TREENIGHETSTIDEN
2. søndag i treenighetstiden
3.
rekke
Hjem 2.
søndag i treenighetstiden – hovedside
Joh. 3,1-13
Oversettelse og tekstkritikk
v. 13 – o uioV tou anqrwpou (o wn en tw
ouranw) - Menneskesønnen, (som er
i himmelen)
De eldste
håndskriftene har ikke med «som er i himmelen», men finnes
nesten bare i egyptiske tekster, bl.a. p66, p75, Sinaiticus,
B, L, 33. Det kan tyde på at dette har vært en tidlig rettelse, som
kun har skjedd i den egyptiske tradisjon. «Som er i himmelen» ble i
så fall ansett som overflødig eller merkelig, ettersom
Menneskesønnen samtidig skulle bo på jorden og i himmelen. Det er
vanskeligere å finne argumenter som kan forklare hvordan den lengre tekst
skal ha blitt tilføyd, siden den ikke er nødvendig og gir en
vanskeligere lesemåte. Det kan peke på at man tidlig har
prøvd å komme til rette med en vanskelig tekst i Egypt. Kieffer og Barrett heller begge til at den lengre lesemåten
er opprinnelig, slik man finner den i blant annet K, D, Q, it og vg.
Eksegese
Etter Jesu
første under i Kana, 2,1-12, drar Jesu i følge Johannes opp til
Jerusalem for å feire påske, og mens han er der kommer mange til
tro på ham, 2,23. Dette fører fram til at han en natt får
besøk av Nikodemus, 3,1-21. I vår oversettelse fra 2011 starter
avsnittet om Jesus og Nikodemus i 2,23. og de tre siste versene i kapittel to
kan ses på som en overgang til det som skal komme.
Vårt avsnitt,
3,1-13, er altså en del av en større helhet. Vv.1-2a forteller om
hvordan Nikodemus kommer til Jesus deretter taler Jesus om
nødvendigheten av å bli født på ny, vv. 2b-8. Dette utdypes etter hvert som Nikodemus stiller
sine spørsmål, v. 2 og v. 4. I v. 9 kommer Nikodemus med sitt
tredje og siste spørsmål og Jesus taler om Menneskesønnen i
forholdt til Gud og menneskene, vv.9-21. Menneskesønnen framstilles her som
linken mellom det jordiske og det himmelske, vv. 10-15
og så vises det hvordan Gud forholder seg til Sønnen og hvordan
man skal tro på Sønnen, vv. 16-21.
V. 1 presenterer Nikodemus
som fariseer og rådsherre. Hvem Nikodemus var vet vi ikke helt. Navnet
var et vanlig gresk navn, som jødene tok over. I jødiske kilder
finnes den en Nikodemus som skal ha vært en av de rikeste i Jerusalem
når byen ble beleiret i år 70. Dersom dette er den samme Nikodemus
som Johannes forteller om, må han har vært ung den gang han
møtte Jesus og det er i så fall vanskelig å vite om han
allerede da var rådsherre. Nikodemus kan ses på som en representant
for de jøder som var åpne for Jesu forkynnelse og det kristne
budskap. Det er bemerkelsesverdig at en så betydningsfull mann kommer til
Jesus allerede nå, når han bare så vidt har begynt sin
virksomhet. Evangelisten bryr seg ikke om slike tidsaspekter, han er mer
opptatt av en tematisk framstilling og hvilke tema som kommer når. Det er
nyttig for leserne å allerede tidlig i
evangeliet få se at også ledende jøder sympatiserer med
Jesus og vil møte ham. Dessuten får Jesus her mulighet til å
undervise om den åpenbaring han kommer med og om den kristne dåp i
vann og ånd.
Nikodemus kom til
Jesus om natten, v. 2, og stilte ham et spørsmål, på
bakgrunn av det som Jesus har gjort. Nikodemus tiltaler Jesus «Rabbi»
og «lærer», didaskale. Bakgrunnen for
både dette og at han viser til at de tegn Jesus gjør, bare kan
gjøres når Gud er med, er hva Jesus har gjort og forkynt.
Nikodemus forstår ikke dybden av dette, han har ikke noen større
innsikt i hvem Jesus er.
Jesus svarer, v.
3, med å fortelle om hvordan man kommer inn i Guds rike. Han forteller om
nødvendigheten av å bli «født på ny», gennhqh, ordet står i passiv form og kan bety enten
fødd av en kvinne eller å bli avlet av en mann. I vv 5ff nevnes ånden som den aktive i denne prosessen.
Det greske ordet anwqen kan bety enten «ovenfra» eller «på
nytt». Bruken av ordet i Joh. 3,31 og 19,11.23 viser at den vanligste
betydningen er «ovenfra». Jesus taler altså om en
fødsel «ovenfra», fra himmelen, fra Gud, en åndelig
fødsel, og at denne fødsel er en forutsetning for å komme
inn i Guds rike, jfr. Matt. 18,3 og Mark. 10,15, merk at Johannes forandrer
temaet om å gli som et barn til en påtagelig nyfødelse.
For å kunne se Guds rike bør man bli fødd av sin himmelske
Fader, Gud, jfr. 1. Joh. 3,9 til tankegangen.
Jesu svar
fører til et nytt spørsmål fra Nikodemus, v. 4, og han
viser nå at han tenker meget konkret, ved å spørre om hvordan
man kan komme inn i mors liv igjen. Denne typen misforståelser går
igjen hos Johannes og han bruker dem for å få fram Jesu budskap.
Jesus gjentar i
sitt nye svar at den nye fødselen er viktig, han viser til at den er av
vann og ånd og et vilkår for å komme inn i Guds rike. Bak
dette svaret ligger forfatterens refleksjon om dåpens betydelse for det
kristne livet. Sidestillelsen av vann og ånd, jfr. Esek.
36,25-27 (dagens GT-tekst), minner om Døperens forutsigelse om Jesus,
jfr. 1,26 og 1,33, og om slutten av kap. 3, 3,29-34,
og Døperens vitnesbyrd, der forskjellene mellom Døperen og Jesus
blir tydeliggjort. Bare når vasking med vann ble tilkjennegitt og fulgt
av åndens handling kunne den kristne dåp føre en inn i Guds
rike. For å gjøre det hele mer påtagelig settes
fødsel av vann og ånd i motsetning til den naturlige fødsel,
som er resultatet av kjøttet, v. 6, jfr. 1,13 der naturlig fødsel
og fødsel som Guds barn settes opp mot hverandre. Hos Johannes betegner
kjøtt, sarx, den forgjengelige skapelsen og dets svakhet. Det er
altså ikke tale her om den syndige natur, slik som ordet ofte brukes hos
Paulus. Johannes taler heller ikke om den kontrasten mellom ånd og
kjøtt som vi finner i qumrantekstene mellom to slags ånder, sannhetens
ånd og fordervelsens ånd. Det er heller ikke tale om den dualisme
vi finner i den platonske tradisjonen eller i følgende sitat: «Om köttet blivit till för andens skull, vor det förunderligt.
Om anden [blivit till] för kroppens skull vore det ett förunderligt
under» (Tomasevangeliet 29). Johannes taler om
en kontrast mellom menneskets forgjengelighet på jorden og den
åndelige kraft som finnes i Gud og som er uforanderlig. Den
åndelige gjenfødelsen omfatter hele mennesket også
kjøttet og blodet og den døpte kommer slik inn under åndens
innflytelse og dras inn i Guds liv.
Jesus bruker i v.
7 først du-form, «Undre deg ikke»
og deretter taler han om «dere» som må fødes på
nytt. Jesus tenker her på en større krets, den som Nikodemus
representerer som fariseer og medlem av rådet, jfr. Nikodemus i v. 2, «vi
vet».
V. 8 begynner med to pneuma, hvilket, akkurat som det hebraiske ruach, kan oversettes både vinden og ånden.
Ordspillet går tapt i oversettelsen, men på gresk er samme ord
brukt både her, i v. 6 og i slutten av v. 8, og her betyr det
primært vinden, mens det på de to andre stedene er ånden.
Denne liknelsen om vinden kan være et autentisk jesusord, som Johannes
har bearbeidet inn i sin teologi. Poenget er at man ikke kan kjenne hverken
opprinnelsen eller den endelige retningen av vinden, likesom Guds ånd
selv forblir hemmelighetsfull for mennesket og plutselig bryter inn i hennes
verden.
I v. 9 stiller
Nikodemus sitt tredje og siste spørsmål, og er veldig kort, men
gir Jesus mulighet til å åpenbare hvem han er og hvilken betydelse
han har for menneskers gjenfødelse. Jesus begynner med å vise
Nikodemus til rette for hans manglende kunnskap, v. 10. Siden Nikodemus er en
av Israels lærde burde han, med all sinn kunnskap om skriften kunne
forstå det som Jesus sier om Ånden og gjenfødelsen ovenfra.
Kanskje er det også en bevisst kontrast mellom dette verset og v. 2, der
Jesus betegnes som en lærer som er kommet fra Gud. I v. 11 har vi igjen
den samme kontrasten mellom «du» og «dere» som i v. 7.
Her fortsetter Jesus å vise til kunnskapen, i det han taler om at «vi
taler om det vi vet» og i det ligger en
ytterligere henvisning til Nikodemus’ og fariseernes manglende kunnskap.
Vider peker han på at de heller ikke tar imot dette vitneutsagn. Bruken
av «vi» her knytter Jesus sammen med framtidige kristne som et
fellesskap, et «vi» og, til forskjell fra Nikodemus, så vet
Jesus hva han prater om, han vet hvor han er i fra og hans kunnskap om
Menneskesønnen er en førstehåndskunnskap. Jesus bruker
så den rabbinske teknikken av ett a
fortiori argument, v. 12: om de ikke kan tro
på det som er enklere, det jordiske, så kan de a fortiori ikke tro på det som er
vanskeligere, det himmelske. Jesus er ikke bare en lærer som gjør
under, og derfor oppfattes som sendt av Gud. Jesus er noe mer, som
Menneskesønnen har han både steget ned fra himmelen og kommer
også til å stige opp til himmelen, v. 13. I 1,51 tales det om
engler som stiger opp og stiger ned over Menneskesønnen, her er det
Menneskesønnen selv om er den som beveger seg. Menneskesønnen er
altså en forbindelse mellom himmelen og jorden, allerede i det at han ble
menneske. Hele vers 13 er skrevet ut fra kirkens perspektiv etter Jesu
død og oppstandelse, selv om orden her legges i Jesu munn. Til dette
verset se også tekstkritikken ovenfor.
Der slutter
evangelieteksten denne dagen, selv om perikopen fortsetter direkte med et «og»
som innledning på neste vers. Johannes lar Jesus fortsette sitt svar til
Nikodemus helt ut til v. 21, med først en utdyping av talen om
Menneskesønnen, v.14-15, og deretter ved å tale om Guds eneste
Sønn, v. 16-21.
Dogmatisk
analyse
Menneskesønnen
Liturgisk
analyse
Prekendisposisjoner
Salmeforslag
NoS 228 – Vinden ser vi ikke
NoS 415 – Du Far og Herre, du som rår
(GT-tekst)
NoS 196 – Døden må vike (episteltekst)
Salmelister
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|