TREENIGHETSTIDEN

Domssøndagen

Tilbake Neste søndag Litteraturliste

2. rekkes tekster:

Jes. 51,11-15

Åp. 22,12-17

Matt. 25,1-13

Til dagen

Se hovedsiden

I år avslutter vi kirkeåret med å lese en del av epilogen i Bibelens siste skrift. Det gir perspektiver framover, samtidig som det er en avslutning av et skrift. Bibelen stoppet ikke med at den var ferdig skrevet. Livet slutter ikke med Domssøndagen. Det går videre. Vi vil i år, 2004, møte enda en tekst fra Johannes Åpenbaring som prekentekst og det på 2. søndag i advent, adventssøndagen som taler om forventningen innfor Herrens komme. Da er det en tekst fra bokens prolog, Åp. 1,4-8.

Åp. 22,12-17

(Prekentekst 2004)

Oversettelse og tekstkritikk

v. 14 - ina estai h exousia autwn epi to xulon thV zwhV

”så de har rett på livets tre”

Eksegese

Åp. 22,6-21 har form som en epilog til hele skriftet. Denne epilogen består av et antall løst sammenhengende uttrykk. Det er vanskelig å være helt sikker på hvem som taler, selv om det bare er på overflaten, for til slutt hører vi Kristi stemme, som enten er blitt gjengitt av engelen eller av profeten. Avsnittet består av to hovedtemaer, bokens ekthet som en guddommelig åpenbaring og den nært forestående enden. Likhetstrekkene mellom prologen og epilogen er flere, begge steder vises til at boken er en genuin profeti, 1,3; 22,6.9-10.18-19 av en profet som har fått en oppgave, 1,1.9-10; 22,8-10. Boken skal bli lest i kirkene, 1,3.11; 22,18 for å oppmuntre de troende, 1,3; 22,7.12.14. Dette styrker tanken om at prologen kan være den del av boken som er blitt skrevet sist, og slik er blitt influert av epilogen.

Etter ord om Jesu nære gjenkomst og styrking av bokens ekthet, kommer vi inn i v. 12. Der annonserer Jesus igjen, jfr. v.7, sitt nært forestående komme. Til forskjell fra tidligere blir saligprisningen erstattet med et løfte om belønning. Basert på hva hver enkelt har gjort skal Jesus lønne hver person. Denne tanken på belønning basert på gjerning møter vi flere steder gjennom Bibelen, jfr. Jer. 17,10; Rom. 2,6; 1. Pet. 1,17 (se også Ordspr. 24,12; Jes. 59,18; 2. Kor. 11,15; 2. Tim. 4,14; Åp. 2,23; 18,6; 20,13). I v. 13 identifiserer den oppstandne Jesus Kristus seg som Alfa og Omega, tidligere i Åpenbaringen er det Gud som har identifisert seg som det, se 1,8; 21,6. Tidligere har Jesus brukt ”den første og den siste” på seg selv, 1,17; 2,8. Betydningen av de tre begrepsparene er lik, navnene plasserer ham utenfor skaperverket. Kristus er ikke bundet av tid og siden Faderen og Sønnen er ett, er Guds egenskaper også Kristi egenskaper. Så i v. 14 kommer saligprisningen, det er den syvende og siste. De som har vasket sine klær, altså de som har holdt fast ved å nekte å etterkomme befalingen fra dyret. I 7,14 er de som er kledd i hvite klær ”de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod”. Der står verbet ”vasket”, plunw, i aorist (eplunan), og angir på den måten en handling som skjer ved et spesielt tidspunkt, mens her i 22,14 er partisippen ”de som vasker” i presens (plunonteV), og angir slik en kontinuerlig handling. Dette minner om Jesu påbud til Peter i Joh. 13,10, om at en person som er badet bare trenger å få vasket føttene. Disse som har rene klær er salige i det at de får rett på livets tre (se ovenfor) og får evig liv. Å ”gå gjennom portene inn i byen” uttrykker det samme. Byen representerer Guds og de frelstes evige bolig, mens livets tre symboliserer udødelighet. I v. 15 omtales så de som ikke har rett på livets tre, de som blir stående utenfor. Listen over hvem dette gjelder, består av seks (eller sju, dersom den siste anses for å være to ulike) grupper og fem av disse finnes også i den noe lengre listen i 21,8, over de som ”skal være i sjøen som brenner med ild og svovel”. Paulus har en lenger liste over mennesker som ikke vil arve Guds rike i 1. Kor. 6,9-10 – ”de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn”. En kort, mer generell liste finnes i Åp. 21,27 over dem som blir utestengt. Selv om det i v. 15 blir sagt at disse er utenfor, betyr ikke det at de skal bo like utenfor den himmelske by. Det er kontrasten mellom velsignelsen for det troende og ødet til de onde som blir beskrevet, de troende er hos Gud, de onde er utenfor dette fellesskapet. Termen ”hund” er brukt i Skriften for forskjellige typer av urene og onde personer. I 2. Mos. 23,17-18 betegner termen en mannlig kultprostituert. Hos jødene på Jesu tid ble det brukt om hedningene, Matt. 15,22ff, mens Paulus i Fil. 3,2 bruker det om de som holder fast ved jødiske skikker, slik som omskjærelse. Trollmenn, de som driver hor, drapsmenn, avgudsdyrkere og alle som elsker løgn skal være utestengt sammen med hundene. Disse har blitt som sin leder, Satan, ”som forfører hele verden”, Åp. 12,9; se også 13,13-15; 16,14. Vers 16 begynner med at engelen, som har guidet Johannes, nå viser seg som Jesus selv, det er til Kristi engel at åpenbaringen er blitt delegert. Her brukes 2. person flertall, umin, hvilket indikerer at budskapet ikke er for bare Johannes, men for hele kirken, taiV ekklehsiaiV. Jesus identifiserer seg selv som ”Davids rotskudd og ætt”, ja han er oppfyllelsen av løftet hos Jesaja, Jes. 11,1.10; jfr. Rom. 1,3. Tidligere i Åpenbaringen betegnes han som ”løven av Juda stamme, Davids rotskudd”, Åp. 5,5. Her stopper ikke Jesus med denne beskrivelsen, men kaller seg også for ”den klare morgenstjerne”. Profet Bileam sier at ”en stjerne stiger opp fra Jakob”, i 4. Mos. 24,17. Stjernen er en kjent symbol i jødiske skrifter for den ventede Davidskongen. Morgenstjernen er et løfte om at nattens lange trengselstid er over og at den nye eskjatologiske dagen nå vil gry. Vers 17 består av fire invitasjoner. Det er mulig å tolke de to første som oppfordringer til Kristus om hans gjenkomst og de to siste som en invitasjon til verden om å komme og ta imot livets vann. Allikevel er det mer trolig at den første delen bør tolkes på samme måte som den andre, som en invitasjon til leserne om å komme. Ånden, pneuma, er Den Hellige Ånd og bruden, numfh, er kirken, Åp. 21,2.9. Det er kirkens vitnesbyrd styrket av Den Hellige Ånd, som fortsetter den store evangeliseringen. De som hører og tar imot invitasjonen, gjentar den for stadig nye, som tørster etter livets vann. Det er overveid av Johannes at han her spiller på Jesaja 55,1 (”Hør, alle som tørster …”), jamfør også Joh. 7,37. Invitasjonen vil gjentas helt til historien endelig passerer inn i evigheten.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

NoS 542 – Guds menighet er jordens største under

v. 3 – Er natten lang, er kampen full av kvaler,

som morgenstjernen lyser løftet klart.

Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel,

men kjemp frimodig – se, jeg kommer snart!