TREENIGHETSTIDEN

Bots- og bededag

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

Jes. 55,5-7

Gal. 6,7-10

Luk. 13,23-30

 

Til dagen

Bots- og bededag er en forholdsvis ny dag i kirkeåret. På sin nåværende plass i kirkeåret har den bare vært siden 1950 og i 1985 fikk dagen sin nåværende liturgi. Dagens særpreg er at denne dagen står folket som folk for Gud i bønn og bot. ”At folket kalles til bot, vil først og fremst si at den enkelte kalles til omvendelse” (Wisløff). Synden framfor alle på Bots og bededag blir vel at vi ikke har latt Gud være Gud, ikke tatt ham alvorlig, men innrettet oss som om han ikke var til.

Tekstene denne dagen er alvorlige, samtidig som det også tales om den barmhjertige Gud, som er rik på tilgivelse, Jes. 55,7. Alvoret ligger i oppfordringen til omvendelse til Gud og i å gjøre etter Guds vilje. Epistelteksten taler om at vi høster som vi sår. Evangelieteksten oppfordrer oss til å kjempe for å komme inn i himmelriket. I kollektbønnen ber vi om tilgivelse og hjelp til å vende om og bære omvendelsens frukter.

Oversettelse og tekstkritikk

 v. 23 - oi swzomenoi - bli reddet, bli frelst

Uttrykket er en fast frase i den tidlige kirken, se Apgj. 2,47; 1. Kor. 1,18; 2. Kor. 2,15. Det har en framtidig betydning.

v. 27 - legwn umin - legw umin

Teksten er her usikker. Det er gode håndskrifter som vitner om begge formene. legwn kan ha blitt sett på som pleonastisk og forandret av skrivere, da det kan være likt med en hebraisk absolutt infinitiv. Men det kan også ganske enkelt være en feilskrift for legw.

v. 27 - ouk oida (umaV) poqen este

Også her er teksten omdiskutert. Dette er en gjentakelse av uttrykket i v. 25 og der er umaV med.

Eksegese

Lukas forteller oss om Jesu ferd opp til Jerusalem fra 9,51 til 19,27. Enhver inndeling av evangeliet i ulike deler er vanskelig og det opplever vi ikke minst i den del som dagens tekst står. Det handler om Gud rike og veien inn i det og hvem som skal komme inn, 13,22-30. V. 22 nevner eksplisitt Jesu reise til Jerusalem, som startet allerede i 9,51. Verset indikerer begynnelsen på en ny del, samtidig som det er en tematisk link mellom 13,23-30 og 13,1-9. I v. 31 begynner en ny samtale, da noen fariseere kommer til Jesus.

Avsnittets opprinnelse er noe dunkel. Vi finner ingen paralleller hos de andre synoptikerne som dekker hele avsnittet. Hos Matteus finner vi dog paralleller til teksten i Matt. 7,13f.22f og 8,11f, selv om det i de to første av disse stedene er stor forskjeller i uttrykksmåte. Til v. 22 har vi ingen parallell og antagelig er dette en Lukansk konstruksjon. Når det gjelder spørsmålet i v. 23 er det enten laget av Lukas, eller det er en original introduksjon til talen. Dersom det er Lukas’ konstruksjon er det nok avhengig av Matt. 7,14. Det metaforiske bildet om den trange dør, v. 24, er klart forskjellig fra den trange port i Matt. 7,13f. Antagelig har vi her å gjøre med to ulike utviklinger i tradisjonen. Parallellismen mellom vv. 26f og Matt. 7,22f tyder på en felles opprinnelse, selv om Matteus har brukt materialet i forbindelse med problemet om mulige kirkemedlemmer. Bruken hos Lukas virker mer opprinnelig. I Matt. 8,11ff finner vi en nær parallell til vv. 28f. V. 30 er et isolert ord med parallell i Matt. 20,16 og Mark. 10,31 par. Matt. 19,30, om dog i en annen form. Lukas har antagelig overtatt et antall ord fra Q som har vært tilgjengelig for Matteus i en annen form. Tema er dommen over Israel for at de ikke tok imot Jesu budskap.

Selv om v. 22 blir tatt med som en del av avsnittet som følger, har det ingen betydning for innholdet i det følgende at verset er utelatt i den perikopen som er satt opp som evangelietekst denne søndagen. Vers 23 begynner noe nytt, et spørsmål blir stilt til Jesus. Vi får ikke vite av hvem, bare at ”en” spurte. Var denne ene en av disiplene, en fariseer eller en i folkemengden? Siden Lukas ikke forteller oss det kan Jesu svar forstås som et svar til dem alle, som et universelt publikum. Det er tydelig at alle, også Jesu disipler, trengte å høre budskapet om å bli frelst. Å bli frelst referer til å få eskatologisk frelse og er nødvendig for å komme inn i Guds rike og få evig liv, Mark. 10,26. Ordet ”få”, oligoi, brukes i Matt. 7,14 og dette tyder på at enten har Lukas konstruert spørsmålet, ut fra Jesu svar, eller så er svaret, i sin form hos Matteus, basert på spørsmålet hos Lukas. Spørsmålet passer godt og stemmer overens med en pågående debatt innenfor jødedommen, og Jesus talte i lignende ordelag i Matt. 22,14. Allikevel er dette veldig i samsvar med Lukas soteriologi, både hva gjelder betoningen av det nåtidige og fellesdimensjonen på frelsesopplevelsen. For Lukas er det eskatologiske liv med Gud direkte relatert til identifisering helt, personlig og i nåtiden med sikte på forløsningen av Guds manifest i Jesu misjon. Spørsmålet blir ikke svart på direkte, selv om det ligger indirekte i den andre delen av svaret, v. 24b. Jesus er mer opptatt av å formidle at det viktige for mennesker er å komme inn i Guds rike, ikke å spekulere på hvem eller hvor mange som kommer inn. Ved å bruke agwnizomai, ”kjemp”, understreker Lukas at det er nødvendig med moralsk innsats for å komme inn i riket, brukt også i Joh. 18,36; 1. Kor. 9,25; Kol. 1,29; 4,12; 1. Tim. 4,10; 6,12; 2. Tim. 4,7. Jesus kommer her med en metafor der inngangen er uttrykt som et hus med en trang dør, qura, der det er en stor gjestebudssal innenfor. Bildet likner det med kamelen og nåløyet, Luk. 18,25 par. (se også 19. s. e. pinse, II, Mark 10,17-27), og taler om vanskelighetene med å nå opp til Jesu krav til selvfornektelse. For mange mennesker vil det mislykkes å komme inn når de en dag prøver. Oppfordringen til tilhørerne er å ikke utsette dette, men kjempe for å komme inn, allerede i dag, for en dag vil det være for sent. Jesus fortsetter, v. 25-27, med en kort liknelse som understreker dette budskapet i v. 24. Liknelsen handler om en husbond, oikodespothV, som lukker døren til sitt hus, så fort han vet at alle hans gjester har kommet. De øvrige blir stående utenfor og banker på og roper for å få komme inn. Herrens svar gjør det klart at han mangler kjennskap til disse menneskene og deres tidligere liv. Matteus bruker en annen frase, Matt. 7,23, som ganske enkelt sier at den som taler ikke ønsker å ha noe med de som roper å gjøre. I første runde får vi ikke vite på hvilket grunnlag disse ber om å få komme inn, men i v. 26 blir det tydelig, da de viser til at de har hatt måltidsfellesskap med Jesus og de har hørt hans forkynnelse. Denne beskrivelsen passer på jøder som har fulgt Jesus gjennom hans jordiske virksomhet. Samtidig er det noe hult ved deres krav. Språkbruken beskriver ikke nødvendigvis virkelig fellesskap eller at de har tatt imot det de har hørt Jesus forkynne. V. 27 gjentar avvisningen fra v. 25, men her kommer også forklaring, årsaken til at de vises bort. Gjennom et sitat fra Salme 6,9 peker Jesus på at det er deres ugjerninger som gjør at de blir bortvist. Teksten står her hos Lukas fram som en klar påstand om at mangel på rettferdighet eksluderer mennesker fra det himmelske gjestebud. Gjennom den konsekvente bruken av annen person ”dere” i vv. 24-28, dras vi alle inn i Jesu tale og er adressater for hans budskap. Selv om liknelsen nå er slutt, fortsetter Jesus å tale i samme spor til dem. Han forteller hvordan de som blir ståendes utenfor vil reagere, v. 28, med gråt, klauqmoV, og tenners gnissel, brugmoV twn odontwn. Gråten er et uttrykk for sorg ved tanken på det tap som må tåles, jfr. Luk. 6,25, mens tenners gnissel uttrykker sinne mot herren. Følelsene kommer av synet av dem som er til stede på gjestebudet. De som er der er de tre patriarkene, jfr. Mark. 12,26 par.; Apgj. 3,13; 7,32; Hebr. 11,9, og alle profetene (som bare Lukas har med). Guds rike har her en transparent lokal betydning, det er framtidig og det er representert som en stor fest. Her klinger visjonen til Jesaja, Jes. 25,6-8, med, med sin styrke til å favne både forestillingen om det eskatologiske gjestebud og det universelle perspektiv av Guds frelse. Lukas har allerede tidligere, Luk. 2,30-32; jfr.  12,18-21, streifet folkeslagenes frelse og her kommer han tilbake til det gjennom å nevne en gruppe til i Guds rike, de som kommer fra øst og vest, nord og sør, v. 29. Disse sitter til bords, anaklinw, jfr. Luk. 2,7; 12,37, og det indikerer at det er det himmelske gjestebud som her tegnes, Jes. 25,6f; 64,3; 65,13f; Esek. 32,4; 39,17-20. Versets subjekt er folkeslagene og ikke diaspora-jøder. Til slutt kommer et ordspråk, v. 30, jfr. Matt. 20,16. Dette ordspråket er et isolert ord med generell applikasjon. Det er mulig at det her kontrasterer jødene, som var de første til å høre evangeliet, med folkeslagene. En annen mulighet er at ordspråket plasserer begge gruppene på likefot.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Bots- og bededag er en dag med en helt spesiell liturgi hos oss. Denne liturgien har bare to tekstlesninger. Allikevel settes det opp tre tekster for dagen. En av disse tekstene må vike, og det blir opp til hver enkelt prest å avgjøre hvilken lesetekst som skal brukes, i tillegg til prekenteksten. Etter preken kommer bededagsbønnen, som er lang og krevende, i det den skal bes mens liturgen kneler på alterringen. En mulighet er å være to denne dagen og dele på bønnen, er dere ikke flere prester eller har dere ikke diakon, så finnes det kanskje en i menigheten som kan være med og gjøre dette.

I gudstjenesteveiledningen står det at nattverd kan holdes dersom det sjelden er gudstjeneste i vedkommende kirke. Det er ikke vanskelig å forstå at gleden og jubelen i nattverden kan oppleves som en voldsom kontrast til dagens sterke botspreg. Mange steder velger man å ha skriftemål denne dagen. Allikevel er det ikke tvingende nødvendig å sløyfe nattverden. I dagens prekentekst, Luk. 13, tales det om å sitte til bords i Guds rike og nattverden er på mange måter en forsmak på dette. Nattverden har også sitt botspreg, selv om det ikke er hovedsaken ved sakramentet. I liturgien tales det om ”å ta del i dette hellige måltid med ydmyke og oppriktige hjerter”. Bønnen ”Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere” i Fader vår, står der til selvprøvelse i denne sammenhengen. Bibelen taler om selvprøvelse i forbindelse med nattverden, se 1. Kor. 11,28, der det tales om å tenke på at det er Herrens legeme og blod man spiser og drikker. I våre menigheter i dag står ikke selvprøvelsen sterkt i forbindelse med nattverden og kanskje er nettopp Bots- og bededag dagen da denne kunne fornyes.

Prekendisposisjoner

Ved porten til Guds rike (etter C.H. Martling)

1.     Der handler det ikke om andre enn deg selv.

2.     Der blir den siste den første.

3.     Der handler det om å kjenne og å være kjent.

 

Salmeforslag

NoS 108 – Ingen vinner frem til den evige ro

 

Salmelister:

241,1-4

 

 

 

 

336

 

 

 

 

710

 

 

 

 

951

 

 

 

 

528