JUL OG NYTTÅR

2. juledag

Tilbake Neste søndag Nyttårsaften Litteraturliste

2. rekkes tekster:

Jes. 50,4-7

Apg. 7,52-60

Matt. 10,32-39

Til dagen

Stefanusdagen, har fra tidlig av blitt feiret som martyrdag på 26. desember. Først senere ble feiringen av Jesu fødsel lagt til 25. desember. Sammenhengen er tilfeldig, men allikevel finner vi en dyp sammenheng mellom de to dagene, som fra gammelt av er blitt uttrykt slik:

I går ble Kristus født på jorden. – I dag fødes Stefanus til himmelen.

Vi synger i julesalmen, ”Her kommer, Jesus dine små.” om ”stall og krybbe, kors og død” (NoS 42, v. 3) og her ser vi det tydelig. Ikke bare Jesus skal møte lidelse og død, det skal også hans etterfølgere og i dag møter vi den første, Stefanus.

Det glade budskapet om Gud som sender sin Sønn, Jesus Kristus, som frelser til verden, blir brått avløst av budskapet om hva som vil skje både med Jesus og hans etterfølgere. Jesus selv sier i dagens prekentekst: ”Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.” Teksten taler om konsekvensene for de som vitner om Jesus, slik som også de andre tekstene gjør denne dagen. Vi ber for alle som i dag må lide for Jesu navns skyld og om hjelp til å holde fast på bekjennelsen.

Oversettelse og tekstkritikk

Eksegese

Dagens tekst er hentet fra det andre store taleavsnittet hos Matteus, Jesu utsendelsestale, Matt. 9,35-11,1. Talen begynner med en sammenfattende skildring av Jesu virke og folkets nød, 9,35-38, så fortelles det om at de tolv apostlene får fullmakt av Jesus og hvem der er, 10,1-4. I talens kjerne, 10,5-15 får apostlene sitt oppdrag og instrukser for sitt virke, etter denne, følger utsagn om de vilkår de må være forberedt på å møte, forfølgelser, vv. 16-25 og kamp og kors, vv. 34-39. Mellom disse er det skutt inn formaninger til frimodig og fryktløs bekjennelse, vv. 26-33. Det blir så presisert at apostlene representerer Jesus selv overfor dem de møter, vv. 40-42, før talen avsluttes på Matteus’ karakteristiske måte, 11,1. På samme måte som Bergprekenen er utsendelsestalen en samling av talestoff som finnes spredt i Markus og Lukas. Hovedparallellen er Mark. 6,8-11 og Luk. 9,1-5. Lukas forteller om utsendelsen av de 70 i 10,1-12 og den fortellingen gir nære paralleller til Matt. 10. Til Matt. 10,17-25 finner vi paralleller hos Markus og Lukas i den eskatologiske talen, Mark. 13,9-13; Luk. 21,12-19 og til Matt. 10,26-33 finner vi en parallell hos Lukas, 12,2-9. Karakteristisk for Matteus er at han ikke forteller at disiplene kom tilbake fra utsendelsen og lar på den måten talen stå med en mangelfull avslutning. I talen overtar disiplene Jesu oppdrag og i det følgende skildres virkningen av deres gjerning sammen med virkningen av Jesu gjerning. Deres oppdrag er ikke avsluttet og blir i misjonsbefalingen, 28,19, fornyet og utvidet av Jesus.

Inndelingen for prekenteksten følger inndelingen i avsnitt som vi har i vår norske Bibel og også i andre utgaver. Hvorvidt vv. 32f er en avslutning på det foregående eller begynnelsen på noe nytt er ikke enkelt å avgjøre. Det er en lenger sammenheng her som strekker seg fra 10,5 og ut kapitlet om utsendelsen av disiplene. V. 32f kan være en konklusjon til det foregående. V. 34-36 styres av et utsagn om hensikten med Jesu komme og har en Q-parallell i luk. 12,51-53 og vv. 37-39 stiller opp vilkår for å være en Jesu disippel og har både en Q-parallell i Luk. 14,25-27 og Markus-paralleller i 8,34f og 10,29f.

V. 32f gir på en måte en konklusjon på oppfordringen i versene før til å bekjenne uten frykt. Det settes opp to muligheter, å bekjenne Ham, v. 32, eller å fornekte Ham, v. 33. Fornektelsen består her i å frasi seg fellesskap med, mens bekjennelsen er å stå for samhørigheten med. Jesus sier at forholdet til ham er utslagsgivende i Guds dom. Uttrykket ”min Far i himmelen” viser til Jesu ekslusive sønneforhold til Gud. Dette sønneforholdet innebærer at Jesus har domsfullmakt. Domsordet i v. 33 har i tillegg til Q-parallellen i Luk. 12,9 også en parallell i Mark. 8,38 og Luk. 9,26.

V. 34 vil avverge en misforståelse av Jesu oppdrag. Messias er etter jødisk forventning Fredsfyrsten, Jes. 9,6; Sak. 9,9f. Dette svarer også til mange ord i evangeliene som understreker at Jesus bringer fred, se Matt. 10,12f; Luk. 2,14; Joh. 14,27; 20,19.21. Allikevel betyr ikke dette at Jesus i ett og alt bringer fredelige forhold. Jesus bringer også ”sverd”, hvilket her må være et billedord for den spillelse i familien som er skildret i det følgende.

V. 35f er et sitat fra Mika 7,6, som også lå til grunn for skildringen av motstanden mot disiplene i v. 21f. Profeten Mika bruker dette bildet for å beskrive tilstanden i Guds folk før Gud griper inn med sin avgjørende frelse. Oppløsningen av familiebånd blir uttrykk for en dyp og alvorlig krise. Det handler om oppløste familiebånd på grunn av bekjennelse av Jesus.

V. 37f består av tre parallelt oppbygde perioder med lik avslutning: ”Den som…, er meg ikke verd.” Disse minner om setningene i Luk. 14,26.27.33. De starter også med en betingelse. Det stilles her krav til den som vil være en disippel. Uttrykket ”er meg verd” henspiller på domssituasjonen som ble tegnet i v. 32f. De to første periodene, v. 37, knytter direkte tilbake til oppløsningen av familiebånd som det tales om i de foregående versene. ”Å elske mer enn” står her om hva en gir førsteplassen og som dermed vil bli foretrukket i en valgsituasjon. Etterfølgelse innebærer et radikalt oppbrudd fra det som binder, jfr. Mark. 10,29f. Den siste av de tre parallelle periodene, v. 38, kaller til å ”ta sitt kors opp”. Uttrykket viser til skikken ved korsfestelse, der den domsfelte selv måtte bære tverrtreet til korset gjennom folkemengden. Det må bety å være villig til å ta på seg martyriet for Jesu skyld.

V. 39 er innholdsmessig en nær parallell til det foregående verset. Ordet for sjel, yuch, oversettes i No78 med ”liv”. Jesus spiller på ordets dobbeltbetydning. Det går an å miste det legemlige liv (sjelen) for Jesu skyld, men nettopp ved det vinne det evige liv. Ordet kan også forstå i overført betydning om den selvfornektelse det stadig er å følge Jesus, jfr. Matt. 16,24f.

Bildet av forfølgelse i v. 16-39 har nådd sitt høydepunkt med den dramatiske tegningen i v. 34-39 av muligheten for splittelse i den nærmeste familie og for martyrdød for disippelen.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Vi står overfor et pedagogisk problem mange steder denne dagen. Folk forventer mer av julens glede og vi kommer med et budskap om trengsler. Dessuten brukes dagen veldig ulikt rundt om i landet. For noen vil det være helt uaktuelt å bruke dagens tekster, fordi det er julens første gudstjeneste i den kirken man er i og derfor velger å bruke 1. juledag på nytt. Dette er forståelig, selv om man da mister en vesentlig del av Bibelens budskap om martyriet og etterfølgelsens pris. Andre steder, der det har vært gudstjeneste også 1. juledag, er kanskje denne dagen julens dåpsdag. En kirke full av dåpsmenigheten er en spesiell utfordring i forhold til dagens særpreg, midt i julens glede.

Her blir det viktig å prøve å få taket på sammenhengen mellom Jesu fødsel og etterfølgelsens lidelse. Etter at vi har forkynt budskapet om fred på jord, taler Jesus i dag om at han ikke er kommet for å bringe fred til jorden. Det ligger en utfordring i å få tak i sammenhengen og ikke sette de to tingene opp mot hverandre. Dagens tekst taler om at mennesker vil gå i mot hverandre på grunn av Jesus Kristus. Samtidig er Jesus Fredsfyrsten, jfr. Jes. 9,6.

Prekendisposisjoner

Sende slik som han er sendt (etter C.H. Martling)

1. – for å adlyde sannheten

2. – for å lide for sannheten

3. – for å føre til sannheten

Salmer

Salmevalget denne dagen bør preges av at vi er i juletiden, samtidig som dagen har et eget avsnitt i salmeboken, NoS 73 – 80.

Noen julesalmer har med seg lidelsens perspektiv:

NoS 42 (se v. 3) Her kommer, Jesus dine små

NoS 64 (se v. 3) En krybbe var vuggen

S97 9 Leve for Jesus, dø i hans navn – en russisk martyrhymne

Salmelister

64	321
73	46
77	74,1-3
66	74,4-7
44,1-3
44,4-6	54