Kristi åpenbaringsdag

JUL OG NYTTÅR

Kristi åpenbaringsdag

1. rekkes tekster:

Jes. 60,1-6

Ef. 3,1-6

Matt. 2,1-12

Til dagen

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.

Hos oss var den høytidsdag fram til 1770, da den ble flyttet til søndagen etter 6. januar. Dagen beholdt navnet, Hellige Tre Kongers Dag helt fram til 1918. Da ble dagen igjen flyttet, nå til første søndag etter nyttår og fikk navnet Kristi åpenbaringssøndag. Dagen har blitt en misjonens dag i vårt kirkeår.

I Østkirken ble dagen den store dåpsdagen, på grunn av at det var dagen for Jesu dåp. Tiden før, altså adventstiden ble da forberedelsestid for dåp og fikk et botspreg. Hos oss har forbindelsen med Jesu dåp vært brutt lenge. Fra reformasjonen har vi hatt tekster om Jesu dåp på Fastelavnssøndag, fram til man i 1977 la tekstene om Jesu dåp til 1. søndag etter Kristi åpenbaring.

Tekstene vi har i dag peker på Jesus som verdens lys. Han skal være et lys som skinner i mørket for alle mennesker i verden. Jesaja taler om at Herrens herlighet åpenbares for Israel og at folkeslagene skal vandre mot Herrens lys. Epistelteksten forteller om at også hedninger har fått del i troen. Evangeliet etter første rekke er fortellingen om vismennene som følger stjernen og kommer til Jesus med gaver.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 1 - magoi - vismenn

Ordet ble opprinnelig brukt om prestekasten i de persiske fjellområdene, som spesielt tydet drømmer. På Jesu tid ble ordet brukt i en videre betydning om vismenn eller rådgivere ved templene og det kongelige hoff. Her opptrer de som eksperter på astrologi. Andre steder kan ordet brukes om magikere eller trollmenn, jfr. Apg. 13,6; 8,9. Her har ikke ordet noen negativ klang.

v. 2 - anatolh - oppgang

Bokstavelig betyr det oppgang og brukes om sol, måne og stjerner når de stiger opp på østhimmelen. I flertall kan ordet brukes om himmelretningen øst, se v. 1.

Eksegese

Matteus begynner sitt evangelium med to kapitler om Jesu fødsel og barndom, eller kanskje rettere sagt om hvem Jesus er og hvor han er fra. Kap. 1 består av ættetavlen og fortellingen om Jesu fødsel. Kapittel 2 består av flere fortellingsenheter som er nært knyttet til hverandre, i det de alle handler om motsetninger mellom den regjerende konge og det nyfødte kongebarnet. Kontrasten mellom vismennenes hyllest av Jesus og forfølgelsen av Herodes den store er stor, reaksjonene på det nyfødte barnet varierer fra tilbedelse til forfølgelse. Samtidig er det tydelig at geografien spiller en viktig rolle i kapittel 2. Første del, vv. 1-12, utspiller seg i Jerusalem og Betlehem, der motsetningen mellom stedene blir tydelig. Betlehems rolle som Messias’ fødeby blir styrket av et skriftsitat. Videre bekreftes flukten til Egypt, vv. 13-15, barnemordet i Betlehem, vv. 16-18 og bosettingen i Nasaret, vv. 19-23 av tre skriftsitater som er knyttet til stedene. Hovedspørsmålet er hvor Jesus kommer fra og svaret som gis er at han er født i Betlehem, kalt fra Egypt og vokst opp i Nasaret. Fortellingen om vismennene og deres positive holdning til barnet har fått en stor plass og det tyder på at spørsmålet om de ulike reaksjonene på barnet har vært minst like viktig som spørsmålet om hvor barnet kom fra.

Fortellingen om vismennene, vv. 1-12, har, liksom hele kap. 2 ingen parallell hos de andre evangelistene. Avsnittet deler seg naturlig i to deler ut fra hvor handlingen er lagt, vv. 1-8 i Jerusalem og vv. 9-12 i Betlehem. I den første delen er vismennene og Herodes hovedaktøren, men også overprestene og de skriftlærde har en viktig rolle, som formidlere av Skriften og det er de som kan fortelle om Betlehem som Messias’ fødeby. I den andre delen fortelles det kort om vismennenes reise til Jerusalem, hyllesten av barnet og deres hjemreise.

Matteus har ikke noen fortelling om Jesu fødsel, på samme måte som Lukas. Han bare helt kort konstaterer at Jesus ble født, v. 1, i Betlehem mens Herodes den store (år 37-4 f.Kr.) var konge. Nøyaktig hvilket år vet vi ikke, men ut fra en kombinasjon av dette og det Lukas forteller om at Jesus var ca 30 år da han ble døpt og at Døperen Johannes begynte sitt virke i keiser Tiberius’ 15. år, som er år 28 e.Kr., Luk. 3,1.23, kan vi anta at Jesus ble født omkring år 6 f.Kr. Vismennene, magoi (se ovenfor), kom fra Østen. Ut fra det som er sagt ovenfor om magoi kan det være tenkt på Persia, eller det kan være de arabiske ørkenområdene som grenset opp mot jødenes land, det er tenkt på. Mest sannsynlig er det allikevel at det er tenkt på Babylonia. Der var det en stor jødisk befolkning og disse kunne ha gitt vismennene noe kunnskap om jødisk Messiasforventning. Dessuten spilte astrologien en stor rolle i området. Gavene de kom med, v. 11, forbindes gjerne med kamelkaravaner fra ørkenområdene i øst og syd, Jes. 60,6; Sal. 72,15. Matteus virker ikke interessert i noen nærmere bestemmelse av deres nasjonalitet, viktigere er at de er hedninger og at de spør etter jødenes konge, v. 2. Vismennene kommer til Jerusalem og de spør etter ”jødenes konge som nå er født”. Dette må ha blitt oppfattet som å referere til en rival til den sittende kongen, Herodes, for han bar tittelen ”jødenes konge”. Denne tittel ble satt på korset som årsak til at Jesus korsfestet, Matt. 27,11.29.37. Vismennene har sett en sammenheng mellom en stjerne og en konges fødsel, v. 2, og derfor har de begitt seg til Jerusalem. Denne koblingen mellom et astrologisk fenomen og en fødsel var ikke uvanlig. Allerede i GT knyttes den lovede frelseskongens komme sammen med en stjerne, i Bileams profeti, 4. Mos. 24,17. Hvilket astronomisk fenomen som kan identifisere Betlehemsstjernen har mange prøvd å finne ut av. Det har vært foreslått at det var en supernova, en komet eller en konjunksjon av to planeter. I følge kinesiske kilder skal en supernova, en stjerne som eksploderte og avga et særlig intenst lys over en kort periode, ha vært synlig år 5-4 f.Kr. Halleys komet var synlig år 12 f.Kr. Selv om det er for tidlig for den ”historiske” Betlehemsstjernen har det vært foreslått som løsningsforsøk at den hendelsen i ettertid er blitt koblet sammen med Jesu fødsel. I år 7 f.Kr. fant en konjunksjon av planetene Saturn og Jupiter sted, dvs. at deres baner møttes og de ble stående ganske nær hverandre. Jupiter ble ofte forbundet med en konge eller verdenshersker, og Saturn skal ha blitt sett på som det syrisk-palestinske områdets stjerne. Det blir presisert at vismennene så stjernen da den ”gikk opp”, anatolh (se ovenfor). I grunnteksten er det ikke noe grunnlag for uttrykket ”ved morgengry”, som vi har i NO78/85. Både her og i v. 9 understrekes det at de så stjernen ”gå opp”. Det kan være en bevisst henspilling på tilsvarende uttrykk i 4. Mos. 24,17, hvor Messias sammenliknes med en stjerne.

De neste to versene, vv. 3-4, forteller om Herodes’ reaksjon. Han blir urolig når han hører om et kongebarn, som ikke er hans eget. Herodes var kjent som en svært mistenksom mann og han myrdet både sin hustru og flere av sine sønner, fordi at han mistenkte dem for å kunne bli konkurrenter om kongemakten. Blant jødene var han ikke populær, siden han selv var idumeer og fordi han kom til makten ved hjelp av romerne. Herodes er nødt til å rådspørre ”overprestene og folkets skriftlærde”, siden han selv ikke kjenner til Messias’ fødested. Messias er her brukt om ”jødenes konge” som vismennene er på jakt etter. De to begrepene kobles her sammen og brukes om hverandre. Omtalen av to av de ledende gruppene av jøder sammen med ”hele Jerusalems” frykt blir en antydning om den motstand Jesus skulle komme til å møte i sitt eget folk. Matteus antyder allerede her det som han senere kommer tilbake til i Matt. 23,37, om Jerusalem som den by ”som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt” til dem.

Svaret på spørsmålet gis i vv. 5-6 av overprestene og de skriftlærde. Messias’ fødsel skal skje i Betlehem i Judea. Dette var allment akseptert, jfr. Joh. 7,42. Sitatet i v. 6 er en kombinasjon av Mika 5,1(2) og 2. Sam. 5,2. Første delen er fra Mika 5,1, men avviker noe fra både den hebraiske og den greske tekst. Navnet Efrata er erstattet med forklaringen ”i Juda land” og dette plasserer byen i kongeættens land, 1. Mos. 49,10. Matteus setter inn et ”slett ikke” i setningen om Betlehem, der Mika taler om at byen er den ringeste. Meningen blir på denne måten tydeligere, fordi Matteus med sitt tillegg bare understreker det som var meningen med Mika-teksten. På tross av at byen er den ringeste får Betlehem æren av å være kongebyen. Resten av sitatet er en fri omskriving av Mikateksten og den bygger på 2. Sam. 5,2. Dette gjør det tydelig at Betlehem er utvalgt fordi at den også var Davids fødeby, 1. Sam. 16.

Etter at Herodes har fått vite dette kaller han til seg vismennene og taler med dem i all stillhet, fordi at han vil bruke dem for å finne barnet. Han spiller her et dobbeltspill, som blir tydelig lenger ut i fortellingen. Her gir han inntrykk av å ønske å hylle barnet.

På en underfull måte blir vismennene ledet av stjernen videre helt fram til huset i Betlehem, v. 9. Hvordan stjernen beveget seg og så ble stående rett over et hus kan være billedlig, ikke bokstavelig å forstå. V. 10 beskriver vismennenes følelse, de ble glade, ja en veldig stor glede, xaran megalhn sfodra, fylte dem.

Møtet mellom vismennene og barnet blir beskrevet kort i v. 11. Josef nevnes ikke og det er litt påfallende, siden han har en hovedrolle i fortellingen både før og etter. Vel inne hos barnet faller de på kne og hyller ham. På greske er ”hylle”, prosekunhsan, samme ord som er brukt i v. 2 og v. 8 også. Ordet kan brukes om å ”hylle” en høyerestående person og om å ”tilbe” en guddom. I denne sammenhengen klinger den siste betydningen med og slik brukes også ordet i Matt. 28,17. Både ved inngangen til og ved utgangen fra sitt jordeliv tilbes Jesus. Vismennene kommer så fram med sine gaver. Disse minner om Jes. 60,6, fra fortellingen om et hyllingstog fra folkeslagene som skal komme til Sion i frelsestiden, Jes. 60,1-9. Skildringen av idealkongen i Salme 72 er nær beslektet med denne fortellingen. Fra disse tekstene kommer ideen om at det var tre vismenn, eller til og med tre konger og at de kom fra Saba. Disse rike henspillingene på Skriften forklarer for leseren at frelsestiden er kommet. Guds herlighet åpenbares nå og folkeslagene vandrer mot lyset fra Sion, Jes. 60,2f. Dette svarer til et viktig motiv i evangeliet og det munner ut i befalingen om å bringe frelsesbudskapet til hedningefolkene, 28,18f.

I v. 12 blir vismennene advart gjennom en drøm og de blir ledet til å gå en annen vei hjem og ikke vende tilbake til Herodes, på den måten beskytter de barnet, mot kongens planer om å ta livet av ham.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Den bortkomne visdommen (etter C.H. Martling)

1. På veien til Jesus kan også vise menn gå seg bort

2. Den som har gått seg bort i sin egen visdom kan finne veien igjen

3. Den som har funnet Guds visdom må fortelle det til alle

Salmeforslag

NoS 98 – Kristus er verdens lys

NoS 419 – Jesus, du er den himmelveg

Salmelister

585	98	72
036	29	92
98	547	42,1-3
103	93,1-4	93
0103	638,1-3	634
		29
479	86	86