TREENIGHETSTIDEN
4. søndag i
treenighetstiden
1.
rekke
Hjem 4. søndag i
treenighetstiden – hovedside
Mark. 10,17-27
Oversettelse og tekstkritikk
v. 19 mh aposterhshV - bedra
Sinaiticus, Alexandrinus (A) og D
sammen med flere andre har med dette, mens blant andre Vaticanus*
(B*) utelater det. Siden dette er et bud som ikke står blant de ti bud,
er det mer sannsynlig at en forfatter vil utelate det enn at han vil ta det
med. Det taler for at det er opprinnelig.
v. 23 duskolwV - vanskelig
Adverbet
forekommer bare her og i parallelltekstene i NT.
v. 24 estin /estin touV pepoiqotaV epi crhmasin
Sinaiticus, Vaticanus og noen til har
den første kortere varianten, mens Aleksandrinus,
D og flertallet av tekster har den lengre varianten. Til tross for det er den
kortere å foretrekke å regne som den opprinnelige, da den lengre er
et tydelig forsøk på å gjøre utsagnet mindre
drastisk.
Eksegese
Dagens tekst er en
del av et større avsnitt, 8,22-10,52 som nesten bare handler om Jesus og
disiplene, med to unntak, 10,1-9, hvor Jesus debatterer med fariseerne om
skilsmisse og 10,17-22, hvor Jesus tilbyr en rik mann plass i Guds rike. Dette
siste avsnittet munner ut i en samtale mellom Jesus og disiplene, 10,23-31. Det
store avsnittet begynner og slutter med to under, der Jesus helbreder blinde,
og mellom dette taler han tre ganger om sin lidelse og død, 8,31; 9,31;
10,32-34. Alt dette skje mens Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem.
Underfortellingene er nært knyttet til Jesu spørsmål til
disiplene tidligere i 8,17-18: ”Har dere så harde hjerter? Dere har
øyne – ser dere ikke? Dere har ører – hører
dere ikke?” Jesus underviser disiplene i denne delen av evangeliet.
Dagens tekst er et
av de to unntakene pluss første del av den påfølgende samtalen
med disiplene, 10,17-27. Vi finner paralleller i Matt. 19,16-30 og Luk.
18,18-30 til hele perikopen Mark. 10,17-31. Perikopen kan deles opp i tre
deler, vv 17-22, vv 23-27
og vv 28-31. Selv om disse tre delene kan
fremstå som tre frittstående deler er det en sammenheng mellom dem.
Den første virker ufullstendig uten noen kommentar fra Jesus etter at
den rike mannen går bedrøvet bort. Samtidig står innholdet i
vv. 23-27, med disiplenes overraskelse og forvirring
og høydepunktet i v. 27 veldig godt til helheten at det er trolig
å anta at disse to avsnittene har hørt sammen allerede i tidligere
tradisjon. Derimot er sammenhengen mellom den andre og den tredje delen
annerledes, da den tredje delen er mulig å fjerne, slik vi altså
opplever i tekstrekken hos oss. Det er mulig at vv.
28-31 i utgangspunktet har vært en uavhengig perikope som Markus har
knyttet sammen med avsnittet foran på grunn av likhet i tematikk.
Når versene nå er plassert her gir de en kontrast til den rike
mannens vurdering av egen rikdom satt opp mot evig liv og disiplene som hadde
gitt opp alt for Jesu sak
v. 17 starter med
tids og stedsangivelse. Nå er det oppbrudd. Jesus og disiplene
gjør seg klare for å reise videre, men før de kommer seg ut
på veien kommer en mann løpende. Det er tydelig at dette er en
mann som er ivrig etter å møte Jesus. Vi får også vite
at mannen faller på kne for Jesus. Her uttrykker nok det først og
fremst en oppriktig bønn og respekt, selv om det også kan ses som
hensiktsmessig å falle på kne nettopp foran Jesus, Guds
Sønn. Mannen tiltaler så Jesus som ”Gode mester” og
stiller så sitt spørsmål. På gresk er det å
adressere noen som agaqe vanlig, men blant jøder var det ikke slik. I
GT er det bare Gud som karakteriseres som god (tob),
uansett om det er som moralsk god eller i mer begrenset mening som
”snill”. Samtidig brukes ordet innimellom også om menn i GT
og Jesus bruker det selv, jfr. Matt. 12,35 par. Her er det nok å anta at agaqe ikke kan beskrives som konvensjonell. Det er noe ekstraordinært.
Spørsmålet er det som virkelig betyr noe, ”hva skal jeg
gjøre for å få det evige liv?”.
Jesus begynner med
å ta tak i tiltalen, ”gode mester” i v. 18, og stiller
spørsmål ved mannens bruk av ordet ”god”. Hos Matteus
har både mannens spørsmål og Jesu svar blitt forandret,
sannsynligvis på grunn av at man har opplevd det som står hos
Markus som problematisk. Her er det viktig å ha klart for seg hvordan
Jesus så på seg selv og sitt forhold til Gud. Jesus ser ikke
på sin godhet som oppnådd på menneskelig vis. Han har sin godhet
fra Gud, Faderen, jfr. Joh. 5,19, ”Sønnen kan ikke gjøre
noe av seg selv,”. Jesus retter oppmerksomheten bort fra seg selv og mot
Gud.
Først
deretter tar Jesus tak i mannens spørsmål og da viser han til at
mannen kjenner budene, v. 19. Også her retter Jesus oppmerksomheten mot
Gud. De ti bud er svaret på mannens spørsmål. De er enkle
nok, men vanskeligheten ligger ikke i å forstå dem, men i å
gjøre dem. Disse er veien til evig liv, ikke fordi man når evig
liv gjennom å holde dem, men fordi han hvis han virkelig prøver
å holde dem, vil forstå sin egen manglende evne til å
oppnå evig liv og være mottagelig for å ta imot Guds rike som
et lite barn, jfr. Mark. 10,13-16. Jesus nevner her bare bud fra den andre tavla
på grunn av at det er en manns lydighet til den første tavla som
må være grunnlaget for hans lydighet for den andre.
I v. 20 taler
mannen igjen og svarer Jesus at han har holdt dette fra han var ung. Svaret
viser at mannen ikke har forstått vanskeligheten med budene og heller
ikke tatt dem virkelig seriøst.
Vi får i v.
21 vite at Jesus får mannen ”kjær”. Gjennom sin
naivitet viser mannen at han har stort behov for Jesus og nettopp dette har nok
rørt Jesus her. Det er rimelig å anta at agapan her uttrykker en sorts kjærlighet som viser seg
gjennom å hjelpe en annen. For Jesus er det klart at mannen må se
sitt eget behov og han vil prøve å gjøre ham oppmerksom
på dette. Jesus forteller så mannen at en ting mangler ham, og
prøver på den måten å få mannens oppmerksomhet
over på det som er viktig. Fortsettelsen er radikal, der mannen får
beskjed om å selge alt og gi til de fattige. Det er viktig å se at
dette er et råd som Jesus gir til en person i en spesiell situasjon,
dette er ikke noe generelt bud. Jesus prøver å få mannen til
å kvitte seg med det som hindrer ham i å se Gud og sitt eget behov
for Gud, sin egen nød. Denne handlingen vil føre til at mannen
får en skatt i himmelen, sier Jesus videre. Dette innebærer ikke at
han kan opptjene en skatt i himmelen gjennom å selge alt han eier og gi
til de fattige, men ved å handle på Jesu ord, vil mannen kunne vise
til tro på Gud og sin avhengighet av Gud, og derigjennom få en
skatt i himmelen. Jesus stopper ikke der, men oppfordrer også mannen til
å følge ham, altså til å vie sitt liv til Gud.
Invitasjonen kjenner vi igjen fra tidligere kallelser, jfr. Mark. 1,16-20;
2,13-17; 3,13-19.
I v. 22 blir vi
fortalt hva mannen nå gjør. Han går bort. Han elsket sine
eiendeler så høyt at han ikke klarte å skille seg med dem.
Samtidig ligger det et håp i at det blir beskrevet at han var
”bedrøvet”. Jesu ord har tydeligvis nådd inn, men vi
får ikke vite noe om hva som skjedde videre med mannen, om han eventuelt
senere kom til tro.
Jesus henvender
seg så til disiplene, v. 23. Han taler om hvor vanskelig det er for en
som er rik å komme inn i Guds rike. Hans holdning overfor den rike, slik
den kommer til syne i dette vers er oppsiktsvekkende frisk. Han verken
begjærer deres rikdom eller hater dem. Her viser Jesus medlidenhet med
dem. De rike er spesielt utsatt på grunn av sine eiendeler og i
møte med Guds rike er dette et stort handikap.
Disiplene blir
forskrekket over det Jesus sier, v. 24. Dette stopper ikke Jesus. Han
fortsetter og er enda mer drastisk, ved å fortelle at det er vanskelig
å komme inn i Guds rike, uten å koble utsagnet opp mot en spesiell
gruppe, slik han gjorde i verset foran. Jesus fortsetter med et minst sagt
humoristisk eksempel, v. 25, på det umulige, med utsagnet om kamelen og
nåløyet. Dette er et bilde vi lett kan se er umulig å
få til.
Reaksjonen fra disiplene
lar ikke vente på seg, v. 26. De blir selvfølgelig enda mer
overrasket/forskrekket, og spør hva som da skal til for å bli
frelst. Jesus ser på dem, embleyaV, jfr. v. 21,
der han ser på den rike mannen. Svaret fra Jesus som nå
følger er nøkkelen til å forstå hele avsnittet, vv. 17-27. For å oppnå evig liv, for å
komme inn i Guds rike, for å bli frelst er det bare en ting som trengs og
det er det samme for alle mennesker, enten vi er rike eller fattige. For alle
mennesker er det umulig, vi trenger alle Gud for å komme inn i Guds rike,
for å bli frelst. Gud kan gjøre det umulige mulig for oss.
Spørsmålet er om vi tar det imot, jfr. Mark. 10,13-16.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Prekendisposisjoner
Det siste skrittet
(etter C.H. Martling)
1.
Noen ganger
mangler bare det siste skrittet
2.
Det siste
skrittet er det vanskeligste
3.
Det siste
skrittet er det viktigste
Salmeforslag
Salmelister
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|