TREENIGHETSTIDEN

25. søndag etter pinse

Tilbake            Domssøndagen/Siste søndag i kirkeåret       26. søndag etter pinse                                     Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

Dan. 12,1-3

1. Kor. 15,42-49

Joh. 6,37-40

 

Til dagen

Med 25. søndag etter pinse begynner en rekke søndager som har et eskatologisk preg. Det er vanskelig å skille dem fra hverandre. I dag møter vi en kollektbønn som taler om håpet i døden og frelsen i dommen, mens tekstene taler mer direkte om legemets oppstandelse. Overskrift for denne dagen kan være De dødes oppstandelse.

Teksten fra Daniel taler om trengselstid, forut for frelse og de dødes oppstandelse, enten til evig liv eller til ”skam og evig avsky”. Epistelteksten er hentet fra oppstandelseskapitlet i det første brevet til Korint og taler også om de dødes oppstandelse. Gjennom evangelieteksten møter vi Jesus som kommer til oss med en vennlig innbydelse til livet, det evige liv.

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Kapitel 6 hos Johannes er en godt avgrenset enhet som handler om temaet Jesus som livets brød. Innplasseringen i evangeliet som helhet er vanskelig å forstå, da dette kapitelet bryter inn i diskusjonen mellom Jesus og jødene i Jerusalem i forbindelse med jødiske høytider. Kapitlet starter noe plutselig uten at det står noe om at Jesus forlot Jerusalem. Samtidig har kap. 2-4 forberedt oss på Jesu reiser til Galilea, der han gjør ulike tegn. Hele kap. 6 kan oppfattes som et konkret bevis på at det Moses skriver også handler om Jesus, i motsetning til det som antydes i 5,46. Det kan virke som om Johannes ønsker å plassere nattverden inn i en annen sammenheng enn det gamle jødiske påskemåltidet. Ved allerede her ved Galileasjøen å henspille til nattverden, som det virkelige livets brød fra himmelen setter han det i kontrast til dets gammeltestamentlige forbilder.

Kapitlet starter med et under, Jesus metter 5000, vv. 1-15. Deretter fortelles om hvordan Jesus gikk på vannet, vv. 16-21, før det kommer en lang diskusjon med bakgrunn i underet dagen før, der Jesus har gitt mat til folket. Diskusjonen mellom folket og Jesus handler om livets brød, vv. 22-59. Kapitlet avsluttes med en beskrivelse av disiplenes reaksjon, vv. 60-71.

Samtalen mellom Jesus og folket kan deles i fire deler, vv. 25-27, beskriver hvor viktig det er å søke Jesus, som gir evig liv, vv. 28-40 tydeliggjør, på bakgrunn av mannaunderet, hvordan Guds verk utføres hos de som tror på Jesus som Guds brød fra himmelen, vv. 41-51 viser hvordan Jesus er brødet fra himmelen og til slutt tar vv. 52-59 opp henvisningen til nattverden.

De to underne, Jesus som metter 5000 og Jesus som går på vannet, har sine motsvarigheter hos synoptikerne, jfr. Mark. 6,30-44 par og Mark. 6,45-52 par. Hos både Markus og Matteus følger de to underne rett etter hverandre akkurat som her hos Johannes. Kravet på tegn, Joh. 6,25-34, finnes også i Mark. 8,11-13. Talen om brøde i Joh. 6,35-59 har et visst motstykke i Mark. 8,14-21. Peters bekjennelse finner vi i Joh. 6,60-69 og Mark. 8,27-30 og også hentydningen til Jesu nært forestående lidelse finner vi i Joh. 6,70f og i Mark. 8,31-33. Det kan virke sannsynlig at Johannes har hatt Mark. 6,30-52 og 8,11-33 foran seg. Hvorvidt Johannes har hatt Markusevangeliet foran seg, eller om han har brukt de samme bakenforliggende tradisjonene er ikke så enkelt å vite. Det finnes imidlertid flere liknende sammenhenger mellom Johannes og Markus, hvilket kan tyde på at Johannes har kjent til evangeliet etter Markus.

Dagens prekentekst er fra den andre delen av samtalen mellom Jesus og folket, vv. 28-40, som handler om Guds verk og brødet fra himmelen. Johannes fører samtalen videre fra det at Jesus har oppmuntrer folket til å arbeide for den mat som består, v. 27, til et spørsmål fra tilhørerne om hva de så skal gjøre for å gjøre de gjerninger Gud vil, v. 28. Det blir tydelig at folket ikke har forstått noe, og Jesus kommer med det overraskende svaret ”å tro på ham som Gud har sendt”. Jesus påviser at mannaen i ørkenen var brød fra himmelen, fra Gud og at han selv er livets brød, v. 35. I v. 37-40 fortsetter Jesus sin åpenbaringstale, etter å ha blitt avbrutt av hans egen kritikk mot tilhørerne.

V. 37 viser først til hvordan Faderen gir de troende til Jesus. Johannes understreker helheten de troende hører inn i gjennom sin ordbruk (pan o - alt som/alle som). Det er en kollektivisme.

Videre handler det om forholdet mellom Faderen og Jesus, v. 38, og på den andre siden om de troendes forhold til Jesus og Faderen, vv. 39f.

Tankegangen i v. 38, om at den som er sendt gjør dens vilje som har sendt ham, finner vi også i det som ble sagt i Joh. 5,30, ”Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Jeg hører, og etter det dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg.”.

I v. 39f kommer en ny påstand, som for så vidt er forberedt tidligere i evangeliet, jfr. Joh. 3,16ff, der det ble sagt at de som tror ikke blir dømt men får evig liv. Denne tankegangen utvikles videre i hyrdens omsorg for sine, jfr. Joh. 10,28f. I Jesu avskjedstale gis et konkret bevis på at det bare er en eneste som er tapt av de som er kommet til Jesus og det var han som var ment for det, Joh. 17,12. Denne tanken om at ingenting skal gå tapt og at de troende skal få evig liv tydeliggjøres gjennom at Jesus skal la dem oppstå på den siste dag. I v. 40 understreker Johannes at den som ”ser og tror” skal få evig liv. Sammen med ordet tro får ordet se en dypere mening i det å ”se på dypet”.

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Livet selv er synlig (etter C H Martling)

-         livet fra Gud ble synlig i Jesus Kristus

-         livet i Gud blir synlig for den som ser Jesus Kristus

-         livet hos Gud skal bli synlig for den som tror

 

Salmeforslag

NoS 644 – Jesus, når jeg nu skal knele

v. 3 ”Den som hen til meg vil komme,

støter jeg slett ikke ut.”

NoS 866 – Nå er livet gjemt hos Gud