5. søndag i faste

FASTETIDEN

5. søndag i faste

1. og 2. rekkes tekster:

3. Mos. 4,13-20

Hebr. 9,11-15

Joh. 11,45-53

Til dagen

Dagen innleder de siste to ukene av fasten, denne tiden kalles Pasjonstiden. Vi har bare en tekstrekke denne søndagen, fordi den ofte faller bort på grunn av at Maria Budskapsdag tar dets plass.

I dag må fastetidens motiv om vår kamp som kristne vike til fordel for den kamp Jesus måtte gjennom for vår skyld. Jesu stedfortredende død står i forgrunnen. Kirkebønnen taler om Jesus som må dø for oss og som blir ”mellommann for en ny pakt”. Evangelieteksten forteller om øverstepresten Kaifas som taler profetisk og sier: ”det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne”, v. 50. Teksten fra GT taler om syndofferet. Epistelteksten forteller at Jesus er den nye øverstepresten og at det er hans blod som skal rense oss, det finnes ikke noe annet offer for Gud enn Jesu Kristi blod.

Oversettelse og tekstkritikk

Eksegese

Dagens tekst i slutten av kapittel 11 hos Johannes er avslutningen av fortellingen om hvordan Jesus vekker opp Lasarus. Kapitlet begynner med at Jesus får vite at Lasarus er syk, men han venter med å reise, vv. 1-16. Når Jesus så kommer fram til Betania møter han først Marta, vv. 17-27 og så Maria, vv. 28-32. Etter å ha pratet med de to søstrene går Jesus til Lasarus’ grav og den blir åpnet for ham, vv. 33-41a. Deretter beskrives selve oppvekkelsen av Lasarus, vv. 41b-44 og så til slutt de hendelser som blir utløst av at Jesus vekker opp Lasarus fra døden, vv. 45-54.

Ingen av synoptikerne har med fortellingen om hvordan Jesus vekker opp Lasarus fra de døde, men vi finner to andre fortellinger om hvordan Jesus vekker opp døde. Det er fortellingen om synagogeforstanderen Jairus’ datter, Mark. 5,21-44; Matt. 9,18-26; Luk. 8,40-5 og fortellingen om enkens sønn i Nain, Luk. 7,11-17. Oppvekkelsen av Lasarus har noen trekk som minner om disse to fortellingene. Jesus får et bud om at Lasarus er syk, slik som i fortellingen om jenta. Siden får vi vite at han er død, slik vi får vite at jenta er. Jesu ord om at Lasarus sover og siden at han er død, minner om hans ord ved jentas seng: ”Hun er ikke død, hun sover”. Jesus blir opprørt og rystet i sitt indre når han ser Maria og jødene gråte, slik han har medlidenhet med enken i Nain. Befalingen ”Lasarus, kom ut” minner om det jesus sier til jenta og til gutten. Samtidig finnes det i fortellingen om Lasarus mange ting som ikke har noen svarer til noe i de synoptiske fremstillingene. Det gjelder spesielt de ulike samtalene som Jesus har med disiplene og med Marta og Maria, men også fortellingen om hvordan Lasarus kommer ut av sin grav, men likkledet rundt seg. Navnet Lasarus kjenner vi fra fortellingen hos Lukas om den rike mannen og den fattige Lasarus, Luk. 16,19-31. Sluttreplikken der om at de som ikke lytter til Moses og profetene heller ikke vil lytte til en som er stått av fra de døde, Luk. 16,31, kan ha forbindelse med fortellingen om Lasarus i Johannes, men hvem som bygger på hvem er ikke gitt.

Reaksjonene etter Jesu viktigste tegn vekker motstridende reaksjoner. Mange kommer til tro, v. 45 og ut fra klassisk språkbruk betyr den greske setningen her at de jødene som hadde gått ut til Maria er identiske med ”mange av jødene”. Når Johannes så allerede i neste vers, v. 46, bemerker at noen av dem, tineV de ex autwn, gikk til fariseerne, er dette en typisk johanneisk skrivemåte. Rett etter en generalisering kommer han med en begrensing, jfr. Joh. 1,11f; 8,30ff; 12,37.42.

Fariseerne og overprestene kalte sammen rådet, v. 47 for at de skulle ta stilling til hva som skulle gjøres med denne situasjonen. Ordet for å kalle sammen, sunhgagon, betyr ordet ”samlede” og er det samme som er brukt i v. 52. På denne måten skaper evangelisten en kontrast mellom rådet som samles for å ta en beslutning som fører til Jesu død og Jesus som gjennom sin død samler Guds spredte barn. Rådet er jødenes høyeste domstol og besto av 71 medlemmer fra overprestene, de eldste og de skriftlærde. Det de frykter er at romerne skal ta helligdommen og folket, v. 48. På en måte er dette en forutsigelse av det som skal komme, av Jerusalems ødeleggelse i år 70 og den kristne troens spredning.

Øverstepresten Kaifas tar ordet og taler profetisk om Jesu død, v. 49-50. Kaifas var øversteprest fra ca år 18 e. Kr. til år 36. I følge Joh. 18,13 var Hannas svigerfar til Kaifas. Kaifas nevnes også i Matt. 26,57 og i Joh. 18,13f.24.28. Når det sies at Kaifas var øversteprest ”det året” menes sannsynligvis at det var han som var øversteprest i det viktige år da Jesus ble dømt til døden. I følge jødisk oppfatning forble man øversteprest helt til sin død, jfr. 4. Mos. 35,25. I v. 50 presenterer Kaifas en politisk løsning av problemet, samtidig som denne løsningen, i følge evangelisten, er en religiøs sannhet, vv. 51f. Det var en enkel politisk løsning på problemet, de fryktet at alt oppstyret rundt Jesus og hans gjerninger kunne føre til represalier fra romerne og da var det veldig greit på fjerne ham som skapte oppstyret, Jesus selv.

Evangelisten betoner at Kaifas ikke var klar over at han talte profetisk i denne saken, v. 51. I rabbinsk litteratur finnes mange eksempler på slik profeti, samtidig som øversteprestene, i kraft av sitt embete, det høyeste åndelige embete, kunne forventes å tale profetisk. I v. 52 fortsetter evangelisten med å kommentere at Jesus gir sitt liv også for å samle Guds barn, som er spredt rundt omkring. På denne måten fordypes Kaifas’ profeti i møte med johanneisk teologi. Ordet har kommet til verden for å gi menneskene rett til å bli Guds barn, Joh. 1,12. Denne enheten blant Guds spredte barn kommer til uttrykk allerede hos hyrden som gir sitt liv for sauene og fører andre sauer til flokken, for at det skal bli en hjord og en hyrde, Joh. 10,15-17, jfr. Joh. 12,32; 19,37. Jesu død er både en forsoningshandling og en lydighetshandling. Johannes poengterer at Jesus er lydig mot det oppdrag Faderen har gitt ham, men indirekte finnes det også et forsoningsaspekt i Jesu død. Allerede i evangeliets begynnelse omtales Jesus som lammet som tar bort verdens synd, Joh. 1,29 og i pasjonsfortellingen blir korsfestelsen et offer som erstatter den jødiske påskefeiringen, Joh. 19,14.36.

Konklusjonen på rådets møte blir at de nå begynner å legge planer om å ta livet av Jesus, v. 53. Hos Johannes er det fariseerne som i særlig grad framstilles som pådrivere i denne saken. Det henger sannsynligvis sammen med den tid da evangeliet er blitt sluttført. Fariseerne var det største partiet etter år 70.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

En for alle (etter C.H. Martling)

1. Slik var rådets beslutning

2. Slik var Guds beslutning

3. Slik føres Guds spredte barn sammen

Salmeforslag

NoS 132 – O Herre, la mitt øye

Salmelister

128	128	128	128
132	132	127	336
321,1-3	338	338	327
321,4-6	133	141	376
951	951	951	951
146	633	145
138	138	646
133	336	059	164