FASTETIDEN
2. søndag i faste
|
2. rekkes tekster: |
1. Kong. 18,21-26.36-39 |
Jak.5,(13-)16-20 |
Luk. 7,36-50 |
Til
dagen
Se hovedsiden
1.
Kong. 18,21-26.36-39
(Prekentekst 2006)
Oversettelse
og tekstkritikk
Eksegese
1. Kongebok er en
av de historiske bøkene i GT og regnes som en del av det deuteronomistiske
historieverk. Boken må være skrevet under exilet i Babylon, altså på midten av
500-tallet før Kristus. 1. Kongebok forteller om Salomo og videre om de
etterfølgende kongene i Israels og Juda fram til ødeleggelsen av nordriket.
Samtidig er det også en profetenes historie, der vi blant andre møter profeter
som Natan (1. Kong. 1,45), Elia (1. Kong. 17,1ff), Elisja (2, Kong. 2,1ff) og
Jona (2. Kong 14,25).
Profeten Elia
fortelles det om fra kap. 17. Det kan tyde på at vi er i starten av hans virke.
I kap. 18 fortelles om Elia på Karmel og kampen mellom ham og Ba’al-profetene.
Det handler om religionskamp og det handler om å redde landet fra tørke. Etter
at kong Akab har sendt sin slottshøvding, den gudfryktige Obadja, 1. Kong.
18,3, ut for å lete etter gress, møtte Obadja Elia, 1. Kong. 18,7. Obadja ble
skremt, men gikk allikevel med bud til kongen om at Elia ville møte ham. I lang
tid hadde kongen prøvd å finne profeten uten å lykkes. Vi kommer inn i
fortelling når Akab har skjelt ut Elia for å føre ulykke over Israel, v. 17, og
Elia har svart med å be kongen samle Ba’al-profetene, Asjera-profetene og
folket på fjellet Karmel.
I v. 21 utfordrer
Elia hele folket til å ta stilling, jfr. Josua 24,15, til mellom to religioner,
mellom to guder, Ba’al eller Herren Gud, og han oppfordrer dem til så å
holde seg til den ene. Folket er taust.
V. 22 viser den
ujevne maktfordelingen. Elia er den eneste profeten av ”Herrens profeter”,
mens det er 450 Ba’al-profeter. Det viser at Ba’al-kulten hadde
fått et godt fotfeste i Israel, mens folket vendte seg bort fra sine fedres
Gud. Straffen lå over landet og det var mangel på både vann og mat etter flere
års tørke, jfr. 1. Kong. 17,1; 18,2-5.
Elia forteller dem
så hva som skal gjøres for å komme fram til hvilken gud som er Gud, v. 23-24.
Folket godtar denne kampen, v. 24. Ba’al-profetene fikk begynne å velge
seg en okse og gjøre det som skulle til for å få sin gud til å tenne opp ild,
v. 25-26. De fikk ikke noe svar, uansett hva de gjorde.
Så trer profeten
Elia fram, v. 36, og taler til fedrenes Gud. Han påkaller Herren ”Abrahams,
Isaks og Israels Gud” og ber om et svar, v. 37, slik at folket kan forstå
at Herren er Gud og slik at folket igjen kan vende seg til sine fedres Gud. Svaret
lot ikke vente på seg. Gud sendte en ild ned, v. 38, som fortærte både offeret,
veden, steinene og jorden, ja til og med vannet, som Elia hadde latt øse over
alt sammen, v. 34f, ble borte av Guds ild.
Folkets reaksjon
overfor dette er umiddelbar og sterk. De kaster seg til jorden, v. 39, og bøyer
seg for Herren, Gud og sier: ”Herren, han er Gud!”.
Prekenteksten
hopper over fortellingen om hvordan Elia hisser Ba’al-profetene og
hvordan han bygger et alter og gjør i stand offeret til Gud, v. 27-35. Dessuten
stopper den uten at vi får med oss avslutningen, v. 40-46 om hvordan Ba’al-profetene
blir drept og det igjen kommer regn over landet. Uansett er dette en sterk
fortelling om tro på Guds løfter og om Gud som svarer den som vender seg til
ham.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Prekendisposisjoner
Salmeforslag