TREENIGHETSTIDEN
4. søndag i
treenighetstiden
3.
rekke
Hjem 4.
søndag i treenighetstiden – hovedside
Matt. 9,35-38
Oversettelse og tekstkritikk
Eksegese
Vi er i
begynnelsen av det andre store taleavsnittet hos Matteus, Matt. 9,35-11,1. Her
møter vi Jesu utsendelsestale til disiplene. Først har vi en
sammenfatning av Jesu virke og folkets nød, Matt. 9,35-38, hvor vi
får en oppsummering av de tidligere kapitlenes bilde av Jesu lære-
og forkynnelses-virksomhet og en situasjonsanalyse med en begrunnelse av
utsendelsen. Så fortelles det om at disiplene får fullmakt fra
Jesus, Matt. 10,1-4. I 10,5-15 får vi kjernen i talen. Disiplene gis sitt
oppdrag og de får instrukser for sitt virke. Dernest kommer et avsnitt om
hva de må være forberedt på å møte, så som
forfølgelser (v.16-25) og kamp og kors (34-39). Innskutt finner vi en
formaning til frimodighet og fryktløs bekjennelse, v 26-33. Til slutt
blir det presisert at disiplene representerer Jesus. Talen avsluttet med den
typiske vending som markerer slutten på alle store taler hos Matteus,
11,1.
På samme
måte som Bergprekenen, er utsendelsestalen en komposisjon av talestoff
som finnes spredt i Markus og Lukas. Matteus føyer inn særstoff i
dette. Hovedparallellen til denne talen er Mark.
6,8-11 og Luk. 9,1-5. Samtidig forteller Lukas om sendelsen av 70 i disipler i
Luk. 10,1-12 og her finner vi flere paralleller til Matt. 10. Paralleller til
Matt. 10,17-25 finner vi hos Markus og Lukas i den eskatologiske talen, Mark.
13,9-13 og Luk. 21,12-19. Matt. 10,26-33 har paralleller i Luk. 12,2-9.
Spesielt for
Matteus er at han ikke forteller om at disiplene kom tilbake fra utsendelsen.
Talen blir på et vis uten avslutning. I stedet skildres virkningen av
disiplenes gjerning sammen med virkningen av Jesu gjerning. Deres oppdrag er
ikke avsluttet, men det fornyes og utvides ved misjonsbefalingen etter Jesu
oppstandelse, Matt. 28,19. Det forklarer at utsendelsestalen til dels har et
innhold som ikke svarer til det disiplene opplevde mens Jesus levde, jf. v.
16-18. Utsendelsen blir slik et oppdrag som stadig står ved lag i kirken
og den gjelder alle evangeliets tjenere fra apostlene til «disse minste»
(10,42). Denne talen utgjør, sammen med disippeltalen i Matt. 18 det vi
kan kalle for en første håndbok i «pastorallære».
Her møter vi undervisning om kirkens oppdrag og veiledning og
oppmuntring for kirkens tjenere.
V 35 er
nærmest identisk med 4,23 og rammer dermed inn de mellomliggende
avsnittene i den første presentasjonen av Jesu virke.
V 36 skildrer Jesu
medlidenhet og folkets nød. Folket beskrives som «sauer uten
gjeter». Dette er en uttrykksmåte som minner om 1. Kong. 22,17. Der
er det profeten Mika som ser for seg situasjonen i Israels hær etter kong
Akas’ død. Også i 4. Mos. 27,17
brukes bildet, der som begrunnelse for at Josua skal
overta ledelsen etter Moses. I Esek. 34 brukes bildet
i en anklage til folkets ledere. De anklages for å ha ført folket
vill, samtidig lyder løftet om en ny David som skal bli en god hyrde,
jfr. Jesus som den gode hyrde. Her i vår tekst er det nærliggende å
tenke seg folkets nød som den legemlige nød, sykdommene som Jesus
helbreder. Samtidig peker også bildet til den åndelige nød
som besto i at folkets ledere, fariseerne og de skriftlærde, hadde
sviktet sitt hyrdekall, jfr. Mark. 6,34, hvor Jesus svarer på folkets
nød med lære dem lenge og grundig. Her tegnes altså bildet
av Jesus som den gode hyrde og samtidig ligger det her en antydning om at
disiplene sendes ut som nye hyrder for folket.
I v 37 gir Jesus sin
beskrivelse av situasjonen med et nytt billedord, som er helt forskjellig fra
bildet av sauene uten gjeter. Billedordet om høsten brukes i Luk. 10,2
som innledning til utsendelsen av de 70. «Høsten» er et fast
bilde på Guds dom, hvor kornet og agnene skal skilles, se 3,12; 13,39ff.
Jesus mener at folkets nød er et tegn på at Guds dom er nær.
Dommen blir her sett på med positivt fortegn – en rik grøde
skal samles inn og mange mennesker skal bli frelst fra sin nød.
Høsten og dommen er ikke bare noe framtidig, men også noe som
begynner her og nå, for det er nå arbeiderne sendes ut for å
høste. Guds rike er allerede nærværende. Frelsen fra Guds
dom gis allerede her og nå til dem som tar imot Jesu budskap, Joh. 3,18f.
Høstens arbeidere er få. Jesus tenker på seg selv og disiplene.
Derfor oppfordres
disiplene til å be, v. 38. Bønnen skal rettes til «høstens
herre», altså til Gud og det er Gud selv som vil velge ut og sende
arbeidere. Å utruste og sende ut arbeidere er Guds egen gjerning. Jesus
gjør dette på Guds vegne. Disiplene sendes ut den grøden
som Gud har virket
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Prekendisposisjoner
Å se som
Jesus så (etter C.H. Martling)
1.
Det er å se
mennesket, ikke mengden
2.
Det er å se
muligheten, ikke feilene
3.
Det er å se
seg selv i møte med mennesker
Salmeforslag
Salmelister
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|