TREENIGHETSTIDEN

2. søndag i treenighetstiden

3. rekke

 

 

Hjem                                           2. søndag i treenighetstiden – hovedside

Eksegese

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

 

 

 

Joh. 3,1-13

 

Oversettelse og tekstkritikk

v. 13 – o uioV tou anqrwpou (o wn en tw ouranw) - Menneskesønnen, (som er i himmelen)

De eldste håndskriftene har ikke med «som er i himmelen», men finnes nesten bare i egyptiske tekster, bl.a. p66, p75, Sinaiticus, B, L, 33. Det kan tyde på at dette har vært en tidlig rettelse, som kun har skjedd i den egyptiske tradisjon. «Som er i himmelen» ble i så fall ansett som overflødig eller merkelig, ettersom Menneskesønnen samtidig skulle bo på jorden og i himmelen. Det er vanskeligere å finne argumenter som kan forklare hvordan den lengre tekst skal ha blitt tilføyd, siden den ikke er nødvendig og gir en vanskeligere lesemåte. Det kan peke på at man tidlig har prøvd å komme til rette med en vanskelig tekst i Egypt. Kieffer og Barrett heller begge til at den lengre lesemåten er opprinnelig, slik man finner den i blant annet K, D, Q, it og vg.

 

Eksegese

Etter Jesu første under i Kana, 2,1-12, drar Jesu i følge Johannes opp til Jerusalem for å feire påske, og mens han er der kommer mange til tro på ham, 2,23. Dette fører fram til at han en natt får besøk av Nikodemus, 3,1-21. I vår oversettelse fra 2011 starter avsnittet om Jesus og Nikodemus i 2,23. og de tre siste versene i kapittel to kan ses på som en overgang til det som skal komme.

Vårt avsnitt, 3,1-13, er altså en del av en større helhet. Vv.1-2a forteller om hvordan Nikodemus kommer til Jesus deretter taler Jesus om nødvendigheten av å bli født på ny, vv. 2b-8. Dette utdypes etter hvert som Nikodemus stiller sine spørsmål, v. 2 og v. 4. I v. 9 kommer Nikodemus med sitt tredje og siste spørsmål og Jesus taler om Menneskesønnen i forholdt til Gud og menneskene, vv.9-21. Menneskesønnen framstilles her som linken mellom det jordiske og det himmelske, vv. 10-15 og så vises det hvordan Gud forholder seg til Sønnen og hvordan man skal tro på Sønnen, vv. 16-21.

V. 1 presenterer Nikodemus som fariseer og rådsherre. Hvem Nikodemus var vet vi ikke helt. Navnet var et vanlig gresk navn, som jødene tok over. I jødiske kilder finnes den en Nikodemus som skal ha vært en av de rikeste i Jerusalem når byen ble beleiret i år 70. Dersom dette er den samme Nikodemus som Johannes forteller om, må han har vært ung den gang han møtte Jesus og det er i så fall vanskelig å vite om han allerede da var rådsherre. Nikodemus kan ses på som en representant for de jøder som var åpne for Jesu forkynnelse og det kristne budskap. Det er bemerkelsesverdig at en så betydningsfull mann kommer til Jesus allerede nå, når han bare så vidt har begynt sin virksomhet. Evangelisten bryr seg ikke om slike tidsaspekter, han er mer opptatt av en tematisk framstilling og hvilke tema som kommer når. Det er nyttig for leserne å allerede tidlig i evangeliet få se at også ledende jøder sympatiserer med Jesus og vil møte ham. Dessuten får Jesus her mulighet til å undervise om den åpenbaring han kommer med og om den kristne dåp i vann og ånd.

Nikodemus kom til Jesus om natten, v. 2, og stilte ham et spørsmål, på bakgrunn av det som Jesus har gjort. Nikodemus tiltaler Jesus «Rabbi» og «lærer», didaskale. Bakgrunnen for både dette og at han viser til at de tegn Jesus gjør, bare kan gjøres når Gud er med, er hva Jesus har gjort og forkynt. Nikodemus forstår ikke dybden av dette, han har ikke noen større innsikt i hvem Jesus er.

Jesus svarer, v. 3, med å fortelle om hvordan man kommer inn i Guds rike. Han forteller om nødvendigheten av å bli «født på ny», gennhqh, ordet står i passiv form og kan bety enten fødd av en kvinne eller å bli avlet av en mann. I vv 5ff nevnes ånden som den aktive i denne prosessen. Det greske ordet anwqen kan bety enten «ovenfra» eller «på nytt». Bruken av ordet i Joh. 3,31 og 19,11.23 viser at den vanligste betydningen er «ovenfra». Jesus taler altså om en fødsel «ovenfra», fra himmelen, fra Gud, en åndelig fødsel, og at denne fødsel er en forutsetning for å komme inn i Guds rike, jfr. Matt. 18,3 og Mark. 10,15, merk at Johannes forandrer temaet om å gli som et barn til en påtagelig nyfødelse. For å kunne se Guds rike bør man bli fødd av sin himmelske Fader, Gud, jfr. 1. Joh. 3,9 til tankegangen.

Jesu svar fører til et nytt spørsmål fra Nikodemus, v. 4, og han viser nå at han tenker meget konkret, ved å spørre om hvordan man kan komme inn i mors liv igjen. Denne typen misforståelser går igjen hos Johannes og han bruker dem for å få fram Jesu budskap.

Jesus gjentar i sitt nye svar at den nye fødselen er viktig, han viser til at den er av vann og ånd og et vilkår for å komme inn i Guds rike. Bak dette svaret ligger forfatterens refleksjon om dåpens betydelse for det kristne livet. Sidestillelsen av vann og ånd, jfr. Esek. 36,25-27 (dagens GT-tekst), minner om Døperens forutsigelse om Jesus, jfr. 1,26 og 1,33, og om slutten av kap. 3, 3,29-34, og Døperens vitnesbyrd, der forskjellene mellom Døperen og Jesus blir tydeliggjort. Bare når vasking med vann ble tilkjennegitt og fulgt av åndens handling kunne den kristne dåp føre en inn i Guds rike. For å gjøre det hele mer påtagelig settes fødsel av vann og ånd i motsetning til den naturlige fødsel, som er resultatet av kjøttet, v. 6, jfr. 1,13 der naturlig fødsel og fødsel som Guds barn settes opp mot hverandre. Hos Johannes betegner kjøtt, sarx, den forgjengelige skapelsen og dets svakhet. Det er altså ikke tale her om den syndige natur, slik som ordet ofte brukes hos Paulus. Johannes taler heller ikke om den kontrasten mellom ånd og kjøtt som vi finner i qumrantekstene mellom to slags ånder, sannhetens ånd og fordervelsens ånd. Det er heller ikke tale om den dualisme vi finner i den platonske tradisjonen eller i følgende sitat: «Om köttet blivit till för andens skull, vor det förunderligt. Om anden [blivit till] för kroppens skull vore det ett förunderligt under» (Tomasevangeliet 29). Johannes taler om en kontrast mellom menneskets forgjengelighet på jorden og den åndelige kraft som finnes i Gud og som er uforanderlig. Den åndelige gjenfødelsen omfatter hele mennesket også kjøttet og blodet og den døpte kommer slik inn under åndens innflytelse og dras inn i Guds liv.

Jesus bruker i v. 7 først du-form, «Undre deg ikke» og deretter taler han om «dere» som må fødes på nytt. Jesus tenker her på en større krets, den som Nikodemus representerer som fariseer og medlem av rådet, jfr. Nikodemus i v. 2, «vi vet».

V. 8 begynner med to pneuma, hvilket, akkurat som det hebraiske ruach, kan oversettes både vinden og ånden. Ordspillet går tapt i oversettelsen, men på gresk er samme ord brukt både her, i v. 6 og i slutten av v. 8, og her betyr det primært vinden, mens det på de to andre stedene er ånden. Denne liknelsen om vinden kan være et autentisk jesusord, som Johannes har bearbeidet inn i sin teologi. Poenget er at man ikke kan kjenne hverken opprinnelsen eller den endelige retningen av vinden, likesom Guds ånd selv forblir hemmelighetsfull for mennesket og plutselig bryter inn i hennes verden.

I v. 9 stiller Nikodemus sitt tredje og siste spørsmål, og er veldig kort, men gir Jesus mulighet til å åpenbare hvem han er og hvilken betydelse han har for menneskers gjenfødelse. Jesus begynner med å vise Nikodemus til rette for hans manglende kunnskap, v. 10. Siden Nikodemus er en av Israels lærde burde han, med all sinn kunnskap om skriften kunne forstå det som Jesus sier om Ånden og gjenfødelsen ovenfra. Kanskje er det også en bevisst kontrast mellom dette verset og v. 2, der Jesus betegnes som en lærer som er kommet fra Gud. I v. 11 har vi igjen den samme kontrasten mellom «du» og «dere» som i v. 7. Her fortsetter Jesus å vise til kunnskapen, i det han taler om at «vi taler om det vi vet» og i det ligger en ytterligere henvisning til Nikodemus’ og fariseernes manglende kunnskap. Vider peker han på at de heller ikke tar imot dette vitneutsagn. Bruken av «vi» her knytter Jesus sammen med framtidige kristne som et fellesskap, et «vi» og, til forskjell fra Nikodemus, så vet Jesus hva han prater om, han vet hvor han er i fra og hans kunnskap om Menneskesønnen er en førstehåndskunnskap. Jesus bruker så den rabbinske teknikken av ett a fortiori argument, v. 12: om de ikke kan tro på det som er enklere, det jordiske, så kan de a fortiori ikke tro på det som er vanskeligere, det himmelske. Jesus er ikke bare en lærer som gjør under, og derfor oppfattes som sendt av Gud. Jesus er noe mer, som Menneskesønnen har han både steget ned fra himmelen og kommer også til å stige opp til himmelen, v. 13. I 1,51 tales det om engler som stiger opp og stiger ned over Menneskesønnen, her er det Menneskesønnen selv om er den som beveger seg. Menneskesønnen er altså en forbindelse mellom himmelen og jorden, allerede i det at han ble menneske. Hele vers 13 er skrevet ut fra kirkens perspektiv etter Jesu død og oppstandelse, selv om orden her legges i Jesu munn. Til dette verset se også tekstkritikken ovenfor.

Der slutter evangelieteksten denne dagen, selv om perikopen fortsetter direkte med et «og» som innledning på neste vers. Johannes lar Jesus fortsette sitt svar til Nikodemus helt ut til v. 21, med først en utdyping av talen om Menneskesønnen, v.14-15, og deretter ved å tale om Guds eneste Sønn, v. 16-21.

 

Dogmatisk analyse

 Menneskesønnen

 

Liturgisk analyse

 

 

Prekendisposisjoner

 

Salmeforslag

NoS 228 – Vinden ser vi ikke

NoS 415 – Du Far og Herre, du som rår (GT-tekst)

NoS 196 – Døden må vike (episteltekst)

 

Salmelister