søndagen. I kollektbønnen ber vi Gud være nær i fristelser og bevare oss fra selvsikkerhet.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 14 - kwfon - stum, døv

Flere tekstvitner, som blant andre Alexandrinus, har kai auto hn foran kwfon. Både Vaticanus og Sinaiticus og flere med dem utelater disse ordene. Selv om ordene er lukanske i stil må de anses som svakt bevitnet.

Det bemerkes at mannen som var besatt talte etter at den onde ånden var blitt drevet ut, det tyder på at kwfon her må oversettes med stum.

v. 15 - Beelzeboul - Beelsebul

Beelsebul er et annet navn for Satan. Beel er samme rot som Baal og de to ordene er like og betyr Herre. Andre del av navnet, sebul kommer av hebraisk z^ebul og betyr hus, tempel, 1. Kong. 8,13; Jes. 63,15. Navnet betyr da sannsynligvis ”Husets Herre”, jfr. Matt. 10,25.

Eksegese

Lukas forteller oss om Jesu ferd opp til Jerusalem fra 9,51 til 19,27. I den tredje hoveddelen, 11,14-54, av ferden opp til Jerusalem forteller Lukas om motsetningene mellom Jesus og fariseerne, men også mellom Jesus og folkemengden. Nå spisser ting seg til. Tidligere har reaksjonene på Jesu virksomhet stort sett vær positiv, men nå merkes en større skepsis. Denne delen begynner med at Jesus driver ut en ond ånd og dette fører til reaksjoner fra folkemengden og Jesus må svare dem, 11,14-36. Deretter blir han invitert med hjem til en fariseer og der blir det en samtale med motsetninger, 11,37-54. Inndelingen varierer, men en mulig inndeling er vv. 14-16, ulike reaksjoner på utdrivelsen av en ond ånd, vv. 17-26, Guds rike har kommet nær og vv. 27-28, velsignelse av lydighet, en annen er vv. 14-23, riket som allerede er her, vv. 24-26, forbedring uten endring og vv. 27-28, saligere enn Maria. Teksten har paralleller hos Matteus, 12,22-30.43-45, og Markus, 3,22-27.

Lukas begynner med en kjent scene, v. 14, der Jesus driver ut en ond ånd, se 4,18-19 og jfr. 4,31-37.40-41; 8,1-3. Folkets respons er at de undret seg, eqaumasan, og det er en tvetydig respons, jfr. 1,21.63; 4,22; 8,25; 9,43. Responsen fra folket er delt til denne demonutdrivelsen. I v. 15 får vi vite at noen mente at Jesus drev ut demoner ved hjelp av Beelsebul (se ovenfor). En annen gruppe mennesker nevnes, v. 16, deres identitet er ikke klar, men de ønsker å sette Jesus på prøve, peirazw, jfr. 4,2 (djevelen frister Jesus i ørkenen) og 10,25. For å være sikre på at Jesus drev ut onde ånder med makt fra Gud mente de at de trengte ”et tegn fra himmelen”.

Jesus tar nå til orde, v. 17, og taler til dem. Den første delen av Jesu svar her ligger nært opp til Matteus og betydningen er klar. Et rike som er i strid med seg selv, blir lagt øde. Altså, dersom Beelsebuls rike er delt og Beelsebul går i mot sine underordnede så vil hans rike ikke bli stående. Den andre delen av Jesu svar er ikke tydelig. Det finnes tre mulige måter å oversette og forstå teksten (gresk: kai oikoV epi oikon piptei) på. Enten ”alle hus som er delt med seg selv faller”, jfr. Matt. og Mark., eller ”et hus faller på et annet” eller ”hus etter hus styrter sammen” (NO78/85). Grammatikalsk gir den andre oversettelsen den beste meningen, det kan bety at Matteus her har fulgt Markus, mens Lukas har fulgt Q. Oversettelse nr. 2 må bety at et hus går til angrep på et annet, ikke at husene faller i ruiner på hverandre. Jesus tar selv denne generelle bemerkning og overfører den på den aktuelle situasjonen, v. 18. Her bruker han nå Satan, SatanaV, som et synonym for Beelsebul. Jesu svar forutsetter altså at Beelsebul og Satan er den samme fienden, at Satan er rikets høvding og at det er en orden i dette riket til Satan. Jesu andre argument, v. 19, anklager tilhørerne for å være inkonsekvente, når de mener at Jesus driver ut onde ånder med hjelp av Beelsebul, mens de ikke mener det om sine egne sønner, oi uioi (NO78/85 ”tilhengere”). Demonutdrivelse var det flere på Jesu tid som drev med, Apgj. 1913f, og Jesus antar her at så skjer og at det skjer ved Guds makt. Jesus mener at de på grunn av denne inkonsekvensen vil bli dømt av sine egne, v. 19b. Det tredje utsagnet, v.20, Jesus kommer med er ingen logisk fortsettelse på motargumentene han har kommet med i vv. 17-19. Verset er det opplagte alternativet til v. 19. Jesus forutsetter at anklagen mot ham har blitt avvist og konstaterer konsekvensen. Er det med Guds hjelp han driver ut ånder, så er Guds rike kommet. Lukas bruker uttrykket Guds finger, daktaulw qeou, 11,46 par. Matt. 23,4; Luk. 16,24, mens Matteus har pneuma, ånd. Betydningen er den samme i begge versjonene, jfr. GT der bruken av Guds hånd og Guds Ånd indikerer at de betyr det samme, 1. Kr. 28,12.19; Esek. 8,13a/b. Til frasen ”Guds finger” se 2. Mos. 8,19; 5. Mos. 9,10; Sal. 8,3. Den brukes en del selv om det er mer vanlig med ”Guds hånd”, 2. Mos. 7,4f; 9,3.15 m.fl. Jesus fortsetter sin argumentering med liknelsen om den sterke mannen, vv. 21f. Siden dette er en liknelse må o iscuroV, tolkes generelt, ”en sterk mann”, kaqoplizw er ”å utruste med våpen”, aulh kan være ”hus” eller ”palass” her. Går vi over på v. 22 er epercomai brukt om en fiende som kommer. Så fort den sterke mannen er overvunnet kan han avvæpnes og hans bytte kan tas fra ham. panoplia, Ef. 6,11.13, er en full utrustning med våpen, Med bruken av peiqw, makt, kan det være tenkt på tilliten til menneskelige ressurser, som er svake sammenlignet med Guds makt, jfr. Sal. 20,7 og å stole på rikdom Sal. 49,6; Ordspr. 11,28. Liknelsens poeng er, i Lukas’ form, at den nye tiden har blitt innledet med Jesus og at han seirer over Satan og hans medhjelpere, som blir svake i sammenligning med Guds makt. Det femte elementet i Jesu tale, v. 23, er konstatering av at det er umulig å forholde seg nøytralt i striden mellom Jesus og Satan. Enten er man for Jesus eller så er man mot ham.

Den sjette og siste delen av Jesu svar til hans kritikere er beskrivelsen av en mann som blir kvitt en ond ånd bare for å oppdage at syv enda verre slår seg sammen med den første og kommer til ham, vv. 24-26. Ordet finnes også i Matt. 12,43-45, nesten helt likt, men med tillegget ”slik skal det også gå denne onde slekt”. Dette tillegget indikerer at ordet skal tas som en liknelse. Matteus har dette ordet etter ordet om et Jonategn, Matt. 12,38-42, som Lukas har senere, 11,29-32. Lukas virker å forstå ordet bokstavelig, med direkte referanse til situasjonen hvor en person har fått en demon drevet ut av seg. Da er poenget en advarsel mot faren for å glemme å forebygge tilbakekomsten av en demon, gjennom å fylle det tomme huset med en ny innbygger. Det kan også være en advarsel til dem som driver ut demoner uten å gi et positivt alternativ til deres pasienter. Forstås ordet slik blir det et høydepunkt i Jesu argumentasjon i det han fører krigen inn i fiendens leir gjennom å hevde at de som ikke tar imot hans budskap vil komme i en enda verre situasjon. Til bruken av pneuma om en uren ånd, v. 24, jfr. 4,43. I GT finner vi demoner på øde steder, Jes. 13,21, 34,14, det handler om steder der det ikke er noen mennesker, slik at demonene ikke kan finne noe sted å hvile. Den onde ånden ser på menneskets legeme som et hvilested og vender tilbake, v.25, og finner sitt gamle hjem rent og pent, når den ikke finne hvile andre steder. Er det gamle huset tomt, tar ånden nå med seg syv andre ånder som er verre en den selv, v. 26. På denne måten ender mannen opp i en dårligere forfatning enn opprinnelig, 2. Pet. 2,20.

Jesus gjør krav på en høy status i forhold til Gud og dette går ikke upåaktet forbi i hvert fall en kvinne blant tilhørerne, v. 27. Hennes respons flyter over av begeistring og fører til at hun kommer med en uttalelse om velsignelse. Kvinnens utsagn er i form likt med 1,45 og 14,15 og er en detaljert referanse til Jesu mor. Hele utsagnet betyr ganske enkelt ”lykkelig er den mor som har en slik sønn” eller ”en slik mor må ha blitt spesielt velsignet av Gud”. Til tross for at kvinnens utsagn er positivt om Jesus og spesielt om hans mor og at vi finner det andre steder i evangeliet, så går Jesus her i mot det, v. 28. Han korrigerer kvinnens utsagn med sitt menoun, heller. Jesus peker på at det er de som ”hører Guds ord og tar vare på det”, som kan prises salige, jfr. 8,19-20 om Jesu sanne familie. Maria, Jesu mor var en kvinne som hørte Guds ord og tok vare på det, jfr. 2,19.51. Poenget er at det å være mor til Jesus eller hva som helst annet vi er, ikke er noe fortrinn i forhold til Gud. I vårt forhold til Gud handler det om å høre hans ord og ta imot det, der vi er, slik vi er.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

 I den kalle krigen om mennesket (C.H. Martling)

1. – finnes en star og listig fiende

2. – finnes det ikke noe tredje standpunkt

3. – har den sterkere allerede vist sin makt

Salmeforslag

NoS 106 – Jeg går i fare hvor jeg går

NoS 234 – Jesus, du har bragt Guds rike nær

Salmelister

213	128	113
112	132	918
871	113	128
110	97	324
951	951	951
364		108
440		636
430	337	330