FASTETIDEN

2. søndag i faste

Tilbake Neste søndag Litteraturliste

1. rekkes tekster:

1. Mos. 32,24-30

2. Kor. 6,1-10

Matt. 15,21-28

I 2007 er 1. Mos. 32,24-30 prekentekst. Om teksten.

Til dagen

Dagens gamle latinske navn er Reminiscere etter Salme 25,6, ”Kom i hu …”. Det er en dag da vi møter noen av de utstøtte i Bibelen. Evangelietekstene etter 1. og 2. rekke forteller om hver sin utstøtte kvinne. Matteus forteller om en kanaaneisk kvinne som kommer til Jesus og ber om hjelp for sin datter. Hun må trygle og be før han gir henne det hun ber om. Teksten fra Det Gamle testamente handler om Jakobs kamp med Gud ved Peniel. Epistelteksten er hentet fra Paulus’ andre brev til Korint og taler om at det nå er ”frelsens dag” og at Gud bønnhører i rette tid.

Det er henvendelsene til Gud fra mennesker i nød og Guds svar som står i fokus denne dagen. Kollektbønnen er en bønn om hjelp til å tro på Guds nåde og barmhjertighet, midt i vår egen utilstrekkelighet.

Det er ”de utstøttes” dag og ropets og kampens dag. Det er troens rop til Gud som preger dagen.

Oversettelse og tekstkritikk

Eksegese

Vi finner vår tekst i tredje hoveddel av Matteus-evangeliet der Jesu gjerning utfoldes, Matt. 4,12-18,35. Den første delen, 4,12-11,1 forteller om de forskjellige sidene ved Jesu virke, mens denne andre delen, 11,2-14,12 forteller om hvordan de forskjellige mennesker stilte seg til Jesus og hans virke. Etter denne delen kommer en tredje, 14,13-18,35, som forteller at Jesus på grunn av folks holdninger er nødt til å trekke seg mest mulig tilbake og vie seg til undervisning av sine disipler. I denne tredje delen finner vi dagens tekst, 15,21-28. Den kommer rett etter en samling av taler om renhet og urenhet, 15,1-20. Dette koblingen er neppe tilfeldig, jfr. Mark. 7,1-23 og 7,24-30, den hedenske kvinnen gjaldt som uren. Fortellingen har klare likheter med beretningen om offiseren i Kapernaum, 8,5-13. I begge tilfeller skjer underet som et ”fjernunder” (jfr. dog nedenfor). De to sentrale motivene er like i det at Jesus gir hjelp til en hedning med sterk tro, hedningens tro blir et eksempel til etterfølgelse og Jesus går over grensen til hedningene med sin frelse.

V. 21 er en innledende overgangsnotis. Tyros og Sidon ligger ved kysten i Fønikia, så Jesus dro nordvestover fra Galilea, mot hedensk område. Jesus kom sannsynligvis ikke helt fram til byene og hvorvidt han i det hele tatt kom så langt som inn i hedensk område er også usikkert. Teksten kan bety at han var på vei til, eiV, og ikke at han faktisk hadde kommet til området. V. 22 introduserer kvinnen og hennes nød. Kvinnen kalles hos Matteus ”kanaaneisk” og forbindes med de gamle kanaaneere som bodde i Palestina før Israel inntok landet. Markus kaller henne ”greker” av ”syro-fønikisk” ætt. Som hedensk gjaldt kvinnen som uren og hun representerte en klasse som var uten håp, uten Gud i verden, jfr. Ef. 2,12. Det fortelles at kvinnen var fra disse traktene og at hun kom. Det kan tenkes at hun kom Jesus og disiplene i møte og at de befinner seg på jødisk område, se v. 21. Kvinnen tiltaler Jesus som Davids Sønn og gir dermed uttrykk for at hun i Jesus ser den lovede Messias. Anerkjennelsen av hennes tro i v. 28, svarer til denne erkjennelsen. Hennes nød dreier seg om datteren, som er besatt av en ond ånd, daimon, og derfor på en særlig måte må betraktes som uren.

Jesus svarer ikke kvinnen, v. 23, men hans disipler uttrykker et ønske om at Jesus gjør noe. Disiplene ber ham gjøre seg ferdig med henne. Bønnen kan tolkes som et ønske om at Jesus skal sende henne bort eller som et ønske om at Jesus skal imøtekomme henne og på den måten bli kvitt henne. Uansett virker det som om disiplene er ille berørt av kvinnens rop. Svaret fra Jesus, v. 24 er en begrunnelse for han avvisning av henne. Hans sendelse er begrenset, slik også disiplenes oppdrag ble i 10,6. Hedningefolket hører ikke med i hans oppgave før etter oppstandelsen. Israelsfolkets forrang forkynnes også av Paulus, Rom. 1,16 og vi ser det samme hos Johannes, Joh. 4,22. På nytt henvender kvinnen seg til Jesus, v. 25, denne gangen faller hun på kne foran ham og ber om hjelp. Nå får hun svar fra Jesus, v. 26, og han understreker det han har sagt til disiplene. Jesus bruker et bilde og her er barna Israelsfolket (=Guds barn). Ordet svarer til uttrykket ”rikets barn” i 8,12. Jødene kunne kalle hedningene for ”hunder”, og det var kanskje en fast metafor, jfr. 7,6. Brødet kan være en omskrivning for frelsens goder. Jesu svar er tilsynelatende et nederlag for kvinnen, men dialogen fortsetter, v. 27, og hun tar opp bildet og går videre i det. Hun viser til at hundene får smuler fra sin herres bord og griper på den måten et håp i Jesu bilde. Hennes sterke tro kommer til uttrykk og hun viser en tillit til Jesu evne og vilje til å hjelpe. Kvinnen snur nederlaget til en seier, for nå lar Jesus det skje som hun ba om, v. 28. Han viser til hennes tro og at den er stor, jfr. 8,10.13; 9,22.29; 17,19f. Troen på Jesus er grunnlaget for at han til og med kan hjelpe hedninger. Konstateringen av underet skjer med samme uttrykk som i 8,13. Gjennom hele fortellingen er det morens tro som står i fokus, ikke datterens tilstand.

Kvinnen blir et tegn på en ny tid som skal komme, da frelsens gaver også skal gis til hedningefolkene. For diskusjonen i urkirken om hendingenes rolle kan denne fortellingen, sammen med det foregående ha spilt en viktig rolle, jfr. Apg. 10,1-11,18.

Dogmatisk analyse

 Guds Sønn

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Også den som kommer utenfra (etter C.H. Martling)

1. – får rope på Jesus

2. – har hindringer som må overvinnes

3. – kan ha en tro som er sterk nok

Å tro er

- å komme til Jesus med sitt nødrop

- å være pågående, ikke gi opp

- å holde ut til man får bønnesvar

Salmeforslag

NoS 128 - Se vi går opp til Jerusalem

NoS 108 – Ingen vinner frem

Salmelister

476	128	128	128
108	108	108	476
454	487	452	490
054	454	388	107,1-5
951	951	951	951
642		641	650
0230		636	641
596	328	328	107,6-8