TREENIGHETSTIDEN

Allehelgensdag

Tilbake            26. søndag etter pinse                                                                                                       Litteraturliste

 


1. rekkes tekster:

Jes. 49,8-10

Åp. 7,9-17

Matt. 5,1-12

 

Til dagen

Allehelgensdag har sin opprinnelse helt tilbake til 300-tallet, da man begynte å feire Alle martyrers dag, etter de store kristendomsforfølgelsene. Etter hvert ble denne feiring vanlig under navnet Alle helgeners dag, og ble, på 800-tallet, en felles feiringsdag for alle de helgener som ikke hadde noen egen dag. Dagen ble feiret 1. november. På 1000-tallet la man en dag til minne om alle døde, Alle sjelers dag, på dagen etter, 2. november. Merkelig nok overlevde Allehelgensdagen reformasjonen. Man forsto nå dagen som alle de hellige, salige, troende dødes dag. I 1770 ble dagen lagt til første søndag i november. I dag oppfatter de fleste denne dagen som alle dødes dag. Mange steder kommer mennesker i store mengder til kirkegårdene for å legge kranser på gravene og tenne lys. Mange menigheter sender ut invitasjon til alle pårørende, som har mistet en det siste året, til å komme og delta på gudstjenesten denne dagen. I forbindelse med gudstjenesten leses navnet på de døde opp. Her står vi ved en vanskelig balansegang, der mennesker kommer med sin sorg og savn til kirken for å minnes sine kjære, på en dag som fortsatt i kirkeåret har det preg den fikk ved reformasjonen, som alle de hellige, salige, troende dødes dag.

Tekstene taler denne dagen om hva salighet dypest sett er etter sitt innhold. I kollektbønnen ber vi om å få kraft til å følge etter dem som har gått foran og ”fullført løpet og bevart troen”.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 3 ptwcoi - fattig

Dette svarer det hebraiske ani, som har en videre betydning enn vårt begrep ”fattig”. Grunnbetydningen er ”svak, hjelpeløs” og det kan gå på sosial og økonomisk nød, 2. Mos. 22,25; 5. Mos. 15,11; Jes. 3,14f, men kan også brukes av den bedende israelitt om hans hjelpeløshet overfor Gud, Sal. 40,18; 86,1. Da viser det oftest til avmakt overfor fiender, sykdom eller syndeskyld. Det beskriver menneskets grunnleggende avhengighet av Gud. Ordet kan ut fra dette også bety ”ydmyk” som positiv, religiøs egenskap, Sal. 18,28; Sak. 9,9; Sef. 3,12.

Eksegese

Dagens tekst er en del av Bergprekenen, Matt. 5-7, og den er den første av fem store taleavsnitt hos Matteus (mer om Matteusevangeliet finner du her). Talen har en viktig funksjon, der den står i begynnelsen av Jesu virke. Bergprekenen gir en presentasjon av Jesu budskap og sammenfatter det grunnleggende i hans undervisning om Guds rike og om hva det vil si å være en disippel. Etter en rammebemerkning om situasjonen, 5,1-2, kommer saligprisningene, 5,3-12, og danner en innledning til talens tema; disiplene som er jordens salt og verdens lys, 5,13-16. Dette utfoldes videre gjennom talen, først ved omtalen av deres forhold til Loven, 5,17-19 og så videre. Bergprekenen har paralleller i Luk. 6,20-49, Sletteprekenen. Matt. 5,3f.6.11-12 har paralleller i Luk. 6,20-23, en del av Sletteprekenen.

V. 1-2 er innledningen til hele Bergprekenen. Her settes rammene for prekenen. Talen holdes på et ikke navngitt fjell. I GT er fjellet stedet for Guds åpenbaring, jfr. 2. Mos. 19; 1. Kong. 19,11-13. Matteus bruker også fjellet som stedet for de særskilte åpenbaringene av Messias, jfr. Matt. 17,1-13; 28,16-20. Folket er til stede, sammen med disiplene, som er de egentlige adressatene for prekenen. Jesus setter seg og dette svarer til at rabbinerne vanligvis satt når de underviste. Jesus er her i en typisk læresituasjon. Disiplene, er som gode elever, samlet rundt ham. I Bergprekenen finner vi flere ord som er typiske disippel-ord, som ikke kan være talt til folkemengden, se 5,11f og 5,13-15. Dette gjør at vi her ikke bare har en første presentasjon av hvordan Jesus forkynte evangeliet om riket og underviste disiplene om Guds vilje, men samtidig peker talen framover mot kirken, hvor disippellivet skal leves i lydighet mot den oppstandne Herre Jesus Kristus.

Saligprisningene, 5,3-12, er skrevet i en kjent stilform fra GT. En saligprisning er nærmest en gratulasjonsformel, som ofte kan fungere som en velsignelse eller lovprisning, se Sal. 32,1f; 33,12. Saligprisningen kan brukes i visdomssammenheng og har da gjerne et formanende sikte, se Sal. 112,5; Ordspr. 14,21. En saligprisning kan også uttrykke trøst, se Sal. 94,12; Job 5,17; Luk. 14,15; Åp. 19,9. Saligprisningene i Bergprekenen har sitt klare særpreg i forhold til den tradisjonelle stilformen. Vi finner ingen andre tekster der så mange saligprisninger er stilt sammen og utgjør en enhet. Dessuten er det sjelden at saligprisninger avsluttes med en begrunnende setning slik som her, ”for …”. Alle disse ettersetningene viser til den eskatologiske frelse, mens den egentlige saligprisningen beskriver hvem som får del i frelsen. Matteus bruker 3. person flertall i de 8 første saligprisningene, mens den siste står i 2. person flertall og vender seg direkte til tilhørerne. I Sletteprekenen hos Lukas finner vi 4 saligprisninger, Luk. 6,20-23 og de er alle formet i 2. person som tiltale. Formen er hos Lukas knappere og rekkefølgen er en annen. Hos Lukas følges saligprisningene av 4 korresponderende ve-rop. Slik stiller han opp de fattige og forfulgte disiplene mot de rike, mette, leende og vel ansette. Selv om budskapet hos Matteus og Lukas blir forskjellig gjengir de begge Jesu forkynnelse.

Alle saligprisningene taler om Jesu disipler og vi må hele tiden se på dem som en helhet. V. 3 omtaler de fattige, se ovenfor til ordets betydning. Her viser tillegget ”i ånden”, tw pneumati, at ”fattig” må forstås i en billedlig eller overført betydning. Overfor Gud kan vi ikke bli annet enn tiggere, avhengige av hans rikdom og hans hjelp. Omskrivingen i NO78 av ”fattige i ånden” til ”fattige i seg selv” er treffende for betydningen. Vi finner bakgrunnen for saligprisningen av de ”fattige” og de ”sørgende” (v. 4) i Jes. 61,1f. Denne teksten ble oppfattet både som et løfte om politisk frigjøring fra Israels nasjonale fiender og som et løfte om en omfattende, eskatologisk frelse for hele folket. Jes. 61,1f klinger med også i andre tekster som representerer Jesu frelsesbudskap, se Jesu programtale i Nasaret, Luk. 4,18 og svaret til Døperen, Matt. 11,5. Teksten har helt tydelig vært en nøkkeltekst i Jesu budskap om Guds rike og hans forståelse av seg selv. Når Jesus taler om de ”fattige i ånden” mener han de mennesker som forstår sin hjelpeløshet og avhengighet av Jesus og kommer til ham. Det er disse som har del i Guds rike. Himmelriket brukes her konkret om frelsens ”område” og frelsens gave.

V. 4 viser også til frelsesløftet i Jes. 61,1f. De sørgende er de som lever i sorg og lidelse, men må ikke forstås snevert, uten omfatter også de som sørger over ondskapens, lidelsens og dødens makt i verden og i seg selv. Begrunnelsen for hvorfor de sørgende er salige er at de skal trøstes. Her brukes passivformen for Guds egen gjerning. Det er han som skal bringe trøsten, jfr. Åp. 21,4. I GT er trøsten et uttrykk for Guds frelse, se Jes. 40,1; 66,13.

I noen gamle tekster kommer saligprisningen av de ”tålsomme”, v. 5, foran den av de sørgende, v. 4. Dette kan ha sammenheng med at det hebraiske ani, kan brukes både for ”fattig” og ”tålsom”. Det greske praeiV, brukes alltid om tålmodighet eller ydmykhet som positiv egenskap, jfr. Sak. 9,9 og Matt. 21,5. De ”tålsomme er de som ikke tenker høyt om seg selv og som ikke pukker på sine krav. Denne tredje saligprisningen bygger på Sal. 37,11. Salmen handler om hvem som skal få bo i ”landet”, lik Israel som det lovede land. ”Arve” ble ofte brukt om at landet ble tatt til odel og eie i kraft av Guds eget løfte, Sal. 37,29, men kan også brukes om den frelse de utvalgte skal ”arve” i oppfyllelsestiden, Jes. 61,7; 65,9; Matt. 25,34; 1. Pet. 1,4; Hebr. 9,15. Her i saligprisningen handler det om et tilsagn om å arve jorden, thn ghn. Løftet får her et universelt perspektiv, og det dreier seg om den nyskapte jord. Det bibelske håp er at himmelen skal komme til oss på den nyskapte jord, Åp. 21,1-5.

Allerede i GT finner vi at sult og tørst, v. 6, kan brukes som bilder på lengselen etter Gud og hans frelse, Am. 8,11; Jes. 55,1. Den ”rettferdigheten” de lengter etter er ikke den personlige rettferdighet som tilregnes syndere for Jesu skyld eller rett liv. Det handler ikke her om en menneskelig dyd, men om Guds frelsesgave. ”Rettferdigheten” beskriver den nye tilstand Gud oppretter. Allerede i Jes. 51,6.8; 56,1; 61,10 ser vi at rettferdighet og frelse hører sammen. Når Messias kommer og frelsesløftene oppfylles, skal all verdens urett avskaffes og de forurettede igjen hjelpes til sin rett. Liksom de tre foregående saligprisningene taler også denne om mennesker som mangler noe, ikke om mennesker som har gode egenskaper. De fire første saligprisningene er paradoksale, i sin spenning mellom den ”negative” beskrivelsen av frelsesmottakerne og den store gaven som tilsies dem. Her er det vissheten om at Gud griper inn, at Gud er god, at Gud holder sine løfter som er grunnlaget for håpet. Den store gaven, Guds rike, gis uten betaling.

I v. 7 kommer den femte saligprisningen, og nå skjer en forandring i hvordan de som prises salige beskrives. Først er det de barmhjertige. Å være barmhjertig betyr å ha medynk med, å kunne føle sammen med andre i deres smerte og savn. Det handler om ord, holdning og handling i tillegg til følelser og inkluderer viljen til å tilgi når andre har gjort urett. Den saligprisningen må forstås i lys av liknelsen i Matt. 18,21-35 om den ubarmhjertige tjeneren. Der er tanken at vår skyld overfor Gud er så stor at vi ikke kan betale tilbake noe. Gud tilgir uten grenser og derfor skal også vi tilgi hverandre. Barmhjertighet er Guds egenskap, 2. Mos. 34,6; Sal. 103,8, og Guds barn skal ligne ham. De barmhjertige er altså salige fordi de har fått noe av Gud og reflekterer hans godhet.

Den neste saligprisningen bygger på Sal. 24,3-4, der det er spørsmål om hvem som får adgang til Jerusalem. I saligprisningen, v. 8, dreier det som å se Gud i fullendelsen, i Guds rike, jfr. 2. Kor. 5,7; 1. Joh. 3,2; Åp. 22,4. Det ”rene hjerte” står som et uttrykk for det hele, udelte sinn overfor Gud. Hjertets renhet stilles opp mot den rituelle kultiske renhet. Menneskets indre er i seg selv ondt og urent, Matt. 15,18f og derfor er også hjertets renhet dypest sett en Guds gave, Joh. 15,3.

I den sjuende saligprisningen, v. 9, er det de som skaper fred som prises salige. Å skape fred er en oppgave i små og nære forhold og i samfunnet som helhet. Igjen er det en av Guds egenskaper som trekkes fram, han er fredens Gud og vil fred blant menneskene, 3. Mos. 26,6. Evangeliet er at Gud skaper forsoning og gir fred mellom seg og menneskene, Rom. 5,11; 2. Kor. 5,18-20; Ef. 2,14f. De som skaper fred skal ”kalles Guds barn”, ja de får den høyeste stilling et menneske kan få.

I v. 10 er det de som blir forfulgt for rettferdighets skyld som prises salige. ”For rettferdighets skyld” handler om at de forfulgte har rett overfor sine forfølgere, at de lider med urette. Denne saligprisningen brukes i 1. Pet. 3,14 og ligger til grunn for 1. Pet. 2,20. Disiplene må være forberedt på å dele Jesu skjebne. Tilsagnet om himmelriket knytter tilbake til v. 3 og de 8 saligprisningen rammes inn av dette løftet. De fire første saligprisningene var rettet mot mennesker i mangel og nød, og de fire siste taler om gode egenskaper. Grunntanken i de siste er at Guds barn skal ligne sin Far og at disiplene skal ligne sin Mester.

Den niende og siste saligprisningen, v. 11f, tolker den åttende og anvender den på disiplene. Her beskrives forfølgelsen og det legges vekt på den motstand de vil møte i ord og onde rykter. I parallellen i Lukas nevnes også utstøtelse og det brukes sterkere ord, Luk. 6,22. Forfølgelsen sies å skje ”for min skyld”, hvilket er et tydelig uttrykk for det forpliktende forhold til Jesus som ligger bak alle saligprisningene. I v. 12 oppfordres disiplene til glede og fryd, fordi at motgangen ikke er et tegn på at Gud har forlatt dem. De kan se fram til en stor lønn i himmelen. ”Lønn i himmelen” er Guds frie nådegave.

Saligprisningene gir i kortfattet form svar på spørsmålet: ”Hvem kommer inn i Guds rike?”.

 

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Som tidligere nevnt har denne dagen en vanskelig balansegang. Det er mulig å kombinere disse to sidene uten å gjøre vold på noen av dem. Vi kan minnes de som har gått bort det siste året og samtidig tale til mennesker i dag om viktigheten av å holde fast ved troen, slik at vi kan leve og dø i Herren, Jesus Kristus. Enten man velger å legge minnedelen av gudstjenesten helt i starten, ja kanskje til og med før første salme eller om man velger å legge den til kunngjøringene er det viktig å følge opp med en bønn for oss som enda lever, f. eks. ”Herre, lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet” (etter Salme 90,12).

Nattverd hører med denne dagen, og la ikke hensynet til de pårørende stoppe det. Flere steder opplever man at mennesker som aldri ellers kommer til kirken eller går til nattverd, gjør det denne dagen. Bruk muligheten til å komme til menigheten med nattverden og bruk intinksjon, prest og medhjelper kan stå midt i kirken eller i koråpningen og menigheten får komme vandrende fram og ta imot brød og vin.

Prekendisposisjoner

 

Salmeforslag

NoS 844/845 – I himmelen, i himmelen

     v. 7 Forlat vår synd, forny vårt mot og ta imot vår ånd.

 

Salmelister:

272

247

244

272

 

244

244

 

244,1-2

 

398

203

875

247

 

419

247

419

419,1-2

 

863

 56

620

 

 

858

 

529

858

 

 

 

858